Ketil Skogen foto & blogg: Blog https://www.ketilskogen.no/blog en-us (C) Ketil Skogen ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Mon, 29 Mar 2021 23:00:00 GMT Mon, 29 Mar 2021 23:00:00 GMT https://www.ketilskogen.no/img/s/v-12/u536380271-o1052577253-50.jpg Ketil Skogen foto & blogg: Blog https://www.ketilskogen.no/blog 120 80 Klasserelasjoner i skogbygdene og (den nye?) arbeiderklassen https://www.ketilskogen.no/blog/2021/3/klasserelasjoner-i-skogbygdene-og-den-nye-arbeiderklassen

Dette er et kapittel i boka "Arbeiderklassen", redigert av Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen, som kom ut i januar 2020 (Cappelen Damm Akademisk). Sjekk ut bokas egen hjemmeside , forlagets presentasjon, eller følg den på Facebook (der legges det ut lenker til arrengementer, podcatser, og annet). Publiseres her med tillatelse fra forlaget. Refereres som:  Skogen, K. og Krange, O. (2021) Klasserelasjoner i skogbygdene og (den nye?) arbeiderklassen. I: Ljunggren, J. og Nordli Hansen, M. (red.) Arbeiderklassen. Oslo: Cappelen Damm Akademisk 


Ketil Skogen og Olve Krange

Klasserelasjoner i skogbygdene og (den nye?) arbeiderklassen

Prolog: Julussa forever!

Julussa er ei lita elv sør i Østerdalen. Til å være et ganske unnselig vassdrag har elva fått mye oppmerksomhet. Det vi si: Ikke selve elva, som renner rolig gjennom et slakt og udramatisk dalføre, men navnet er uløselig knyttet til to konflikter som er typiske for hver sin epoke det siste hundreåret, som kan si oss en del om utviklinga i klasseforholdene i Bygde-Norge, i hvert fall i denne delen av landet.

Den første var selveste Julussakonflikten, en fløterstreik i 1927, der det kom til håndgemeng med streikebrytere og konfrontasjoner med statspolitiet, og der de streikende bevæpnet seg. Det fortelles at da en skogeier kom for å forhandle, tok en av karene børsa og skjøt spaserstokken hans tvers av. Men det er kanskje ikke sant. At et gardekompani sto klart til innsats på Terningmoen i Elverum, er imidlertid helt sant. Det ble rett nok aldri brukt mot de streikende, men både Julussakonflikten i seg selv og de livskraftige historiene om den er uttrykk for intensiteten i klassekampen i Norge på den tida, og for de sterke og seiglivede motsetningene mellom en rik skogeierklasse og skogsarbeiderne i Hedmark. Da det skulle stiftes lokalavdeling av Skog- og landarbeiderforbundet i Sør-Østerdal, var stemningen så tilspisset at møtedeltakerne valgte å hoppe ut av vinduet og stikke til skogs da lensmannen kom på besøk. De kom seg unna, og fagforeninga ble siden stiftet under mer fredelige omstendigheter, men stadig i et klima av mistenksomhet mellom klasser og åpen antagonisme mellom arbeid og kapital.

Klassemotsetninger bobler under overflata i Østerdalen den dag i dag. Likevel er det nok ikke bilder av statspolitiet og streikende fløtere ved Brattveltdammen som først melder seg når Julussa nevnes. For noen år siden kom det nemlig ulv inn i området, og reviret som ble etablert, fikk navn etter elva. Siden flyttet Julussaflokken seg gradvis nordover. Men forflytningen stoppet ved Storsjøen i Rendalen i januar 2018: Julussaflokken var den ene av to flokker som ble skutt under lisensjakt. Selv om jakta var lovlig, fikk den konfliktene rundt ulven til å toppe seg. Noen så den største ulvejakta i nyere tid som en stor seier, andre som et uhyrlig overgrep.

Begge konfliktene, som på høyst ulike måter involverer er lite vassdrag i Hedmark, kan si oss mye om samfunnsendringer de siste hundre åra, og ikke bare på bygda. Og sannelig er det et pust av klasserelasjoner i ulvekonflikten også.

 

By mot land?

I mediene og den offentlige debatten dominerer en framstilling av forholdet mellom by og land som en av vår tids viktigste motsetninger, som hevdes å gi store politiske konsekvenser. Oppfatningen målbæres av mange, også internasjonalt, og anvendes som tolkningsramme for en rekke konkrete konflikter. Ordsammenstillingen «urbane eliter», som ikke minst Senterpartiet bruker flittig, eksemplifiserer det samme: Makt har først og fremst sete i byene, og bygda er preget av avmakt.    

Slik blir «bygda» ikke bare konstruert som et undertrykt samfunn, men også som en homogen sosial enhet uten viktige interessekonflikter. «By mot land»-konstruksjonen tilslører motsetninger som har stor betydning for arbeiderklassen på landsbygda. I skogbygdene på Østlandet har klassemotsetningene vært ekstreme opp gjennom historien, og om man ser nærmere etter, framstår de fortsatt som sentrale for det sosiale livet og ikke minst for maktforholdene der.

Kontrollen over naturressurser gir fortsatt grunneiere stor og svært synlig innflytelse i slike lokalsamfunn. Som så mange andre aspekter ved klassesamfunnet er også dette mindre voldsomt enn i 1927, men ikke mindre viktig. Betydningen som privat eiendomsrett har for klasse- og maktforhold på bygda, synliggjør et sentralt aspekt ved klasserelasjoner som ikke får så mye oppmerksomhet i moderne klasseforskning. Det er besynderlig, ikke bare tatt i betraktning eiendomsrettens åpenbare historiske betydning, men også dens sentrale plass i tidligere sosiologisk klasseteori. Og her tenker vi ikke bare på eiendom som rikdom, som for så vidt fanges opp av den store interessen for ulikhet og ressursfordeling vi nå ser i samfunnsdebatten og i sosiologien. Det er eiendomsrett som politisk maktbase og rett og slett den gode gamle kontrollen over naturressurser og produksjonsmidler vi mener man må bestrebe seg på å forstå. Det gjelder i dag like mye som på Marx tid.

Skogbygdene og utnyttelsen av naturressursene der er en kontekst som er godt egnet til å observere forholdet mellom klasser i en moderne økonomi, selv om skogbruk og skogindustri betyr mindre enn før. Men norsk natur, ikke minst skogen, er i stor utstrekning eid av personlige grunneiere. 75 prosent av Norges landareal er i privat eie. Rett nok eies mye norsk skog av små grunneiere med lite økonomisk utbytte fra skogen, men i Østerdalen dominerer de store skogeierne. Der står vi overfor en tydelig kapitalisme, hvor noen (få) eier den ressursen som danner grunnlag for økonomisk virksomhet. De utgjør et sjikt som har hatt en sentral rolle i industriutvikling og annen økonomisk aktivitet i bygdene. Eiendomsretten har ikke bare gitt dem økonomisk gevinst gjennom kontroll over ressurser, men også politisk makt både lokalt og nasjonalt. Andre, og langt flere, ønsker også å utnytte de samme ressursene på ulike måter, men er avhengig av grunneierne for å kunne gjøre det. Mange tilbyr sin arbeidskraft i skogbruket nå som tidligere, eller i forbindelse med hyttebygging, kraftutbygging og annet som grunneierne driver med. Tilgang til utmarka er også viktig for å realisere egne livsprosjekter, ikke minst i den fritida som har blitt så sentral for både individuell identitet og reproduksjon av kultur. På en måte kan vi betrakte bygda som et «akvarium» der vi i liten skala kan observere mekanismer som styrer klasserelasjoner i moderne samfunn, og det gjelder ikke minst betydningen av privat eiendomsrett.

 

Forskning på bygda

Vår forskning i skogbygdene på Østlandet har hovedsakelig hatt konfliktene rundt store rovdyr, og særlig ulven, som kjernetema. Men disse konfliktene kan ikke forstås uten å se dem i en større samfunnsmessig sammenheng, for de handler om mye mer enn at dyr med skarpe tenner skaper problemer for deler av befolkningen på bygda. De er innvevd i samfunnsmessige endringsprosesser og motsetningsforhold av en mye mer generell art, ikke minst i klasserelasjoner. Og egentlig er det vel også det vi som sosiologer har vært mest interessert i. Derfor har de mange intervjuene vi har gjort med enkeltpersoner og grupper i skogbygdene langs svenskegrensen siden 1999 (til sammen flere hundre personer i delstudier med ulike finansieringskilder, men der datamaterialet utgjør en naturlig helhet), gitt oss et godt grunnlag for å skrive om klasserelasjoner i disse områdene. En grundig beskrivelse av studiene fram til 2015 finnes i boka Wolf Conflicts. A Sociological Study (Skogen, Krange & Figari, 2017). Ikke bare har vi et rikt forskningsmateriale å støtte oss til (siste datainnsamling i 2018, se Skogen, Johansson, Figari, Flykt & Krange, 2018). Vi har også holdt god kontakt med lokalsamfunn vi har gjort feltarbeid i, og på den måten har vi vedlikeholdt vår oversikt over situasjonen der.

Fra Stor-Elvdal og sørover gjennom Østerdalen og øst i Hedmark er det skogen som gjelder. Slik har det alltid vært. Dette er ikke jordbruksområder, selv om det finnes noen gårder. Mange skogeiendommer er svært store og har gitt grunnlag for eventyrlig rikdom, en rikdom som lett kan observeres i de gedigne bygningene på gård etter gård nesten uten jordvei. I Østerdalen er de færreste av disse eiendommene eldre enn 1800-tallet, og en god del ble overtatt av forretningsfolk fra Christiania i årene rundt forrige århundreskifte. Siden har flere lagt under seg betydelig mer grunn. Den sosiale motsatsen var en stor klasse av eiendomsløse skogsarbeidere, etter hvert også industriarbeidere i fabrikker og sagbruk som skogeierne startet. Deler av denne arbeiderklassen var i perioder både radikal og militant, slik Julussakonflikten viste. Åmot kommune hadde ordfører fra NKP allerede før krigen, og i Åsnes var NKP representert i kommunestyret til etter år 2000.

Eiendomsforhold og sosiale forhold ellers er ikke de samme i skogbygdene som i alle andre deler av Bygde-Norge, men også i områder der jordbruk og husdyrhold har spilt en større rolle (det ikoniske bildet av den norske bondebygda), har lønnsarbeidere og i tidligere tider husmenn utgjort en stor del av befolkningen – igjen varierende mellom landsdeler. I dag er det cirka 39 000 gårdsbruk i Norge, og tallet raser nedover (Statistisk sentralbyrå, 2020a). De som ikke driver disse, holder nødvendigvis på med andre ting, selv om de bor på bygda.

 

Arbeiderklasse i endring

Økonomisk og teknologisk utvikling har ikke fulgt noe annet mønster på landet enn i byen. Det er ganske enkelt den samme kapitalismen som rår overalt. Det manuelle arbeidet blir mindre vanlig og mindre viktig. Den tradisjonelle arbeiderklassen krymper i både by og bygd. Om det er noen forskjell mellom våre skogbygder og mer urbane strøk, må det være at utviklingen fra arbeidsintensiv til teknologiintensiv produksjon har gått særlig raskt i skogbruket, fra de første motorsagene var å se i norske skoger tidlig i 1950-årene, til de første hogstmaskinene kom til Norge rundt 1980. I 2019 var godt under 6000 personer sysselsatt i skogbruket på landsbasis, og virksomheten bidro med 0,2 prosent av BNP (Statistisk sentralbyrå, 2020a, 2020b). I samme tidsrom har treforedlingsindustrien, som sysselsatte mange i disse områdene, blitt dramatisk redusert. Rena Kartongfabrikk, som var en bastion for radikal arbeiderorganisering, gikk over ende i 1998 etter en lang dødskamp. En stor arbeiderklasse, tidvis militant og stolt, har i en viss forstand forvitret: Den er både desimert og transformert, akkurat som i urbane områder – men trolig i enda større grad, fordi de økonomiske endringene ikke på samme måte har brakt med seg alternative sysselsettingsmuligheter. Distrikts-Norge har hatt en voldsom befolkningsnedgang siden 1950-årene, og dette har rammet skogbygdene hardt. Mekanismene bak denne nedgangen er vel kjent, og vi går ikke nærmere inn på dem her. Men for de delene av arbeiderklassen som klamrer seg fast i bygdene, har det blitt særlig utfordrende å videreføre en livsform som tidligere ga mening til eksistensen der. Manuelle jobber av den typen som særlig menn tidligere kunne regne med, er det få igjen av, og mange av dem er utrygge. Likevel har den gamle arbeiderklassens mest stedbundne (mannlige) etterkommere ofte greid å finne arbeid, selv om det har medført sesongvariasjoner og kombinasjon av ulike inntektskilder. I våre studieområder har dette dreid seg om reiselivsbransjen (ulike skianlegg er et typisk eksempel), diverse tjenesteyting i de stadig voksende hytteområdene, men også deler av offentlig sektor som krever lite utdanning. Også for unge menn har vi sett at dette kan gjelde både omsorgstjenester, skole (undervisningsassistent, SFO) og barnehage (se for øvrig kapitlet til Hansen og Ljunggren om endringer i yrkesstrukturen).

Det direkte økonomiske avhengighetsforholdet mellom den rurale arbeiderklassen og grunneierne er mindre tydelig, men fortsatt utgjør eiendomsretten til land- og naturressurser et maktgrunnlag i skogbygdene. Ikke bare er virksomheten i skogen og dens ringvirkninger viktig i mange områder. Sysselsettingen er drastisk redusert, men den økonomiske betydningen er fortsatt stor for grunneierne selv, for restene av skogindustrien og for de nye aktørene i skogen (entreprenører, transportører og skogandelslag, der de sistnevnte nå opererer som industrielle aktører med egne økonomiske interesser, mye på samme måte som gigantene i landbrukssamvirket, som Nortura og Tine). Skogbruket og restene av skogindustrien tilbyr dessuten jobber som viderefører grunntrekk i den gamle arbeiderklassens kultur, som fysisk bearbeiding av omverdenen og materiell produksjon med store maskiner og lastebiler. De få som fortsatt arbeider her, er ikke bare bærere av en historisk klassekulturell arv, men utgjør et symbolsk bindeledd til den særegne formen for materiell produksjon som handler om utnyttelse av lokale naturressurser og transformasjon av villmark til utmark. Utmark er nemlig på mange måter villmarkas negasjon, den er å forstå som et kulturlandskap formet av forfedrenes slit (Skuland & Skogen, 2014; Skogen, Ghosal, Skuland & Krishnan, 2019). Slitet hadde som formål å mette familier under harde kår, men også å bygge landet – et ærefullt oppdrag fylt av motsigelser som ikke minst Hans Børlis lyrikk gir oss innsikt i. Børli har bedre enn de fleste formidlet dobbeltheten i kjærlighet til naturen og en dyp respekt for småfolks slit for å bearbeide den.

I vår forskning har vi observert en rekontekstualisert reproduksjon av lokal arbeiderklassekultur – en arbeiderklassekultur som ikke lenger holdes oppe av sitt historiske materielle utgangspunkt, og som ikke lenger er direkte forankret i skogsarbeidet eller i industrien. Fritida blir viktig. Det er ikke i arbeidet på pleiehjemmet, i barnehagen eller i kafeen på skisenteret at unge fra bygdas arbeiderklasse finner arenaene der de kan videreføre kultur og livstil som de lærte av generasjonene før dem, men skogen og utmarka er fortsatt viktig. Jakt og fiske blir hjørnesteiner i mange livsprosjekter, særlig for unge menn. Dette gir en ny dimensjon til avhengighetsforholdet mellom eiendomsbesittere og arbeiderklasse: Grunneierne kontrollerer fremdeles den ressursen folk er avhengig av. Rett til jakt og fiske er eiendomsrett, ikke allemannsrett.

Betydningen av en høstingskultur i denne rekontekstualiserte kulturreproduksjonen er typisk rural, men at kulturelementer vedlikeholdes i nye kontekster, er et allment fenomen, slik forskerne fra birminghamskolen beskrev i sine klassiske studier fra Storbritannia i 1970-årene (Willis, 1977; Hall & Jefferson, 1976). Også nyere studier har vist at unge menn fra arbeiderklassen viderefører grunntrekk i en maskulin klassekultur på arbeidsplasser i serviceøkonomien og ikke minst i fritida (se f.eks. Nayak, 2006; McDowell, 2003; Ljunggrens kapittel i denne boka). Vi har i tidligere arbeider framhevet betydningen av fritida som arena for reproduksjon – og kreativ tilpasning – av sentrale klassekulturelle elementer i ei tid der disse ofte ikke lenger kan forankres i det arbeidslivet de historisk har utviklet seg innenfor (Krange & Skogen, 2011). Våre studier har vist at jakt kan være en slik kulturreproduksjonsarena for unge menn og gutter, ikke bare i skogbygdene, men også i mer urbane strøk (Borgen & Skogen, 2013). Det ser ut til at nettopp jakt som fritidsarena har kvaliteter som gjør den egnet til å framheve trekk som er viktige i arbeiderklassekulturen. Det finnes mange ulike former for jakt i Norge. Jaktkulturene varierer, og jakta har oftest et bredt spekter av mening for den enkelte jegeren, som naturopplevelser og kameratskap. Men all jakt innebærer en konkret form for fysisk interaksjon med naturen, som har klare elementer av produksjon (fysisk bearbeiding av omgivelsene med et håndgripelig resultat). Dette gjøres ved hjelp av verktøy (våpen, GPS med mer) og en praktisk, erfaringsbasert kompetanse, ofte overlevert fra generasjon til generasjon. Jakta gir også mulighet til å demonstrere utholdenhet og styrke på måter som det blir mindre og mindre mulighet til i arbeidslivet. Alt dette er sentrale elementer i den tradisjonelle arbeiderklassekulturen (Willis, 1979; Krange & Skogen, 2007a, b). Jakt er selvsagt en mangslungen aktivitet, og ulike varianter kan inneholde kulturelementer med ulik sosial forankring, men de jaktformene som videreføres av mange arbeiderklassemenn på bygda, passer som hånd i hanske til den kulturreproduksjonen vi er interessert i her.

Vår forskning har vist at mange jegere som jakter i områder de kjenner godt, slik mange jegere med rural arbeiderklassebakgrunn gjør, føler at de har en moralsk eiendomsrett til naturen der de jakter (Øian & Skogen, 2016). Noen ganger kommer konflikten mellom moralsk og juridisk eiendomsrett fram i lyset, for eksempel når grunneiere heller vil satse på mer lukrativ jaktutleie til pengesterke turistjegere, eller når veibommer holdes låst. Da det digre militære øvingsområdet Regionfelt Østlandet skulle etableres i vårt studieområde, var det ganske stor motstand lokalt. Ikke minst var berørte grunneiere imot, og det oppsto en sjelden allianse mellom dem og aktivister fra miljøbevegelsen. Samtidig var det mange som ønsket skytefeltet velkommen. Arbeidsplasser var selvsagt viktig, men ikke sjelden kunne man høre dette argumentet: «[Grunneier X] holder alle bommer låst, og Gråfjellet er utilgjengelig for vanlige folk. Men når Forsvaret kommer, skal vi nok få låst opp!» Bommene var både et praktisk problem og en evinnelig påminnelse om klasseforhold og makt i skogen. I en undersøkelse om jegeres meninger om kommersialisering av jakt kom det ikke fram mye prinsipiell kritikk av private jaktrettigheter (Øian & Skogen, 2016). De jegerne vi snakket med, var stort sett fornøyd med egen tilgang til jakt, selv om noen var bekymret for framtida. Men det var én side ved grunneierretten som kunne få temperaturen til å stige, nemlig låste bommer, som ble sett på som en hindring for både jakt og annet friluftsliv – et tydelig uttrykk for hvem som egentlig har råderett i skogen, og en symbolsk markering av makt.

Men det dominerende bildet er at den moralske eiendomsretten (som handler om både jakttradisjoner og historisk ressursutnyttelse mer allment) flyter sammen med den juridiske i et opplevd interessefellesskap rundt høsting, ressursutnyttelse og materiell produksjon. Dette er ikke unikt for bygda, men er kanskje tydeligere her – ikke minst sett i lys av den oppkonstruerte «hovedmotsigelsen» mellom det urbane og det rurale.

 

Entré: en moderne og ekspansiv middelklasse

Som vi har vært inne på, har sysselsetting i industri- og primærnæringer falt dramatisk siden 1960-årene. En like framtredende prosess er den moderne middelklassens ekspansjon, både demografisk, økonomisk og kulturelt. Middelklassens politiske og kulturelle makt, som er mer tydelig enn før, er basert på dens dominans i statsapparatet, mediene og utdanningssystemet (Krange & Skogen, 2007a; Hovdens kapittel i denne boka). Dette er makt som mange får føle i sitt hverdagsliv, og som dermed kan oppleves som mer påtrengende enn den økonomiske makta som i enda større grad setter rammene for folks liv. Middelklassens makt er nærmere i hverdagslivet, den er mer konkret og derfor lettere å konfrontere, i det minste gjennom kulturell motstand (Krange & Skogen, 2011, Skogen, Krange & Figari, 2017).

Det er ingen tvil om at folk med høyere utdanning dominerer innenfor naturforvaltningen og tilsynelatende har stor makt der, men våre informanter fra arbeiderklassen uttrykte også en mer generell skepsis til kunnskapselitene. De opponerte mot et sjikt av eksperter som etter deres oppfatning alltid hadde myndighetenes øre. Når formelle maktorganer skal fatte beslutninger, støtter de seg oftest på ekspertenes råd, og dermed har ekspertene stor innflytelse – kall det gjerne makt. Dette er noe alle kan se, og det gjør seg gjeldende på en rekke livsområder (slett ikke bare innen naturforvaltning), som helse, kosthold, utdanning, barneoppdragelse, kunst, hjemmeinnredning, reisemål i ferien. Eksperter i kraft av formell utdanning og kulturell kapital gjør nærmest rent bord, både i mediene og i formelle maktorganer. Abstrakt vitenskapelig kunnskap har en gjennomgående dominerende stilling, og slik korresponderer kunnskapsformer med sosiale skiller. Folkelig kunnskap befinner seg som regel i en underordnet posisjon i forhold til vitenskapen og den autoriserte, formaliserte ekspertkunnskapen (se også Nordhagens kapittel i denne boka). Det vi ser, er en «kunnskapens arbeidsdeling» som føyer seg inn i klasserelasjonene i dagens kapitalistiske samfunn. Men det er ikke bare en utpreget ekspertelite som forvalter den offisielt sertifiserte og formaliserte (vitenskapsbaserte) kunnskapen, og som dermed befinner seg i en maktposisjon – rett nok mer eller mindre tydelig, mer eller mindre sterk. Sett fra mange av våre informanters synsvinkel var også den lokale høyt utdannede middelklassen (ofte innflyttere) en tydelig sosial gruppe, som noen kalte den egentlige overklassen. Samtidig så de for seg en allianse av politikere, byråkrater, forskere og naturvernere – representanter for en mektig middelklasse – som brukte sin innflytelse til å forandre deres liv, hensynsløst og uten innsikt i situasjonen for folk som må bære byrdene med økende rovviltbestander og andre belastninger som rammer bygdene (Skogen, Krange & Figari, 2017). Dette er det samme som Arlie Hochschild beskrev så levende i Strangers in their own land (Hochschild, 2016), basert på omfattende intervjuer med hvite arbeiderklassemennesker i Louisiana. Der var det ikke rovdyrpolitikken som sto i sentrum, men i høy grad moderne miljøpolitikk som ble ansett som en viktig årsak til nedgangstider og arbeidsløshet – og som ble tredd nedover hodene på vanlige folk av eliten i nord.

Den økonomiske makta er vanskelig å få tak på av flere grunner. I den globaliserte kapitalens tidsalder er den på et overordnet nivå diffus og upersonlig. Der hvor naturen er den viktigste ressursen, på bygda, kan den være personlig den dag i dag, men det gjør den ikke mindre belastende å ta i tu med. Desperasjonen som drev fram politisk organisering mot lokale skogsbaroner før i tida, er tross alt borte. Den makta som utøves nå, er både personlig på en direkte måte (for eksempel kontroll over tilgang til ressurser i fritidssammenheng) og samtidig diffust innvevd i lokale (politiske) maktstrukturer. I norsk rural og regional sammenheng er det siste godt beskrevet av Slottemo (2018), som har studert senterpartipolitikeres (det vil ofte si grunneieres) politiske makt i Nord-Trøndelag, og som har funnet at den er meget omfattende.

Det er mange grunner til å være skeptisk til naturvern. Hvis man er skogeier, er ikke skogvern det man helst vil ha. Men det vi så, var noe annet. Ingen av våre arbeideklasseinformanter eide skog. Kanskje kan naturverneres ønske om å endre skogbruket til mer forsiktig drift og mer vern oppfattes som en trussel mot arbeidsplassene. Men når sysselsettingen i sektoren raser, er det få som innbiller seg at det er Naturvernforbundets skyld. Alle kan se at teknologien tar over i skogen, og at industrien flyttes ut av landet, men likevel kan vern og andre begrensninger i skogbruket oppfattes som en medvirkende faktor, og som et hinder for ekspansjon. Skogbruket har vært en kilde til konflikt mange steder i verden, ikke minst på USAs vestkyst. USAs strenge artsvern gjennom Endangered Species Act (mye strengere enn i Norge) førte til automatisk fredning av gammelskog i Washington, Oregon og nord i California i 1990-årene på grunn av truede fuglearter. Den mest ikoniske arten var «the northern spotted owl», en liten ugleart som snart befant seg i sentrum for en kamp mellom (urbane) miljøvernere, føderale myndigheter og delstatsmyndigheter på den ene siden og skogindustrien og skogs- og sagbruksarbeidere på den andre. En «bumper sticker» man ofte kunne se på denne tida, hadde påskriften «save a logger, shoot an owl» (Loomis & Edgington, 2012).

En annen amerikansk parallell kan vi hente fra kullgruvene i Appalachia, som for det meste er nedlagt, men der Trump og hans allierte (ofte de samme som eide gruvene og la dem ned) lovte at de skulle «bring back coal» ved å kvitte seg med miljørestriksjoner fra Obama-perioden. Trump og andre republikanere nådde ut til store nok deler av arbeiderklassen til å få deres støtte, på tross av bitre erfaringer med både gruveulykker og galopperende sosial elendighet i kjølvannet av nedleggelsene (som ikke skyldtes miljøkrav, men større lønnsomhet i de enorme dagbruddene lenger vest i USA og konkurransen fra andre og mer kostnadseffektive energikilder) (Kojola, 2019). Sannelig kan man høre et slags rop om «bring back logging» fra Østerdalens dype skoger også, til tross for at avvirkningen er rekordhøy allerede.

Naturvern oppfattes også som truende av andre grunner enn de som gjelder økonomi og sysselsetting. Det har sin opprinnelse nettopp i den ekspansive urbane middelklassekulturen som utsetter andre livsstiler for et voldsomt press, på de fleste livsområder, og skepsisen føyer seg inn i en bredere motstand mot en klasse som oppleves å ha tilegnet seg større makt enn den fortjener. I tillegg kan naturvernet oppfattes som en trussel mot en kultur som dyrker folkelig erfaringskunnskap og praktisk arbeid (det vil si fysisk bearbeiding av omgivelsene, også av naturen). Naturvern kan oppfattes som et ønske om å beskytte naturen mot slit og ærlig arbeid, som har holdt liv i oss alle gjennom hele menneskehetens historie.

 

Interessemotsetninger og konvergens

Skogeierne og bygdefolk med dype røtter i en døende høstingskultur, kanskje etterkommere av motstanderne fra Julussakonflikten, kan oppleve et skjebnefellesskap i møte med «urbane eliter» og et statsapparat som kan oppfattes som kontrollert av disse «elitene». I møte med presset mot bygdelivet og kontrollen over utmarka og ressursene flyter de økonomiske interessene til grunneiere, skogandelslag, industri og entreprenører sammen med arbeiderklassens ønske om trygge jobber. Utnyttelsen av naturressursene finner nye former, og her får fritidsfeltet også en ny og viktig betydning, særlig i forbindelse med utbygging av nye hyttefelt (en virksomhet som har fått et enormt omfang i Norge), men også til en viss grad knyttet til andre typer arbeid i turistindustrien. Viktig er også bygging av småkraftverk, vindkraftanlegg og andre byggeprosjekter som er typiske for rurale områder. For en kort periode gir det arbeid til anleggsarbeidere, snekkere, lastebilsjåfører og andre, men når jobben er gjort og anleggene står ferdig, er varige arbeidsplasser som regel få (May & Nilsen, 2019).

Konvergensen er like iøynefallende på et annet nivå: Gjennom å bidra aktivt til demonisering av den høyt utdannede middelklassen, forskningen, mediene og staten selv klarer mektige aktører å spille rollen som ofre for den samme marginaliseringen som arbeiderklassen opplever. På den måten fremmer de sine egne interesser samtidig som de fyrer opp under den folkelige antielitismen og opptrer som dens talspersoner. De dypere strukturelle motsetningene – klassemotsetningene – som finnes innad i den antielitistiske bygdealliansen, tilsløres. Disse motsetningene har nå som før sine dypeste røtter i eiendomsforholdene på bygda.

Strid om miljøsaker og kontroll over naturressurser (formell så vel som uformell kontroll) er sentralt i det konfliktbildet som nå manes fram i media og i den politiske debatten. Både det norske bompengeopprøret og «gule vester-bevegelsen» i Frankrike ble utløst av angivelige miljøpolitiske tiltak, selv om det har blitt tydelig at særlig det franske fenomenet handler om langt mer (Kinniburgh, 2019). I Tyskland har partiet Alternative für Deutchland (AfD) gjort «klimahysteriet» til en sentral kampsak  (Lockwood, 2018). Et av våre egne forskningstemaer gjennom årene, nemlig konflikter om store rovdyr og naturvern ellers, er sentralt nok i konfliktbildet i mange land til at det gir god innsikt. Sverigedemokraterna har en rovdyrpolitikk ikke ulik Senterpartiets, og de bruker ulvesaken aktivt i sitt stemmefiske i glesbygden, ikke minst ved å peke på at ulven er den urbane elitens favorittdyr  (Sverigedemokraterna, 2020).

Å undergrave miljøpolitikk fra en maktposisjon for å beskytte egne materielle interesser er ikke det samme som å utfordre en maktstruktur nedenfra – selv om det ofte og aktivt gis inntrykk av at det er det samme. Det er viktig å synliggjøre bestrebelser på «maktkritikk» som egentlig handler om noe annet, nemlig å konsolidere nettopp maktposisjoner og fremme bestemte økonomiske interesser.

Men også for arbeiderklassen kan det være enklere å konstruere den moderne middelklassen og statsapparatet som den befolker, som «eliten», ikke kapitalen eller en økonomisk overklasse og slett ikke skogeierne i Østerdalen (enda noen av dem eier enorme landområder, er søkkrike og har betydelig politisk innflytelse), som en fiende av alt som har med bygda å gjøre.

 

Reprise med Kjell Vidar

I en artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift for noen år siden («Kodebok for den intellektuelle middelklassen») lot vi en av informantene våre være gjennomgangsfigur (Krange & Skogen 2007a). Vi kalte ham Kjell Vidar. Vi synes noen passasjer fra den artikkelen passer godt, så vi gjengir dem her:

 

Han sitter ved kjøkkenbordet og ruller en røyk. Utenfor suser granskogen. Ved siden av tobakkspakka ligger lua med logoen til Norges jeger- og fiskerforbund. Han behøver ikke tenke seg om lenge før han svarer på spørsmålet vårt om klasseforskjeller i lokalsamfunnet:

 

Han har enorme skogmengder, men jeg har sjøl bare skjøvet unna på kjøkkenbordet der og sittet og tatt meg en røyk og drukket kaffe og avtalt jaktkort om høsten. Det finnes ikke klasseskille slik sett her oppe. Her er vi veldig like alle sammen tror jeg. Du har et lite klasseskille, men det verste klasseskillet jeg opplever det har du med innflyttede akademikere. Hvis du skjønner meg? 

(Kjell Vidar, arbeidskar og jeger fra Østerdalen)

 

Fra første stund ble bildet av et todelt samfunn presentert. Jegerne fortalte om et tydelig klasseskille, men det var et klasseskille som hadde lite med økonomi og eiendom å gjøre. I et område der klasseforskjeller og åpne klassekonflikter har vært framtredende, med en styrtrik overklasse av skogeiere og en politisk radikal arbeiderklasse – og hvor de økonomiske, sosiale og kulturelle klasseforskjellene stadig er iøynefallende – kunne en vente at slike motsetningsforhold fortsatt spilte en rolle i forståelsen av det sosiale landskapet. Men som Kjell Vidar fortalte innledningsvis er det ikke skogeierne som betraktes som motpolen til «vanlige folk», men innflyttede akademikerne.

Stedet Kjell Vidar bor er altså etter hans oppfatning fortsatt delt i to, og han bruker ordet klasseskille for å beskrive situasjonen.  Men det er ikke et konvensjonelt klassebegrep, der klasse betegner økonomiske relasjoner. Snarere tvert om. Den materielle situasjonen for skogeieren og Kjell Vidar er veldig forskjellig, men det ser han bort fra. Akademikerne derimot, er annerledes nok til at de representerer en annen klasse.

 

Konstruksjon av et truet fellesskap

Vi har ikke bare intervjuet folk med arbeiderklassebakgrunn. Grunneiere, bønder og jegere fra arbeiderklassen snakket alle om «vår» måte å leve på som truet av dagens rovviltforvaltning, og at særlig ulven kommer i konflikt med den måten «vi» bruker utmarka på. Dette er åpenbart ikke en enkel refleksjon av felles livsstil og praksis i utmarka, for her er det temmelig store forskjeller. Måtene disse forskjellige gruppene bruker utmarka på, kan dessuten komme i konflikt med hverandre – slik som når jakthunder jager sau, og når sauesanking forstyrrer jakta. Utmarksbruken kan også preges av motstridende økonomiske interesser – slik som når grunneiere ønsker å øke inntektene fra jakt, og lokale jegere enten må betale mer eller finne seg andre områder å jakte på. Tilsvarende konflikter går på kryss og tvers i det sosiale landskapet (Skogen & Krange, 2003).

Likevel, dyrkelsen av bygdelivets særegenhet som et forsvar mot urban ekspansjon, og den nye middelklassens skumle inntreden i bygdene selv, så ut til å være en felles identitetsfaktor på tvers av kulturelle og økonomiske forskjeller. Bygdekulturen konstrueres og symboliseres på ulike måter, eksemplifisert ved dyre SUV-er og oilskin-regnjakker på den ene siden og gamle, store pickuper og baseballkapser på den andre (Skogen & Krange, 2003). Alle slags bygdelivsstiler kan trues av sosiale endringsprosesser, men livsstiler med basis i ulike klasseposisjoner vil ikke trues på samme måte – eller nødvendigvis av de samme aspektene ved sosial endring. Det at ulven kommer tilbake – og andre former for nymotens naturvern – kan likevel bli et felles symbol på nye verdiorienteringer i «storsamfunnet», og disse endringene kan igjen knyttes til forskjellige håndgripelige forandringer som mange bygdefolk opplever i sine dagligliv. Med vekt på forskjellige forandringer.

Også her ser vi det samme i andre land. The Countryside Alliance i England var først og fremst en voldsom mobilisering mot forbudet mot revejakt, men også en bevegelse som skulle forsvare landsbygda mot urban ekspansjon og undergraving av lokal råderett og kultur – i et av verdens mest utpregede klassesamfunn der både kontrollen over land og ressurser og selve revejakta har vær forbeholdt «the landed gentry» (Anderson, 2006). Den sosiale konstruksjonen av et fellesskap på tvers av til dels ekstreme klasseskiller, i møte med endringer som rammer høyst ulikt, er overbevisende beskrevet av Michael M. Bell i boka Childerley. Nature and morality in a country village (Bell, 1994), basert på omfattende feltarbeid i en engelsk landsby.

 

Epilog: Tilbake til Julussa

Ingen vet hvordan fløterne fra Julussa ville ha reagert på ulven. Kanskje ikke med entusiasme. I 1927 fantes det knapt ulv i Hedmark, og det var ikke tilfeldig. De færreste så på den som annet enn et skadedyr, og den var utryddet med statens velsignelse og sjenerøse skuddpremier. Men alt har sin tid. Sannelig viser det seg at også arbeidsfolk på bygda kan like ulven nå, enda den kom tilbake under de beskyttende vingene til den moderne staten og den urbane middelklassen. Likevel er noe ved det gamle. Og det er kanskje det viktigste: Under harmonien og det tilsynelatende interessefellesskapet som råder på bygdene, finnes fremdeles den egentlige klassestrukturen, den ujevne tilgangen til eiendom, økonomiske ressurser og makt. På det planet gjør motsetningene, som lå bak den første Julussakonflikten, seg fremdeles gjeldene med stor tyngde.

 

 

Referanser

Anderson, A. (2006). Spinning the rural agenda: The Countryside Alliance, fox hunting and social policy. Social Policy & Administration, 40(6), 722–738.

Bell, M. M. (1994). Childerley. Nature and morality in a country village. Chicago, IL: University of Chicago Press.

Borgen, O. Å. & Skogen, K. (2013). Gutta på jakt. Jakt som arena for reproduksjon av arbeiderklassekultur. Tidsskrift for ungdomsforskning, 13(1), 3–30.

Hall, S. & Jefferson, T. (1976). Resistance through rituals: youth subcultures in post-war Britain. London, England: Hutchinson.

Hochschild, A. R. (2016). Strangers in their own land. Anger and mourning on the American right. New York: The New Press.

Kinniburgh, C. (2019). Climate Politics after the Yellow Vests. Dissent, 66(2), 115–125.

Kojola, E. (2019). Bringing back the mines and a way of life: Populism and the politics of extraction. Annals of the American Association of Geographers, 109(1), 1–11.

Krange, O. & Skogen, K. (2007a). Kodebok for den intellektuelle middelklassen. Nytt Norsk Tidsskrift, (3), 227–242.

Krange, O. & Skogen, K. (2007b). Reflexive tradition. Young working-class Hunters between Wolves and Modernity. Young, 15(3), 215–233.

Krange, O. & Skogen, K. (2011). When the lads go hunting. The «Hammertown mechanism» and the conflict over wolves in Norway. Ethnography, 12(4), 466–489.

Lockwood, M. (2018). Right-wing populism and the climate change agenda: exploring the linkages. Environmental Politics, 27(4), 712–732.

Loomis, E. & Edgington, R. (2012). Lives under the canopy: Spotted owls and loggers in Western forests. Natural Resources Journal, 52(1), 99–134.

McDowell, L. (2003). Redundant masculinities? Employment change and white working class youth. Malden, MA: Wiley-Blackwell.

Nayak, A. (2006). Displaced masculinities: Chavs, youth and class in the post-industrial city. Sociology, 40(5), 813–831.

May, N. & Nilsen, Ø. A. (2019). The local economic impact of wind power deployment, FinanzArchiv: Public Finance Analysis, 75(1), 56–92.

Skogen, K. & Krange, O. (2003). A Wolf at the gate: The anti-carnivore alliance and the symbolic construction of community. Sociologia Ruralis, 43(3), 309–325.

Skogen, K., Krange, O. & Figari, H. (2017). Wolf conflicts. A sociological study. New York: Berghahn Books.

Skogen, K., Johansson, M., Figari, H., Flykt, A. & Krange, O. (2018). Erfaringer med ulv (NINA Rapport 1567). Oslo: Norsk institutt for naturforskning

Skogen, K., Ghosal, S., Skuland, S. E. & Krishnan, S. (2019). Predators in human landscapes. I B. Frank, J.A. Glikmann og S. Marchini (Red.), Human–wildlife interactions: Turning conflict into coexistence. Cambridge, MA: Cambridge University Press.

Skuland, S.E. & Skogen, K. (2014). Rovdyr i menneskenes landskap. Tidsskriftet Utmark, (1–2). Hentet fra https://utmark.org/Portals/utmark/utmark_old/utgivelser/pub/2014-1%262%26S/ordin/Skuland_Skogen_UTMARK_1%262.html  

Slottemo, H. G. (2018) Distriktsbasert elitisme? Et forsøk på å knekke Senterparti-koden. Samtiden, (1).

Statistisk sentralbyrå. (2020a). Fra landbruk til havbruk. Hentet 20. august 2020 fra https://dette-er-norge.ssb.no/fra-landbruk-til-havbruk

Statistisk sentralbyrå (2020b). Fakta om skogbruk. Hentet 20. august 2020 fra https://www.ssb.no/jord-skog-jakt-og-fiskeri/faktaside/skogbruk

Sverigedemokraterna. (2020). Varg. Hentet 20. august 2020 fra https://sd.se/our-politics/varg/

Willis, P. (1979). Shop floor culture, masculinity and the wage form.  I J. Clarke, C. Critcher & R. Johnson (Red.), Working class culture. London, England: Hutchinson.

Willis, P. E. (1977). Learning to labour: How working-class kids get working class jobs. Aldershot, England: Gower.

Øian, H. & Skogen, K. (2016). Property and possession. Hunting tourism and the morality of landownership in rural Norway. Society and Natural Resources, 29(1), 104–118.

 

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) arbeiderklassen bygde-norge eiendomsforhold makt natur politikk utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2021/3/klasserelasjoner-i-skogbygdene-og-den-nye-arbeiderklassen Mon, 29 Mar 2021 22:54:47 GMT
Naturdepresjon https://www.ketilskogen.no/blog/2020/11/naturdepresjon DJI_0544_DxODJI_0544_DxO Når samboeren min og jeg er på tur, har jeg noen ganger fått høre at å være på tur med meg, er som å være på befaring. Jeg klarer sjelden å la være å kommentere negative utslag av intensivt skogbruk, kjøreskader, markberedning, grøfter, enorme hogstflater tilsynelatende uten livsløpstrær, nye skogsbilveier, og alle andre inngrep og skader på naturen, ofte slike som ikke var der forrige gang vi kom forbi. Jeg har ikke tall på de gangene jeg har kommet til et kjent og kjært turområde, og funnet det forandret til det ugjenkjennelige. Det går hardt innpå meg. Det er ikke bare noe jeg mener sånn rent fornuftsmessig, at skogbruket (som vi selvsagt trenger) burde drives på en annen måte, at mer skog (men langt fra all skog) burde vernes, at vi har mer enn nok bilveier i skogen (tilsvarer to ganger rundt ekvator), at plan- og bygningsloven burde skjerpes og at profittinteresser i utmarka burde tøyles. Jeg mener alt dette, men når jeg er der ute og ser hvordan det ser ut, er det også noe jeg føler. Sterkt. Det går hardt ut over livskvaliteten når det nesten har blitt sånn at jeg må oppsøke naturreservater for å være sikker på å finne naturskog og intakte landskap. Enhver tur langs stier i skog som ikke er vernet, skjer nærmest med hjertet i halsen, av frykt for hva man kan få se rundt neste sving.

Men jeg burde sikkert holde kjeft om det noen ganger, og la andre få ha sin naturopplevelse i fred. Forresten, min samboer er ikke ufølsom for skadet natur. Sist hun oppdaget en massiv hogst langs en mye brukt sti i vårt nærområde, var det hun som skrev epost til kommunens skogbrukssjef og klaget på at det ikke tas hensyn til friluftslivet. Landskapet endres totalt, og på store arealer. Der vi dro på telttur i gammelskogen mens ungene var små, var det plutselig en ørken av kvist, stein og stubber – og uten kantvegetasjon å snakke om mot den fine lille elva som renner der.

Heller ikke jeg er på befaring bestandig. Elva jeg fisker i er regulert, og ganske sterkt preget av ulike inngrep. Noen av dem er gamle, og stiller nå i klassen kulturminner fra fløtningstida. Såkalte skådammer, som stenger av sideløp i elva, skulle hindre at tømmeret satte seg fast. Kanskje det hadde åpent opp gamle gyteområder om de ble fjernet, men det hadde også fjernet minnene om slit og farer fra en svunnen tid. Mange nyere inngrep er det verre med, ikke minst hogst der det bare settes igjen noen symbolske (og som regel verdiløse) trær langs elvebredden.

Noen ganger føles det tryggest etter at det har blitt mørkt. Selv i ei elv som er totalt forvandlet av mennesker, og som de gamle bygdefiskerne neppe ville kjent igjen, er det mulig å føle storheten i naturen når månen kommer opp over de strekningene som fortsatt omgis av tung gammelskog. Jeg merker vingesus fra flaggermus som er ute etter de samme vårfluene som ørreten, og beveren plasker indignert hvis jeg kommer for nær. Da har jeg ikke hjertet i halsen, men føler en egen fred.

FNs naturpanel IPBES (ofte kalt «søsteren til klimapanelet») framholder med stort alvor at vi står på kanten av stupet når det gjelder tap av leveområder for dyr og planter. Hvor avhengige vi er av en intakt natur, også vi som lever i avanserte moderen samfunn, har blitt overbevisende beskrevet i flere bøker som har kommet ut i det siste. Det nyeste eksemplet er Anne Sverdrup-Thygesons «På naturens skuldre», som har fått mye og høyst berettiget oppmerksomhet. Gjennom en serie fortellinger får vi vite hvordan forskjellige mekanismer i naturen, noen av dem nesten utrolige, er avgjørende for at vi skal kunne leve videre på jorda.

Biologisk mangfold og økosystemer er viktige for menneskehetens videre liv i fysisk forstand, men sannelig er også opplevelse av natur og landskap avgjørende for vår livskvalitet. Ikke minst i pandemiens tid, med alle dens utfordringer, har vi sett hvordan folk søker ut i naturen. Vi leser om små hengekøyebyer i skogen. Salget av turutstyr har økt voldsomt, og det samme har slitasjen i enkelte populære områder (joda, et problem, men her er poenget at dragningen mot natur er sterk når det ellers røyner på). Dette har ikke bare skjedd i Norge. I USA klarer man ikke å dekke etterspørselen etter utstyr som telt, kanoer og sykler, og i Danmark har noen skoler flyttet undervisningen ut i skogen. Vi er i en spesiell situasjon, det er så, men det er ikke tilfeldig at menneskene nettopp da søker til naturen.

Men den naturen er under et voldsomt press. Den forringes foran øynene på oss, og når det skjer med natur man har et personlig forhold til, kan det gå hardt utover trivselen. Det hender at jeg tenker på sjeldne sopper når jeg ser på stubber etter grantrær som spirte da grunnloven var ny. Jeg bør tenke på dem! Men den sterkeste følelsen har ingen ting med Rødlista å gjøre. Den er en blanding av personlig tap, mismot og sinne. Og jeg er ikke alene om å plages av naturdepresjon – det er i ferd med å bli en folkesykdom.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske november 2020.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) depresjon natur naturvern skogbruk https://www.ketilskogen.no/blog/2020/11/naturdepresjon Sun, 08 Nov 2020 01:52:03 GMT
FLYTT HIT! https://www.ketilskogen.no/blog/2020/9/flytt-hit For noen år siden hadde en del distriktskommuner en kampanje med slagordet "Flytt hit!". Målet var selvfølgelig å stoppe befolkningsnedgangen, særlig gjennom å henvende seg til yngre mennesker – både utflyttede med røtter i bygda og andre. Jeg har ikke sett akkurat denne kampanjen på en stund, men mange kommuner jobber fortsatt hardt med å markedsføre seg overfor potensielle nye innbyggere. En fellesnevner ser ut til å være nærhet til natur og gode muligheter for friluftsliv. Men hva skal egentlig det bety?

Allerede her må vi ta en avstikker: Jeg driver en del med foto og har skaffet meg en drone med veldig bra kamera. Fugleperspektivet viser naturen på en helt ny måte. Et av favorittmotivene mine  er den flotte elva Hovda på grensen mellom Stor-Elvdal og Åmot i Østerdalen. Den ble reddet fra kraftutbygging i tolvte time, da Olje- og energidepartementet overkjørte NVE og opphevet konsesjonen som var gitt. Det hadde de god grunn til. Dronebildene mine viser – enda tydeligere enn de hundrevis av fotografiene jeg har tatt før – hvilken fantastisk vassdragsnatur vi har med å gjøre. Det er dype kløfter med bratte vegger, ofte med dramatiske stryk, og med den typiske vegetasjonen som er avhengig av fosserøyk. Langs elva, og særlig i bratte partier, er det mye gammel skog. Slik skog er også sjelden nå, og har sitt eget mylder av truede arter som trenges sammen på mindre og mindre flater.

Det ble nei til utbygging i siste liten. Men elva er ikke varig vernet, og det er heller ikke gammelskogen i skråningene. Hvem vet hva som kan skje i framtida? Da kampen om utbygging sto på, inntok kommunepolitikerne en velkjent rolle: Som forkjempere for utnyttelse av naturressurser, med håp om inntekter til grunneiere og en og annen arbeidsplass i tillegg. I en region preget av massiv kraftutbygging fra før, samt store arealbeslag fra Forsvaret og ekspansiv satsning på nye hyttebyer, var argumentet at det er naturvern som truer lokal utvikling. Her var utbyggingsforkjemperne i godt selskap, for dette er en innstilling som gjennomsyrer de politiske miljøene i Distrikts-Norge.

Utnyttelse av naturressurser som grunnlag for et stort antall arbeidsplasser tilhører en svunnen tid. Selv om slik utnyttelse fortsatt er økonomisk viktig, har den teknologiske utviklingen gjort sysselsettingen til en skygge av seg selv. Skogbruket er et drastisk eksempel: Massiv naturpåvirkning, men minimalt med arbeidsplasser, i skarp kontrast til situasjonen for 50 år siden. Folketallet i norske bygder, da det var på topp, hang i høy grad sammen med ressursutnyttelse og manuelt arbeid. Men som den svenske blueskjempen Peps Persson sang i min ungdom: "Dom dagarna dom kommer aldrig tillbaka, nej, dom tiderna dom er forbi." Ungdommen kommer ikke strømmende for å jobbe i primærnæringer (eller på helautomatiserte kraftverk), den saken er klar.

Hvorfor skulle de da komme? Det kan selvsagt være ulike grunner, men mange har det til felles at fleksibiliteten i moderne arbeidsliv må utnyttes. Det er ikke lenger nødvendig for alle å møte opp på arbeidsplassen hver dag.

Det er vanskelig å forestille seg at det er kulturtilbudet eller et mangfoldig lokalt arbeidsmarked som skal lokke folk fra urbane strøk til å bosette seg i distriktene. At det er fine skiløyper er bra, men fine skiløyper har man sannelig også i Oslo. Barna kan spille fotball like bra i små kommuner som i større, men heller ikke bedre. Og slik kunne jeg fortsette.

Om man ser nøkternt på det, er det vanskelig å forestille seg at det kan være annet enn de store – og forhåpentligvis intakte – naturområdene som gjør at slike kommuner kan appellere til nye befolkningsgrupper. Men hvis ikke dette fortrinnet skal skusles vekk, må naturen tas vare på. De som velger å flytte ut av byen for å komme nærmere naturen, verdsetter ofte at denne naturen har et villmarkspreg. Om det skal drives reiselivsutvikling, er det også her – og egentlig bare her – at de fleste små kommuner har noe å slå i bordet med. Mitt tips er at flere kraftverk i hvert fall ikke vil gjøre susen.

For å si det på en annen måte: Hvis folk ønsker å bo i en kommune som ligner på Lørenskog, er det mye mer praktisk å flytte til Lørenskog: Stort og variert arbeidsmarked, veldig nær Oslo og kort vei til Østmarka med skiløyper og fiskevann – og til og med ulv. Små distriktskommuner kan aldri konkurrere med Lørenskog om å være Lørenskog, de må finne sine egne fortrinn.De to kommunene som deler på Hovda, har ikke startet noen offensiv for å verne den unike elva. Vi ser ikke snurten av markedsføring der dens nærhet til fantastiske Hemmeldalen naturreservat framheves. Vi får vel tro at Hovda er trygg nå (bank i bordet!), men det er ikke fordi lokale politikere har sett dens verdi – annet enn for kraftforsyningen. Sjelden har uttrykket "å sage over den greina man sitter på" vært mer betimelig – og med en ironisk, bokstavelig snert.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 8 - 2020, og som kronikk i Nationen 23.08.2020.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) avfolking flyttemønster natur politikk utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2020/9/flytt-hit Fri, 11 Sep 2020 19:58:02 GMT
Er motstand mot vindkraft egoistisk og bakstreversk? https://www.ketilskogen.no/blog/2020/5/er-motstand-mot-vindkraft-egoistisk-og-bakstreversk

Den økende motstanden mot vindkraft i norsk natur har fått alarmklokkene til å ringe ikke bare i energibransjen, men også blant politiske kommentatorer som ser på slik motstand som bakstreversk og klimafiendtlig. Hege Ulstein i Dagsavisen satte en foreløpig rekord da hun forleden framholdt at drivkraften bak motstanden både er såkalt NIMBY (Not In My Back Yard) og dessuten den ekstreme høyresidens behov for et nytt fokus når muslimhetsen er i ferd med å miste sin kraft. Dette er påstander vi må se nærmere på.

Til å begynne med kan vi slå fast at norsk miljøkamp lenge var ensbetydende med kamp mot fornybar energi. Noen av de mest ikoniske bildene fra det som kanskje var en slags gullalder, viser aktivister som kjemper mot utbygging av vannkraft. Vi husker Arne Næss som bæres vekk av politiet under Mardøla-aksjonen i 1971, og Per Flatberg og lenkegjengen i Alta ti år seinere.

Klimaendringer var knapt et tema da de største slagene om vannkraft ble utkjempet. Men heller ikke i dag er alle enige i at klima trumfer andre miljøproblemer. Hva som må til for å løse klimautfordringene er det også mange meninger om. Er utslippene konsekvenser av et økonomisk system som ikke kan styre sin egen vekst? Må vi røske hele greia opp med rota og finne på noe nytt? Eller er det bare en kursendring som skal til, som kanskje kan gi økonomien en vitamininnsprøytning i form av "det grønne skiftet"?

Både i Norge og i andre land møtes vindkraftprosjekter med massiv mostand. Men den motstanden er sammensatt. Ødeleggelse av landskap og leveområder for planter og dyr er viktigst for noen, mens støy og visuell forurensing er et hovedpoeng for andre. Bekymring for naturbasert reiseliv så vel som tradisjonell økonomi og urfolksrettigheter kan være elementer i lokale allianser –  i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Spania, USA – ja, overalt.

Er den nye kampen mot vindmøller et paradoks, like meningsløs som Don Quijotes? Hvis man mener at «grønn vekst» er eneste vei framover kan det se sånn ut. Altså "business as usual", bare uten fossil energi. Fra det holdet hører vi stadig at motstanden er egoistisk og skyldes at folk ikke vil ha ødelagt utsikten sin, og at den er et eksempel på det som kalles NIMBY. NIMBY betyr altså at man ikke vil ha noe plagsomt – som man ellers er for – i sin egen bakgård. Eller ved sin egen hytte.

Men fra andre perspektiver ser det annerledes ut: Hvis man mener at alskens triks i en vekstavhengig økonomi ikke kan berge oss, er det logisk å redde stumpene nå og jobbe for systemendringer på lengre sikt. Også andre innfallsvinkler gjør mostanden ytterst rasjonell: Økonomer framholder at vindkraft er samfunnsøkonomisk meningsløs, ingeniører mener at denne typen kraftproduksjon er lite effektiv, og så videre – uten at de stiller det aller minste spørsmålstegn ved markedsløsningene som andre avviser helt. Alle lander på samme konklusjon om vindkraft, men med ulike utgangspunkt. Og ganske riktig, det finnes "klimafornektere" på den ytterliggående høyresida. AfD i Tyskland har gjort kampen mot "klimahysteriet" til en kjernesak, og Trump "never understood wind", som han selv har uttrykt det. Men det diskvalifiserer jo ikke annen kritikk.

Er folk inkonsekvente og mangler en helhetlig tankegang rundt miljø, slik det hevdes fra alliansen av kraftutbyggere og andre talerør for «det grønne skiftet»? Langt ifra. Miljøspørsmål må nødvendigvis bakes inn i folks verdensanskuelse og politiske syn. Om de ikke har det fra før, vil mange utvikle en forståelse av "sitt" miljøproblem der de ser det i en større sammenheng. Dette er et tydelig funn i studier som har sett på konflikter om fornybar energi i Skottland og Nederland, der konklusjonen var at NIMBY er lite viktig for utviklingen av motstand. Snarere blir svaret raskt "Not In Anyone's Back Yard".

Så kan noen hevde at dette er etterrasjonalisering og derfor ikke en tilforlatelig kritikk av "fornybarsatsingen". Men det er sånn menneskers bevissthet om verden utvikler seg – med utgangspunkt i egne erfaringer. Hvordan skulle det ellers foregå?

En amerikansk studie viste at de fleste vindkraftmotstandere i New England ikke var personlig berørt på annen måte enn at de sørget over tapet av natur. Slik sorg er også en sterk erfaring, men det motsatte av NIMBY. Konflikten formes av hvordan man ser på de kreftene som driver utviklingen fram: Er det profitthungrige kraftselskaper med en vekstfiksert stat i ryggen, eller rett og slett klodens idealistiske redningsmenn som står bak? Om vindkraftmotstanderne hadde slike overordnede perspektiver på sitt engasjement før de oppdaget heslige vindmøller på Vermonts grønne åser, spiller ingen rolle. Og det gjør det ikke i Flatanger eller på Finnskogen heller.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 5 2020

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) nimby vindkraft vindkraftmotstand https://www.ketilskogen.no/blog/2020/5/er-motstand-mot-vindkraft-egoistisk-og-bakstreversk Sun, 17 May 2020 01:10:16 GMT
Tilrettelegging https://www.ketilskogen.no/blog/2020/3/tilrettelegging Mange jegere uttrykker for tida bekymring for jaktas anseelse. Det nyeste faresignalet er kritikken av nordmenns kjøttforbruk og interessen for et vegetarisk kosthold. Kjøttskepsisen henger sammen med både bekymring for klimaeffekter av produksjonen, avskoging for å rydde beitemark, helsevirkninger av å spise mye kjøtt, og ikke minst dyrevelferden i et intensivt landbruk. Hvis noen skal bekymre seg om nedgang i forbruket som et resultat av dette, er det selvfølgelig de som leverer mesteparten av kjøttet vi spiser, nemlig bøndene. Om man leser Nationen, ser man at den bekymringen finnes i rikt monn. Men jegere blir engstelige for at kjøttkritikken skal ta med seg viltkjøttet i dragsuget.

Så er det befolkningens svekkede kontakt med utnyttelse av utmarksressurser. Flere og flere er fremmede overfor alle former for høsting, og å drepe ville dyr kan framstå som lite tiltalende og moralsk forkastelig. Dette gjelder kanskje særlig der høsting ikke er jaktas formål, som jakt på rovdyr. Ulike studier både i Norge og Sverige viser at det fortsatt er betydelig aksept for jakt i befolkningen. Likevel er det et faktum at urbanisering og sterk reduksjon i sysselsetting i naturbaserte næringer fører til at særlig de unges kontakt med en høstingskultur svekkes. Kanskje gir dette på sikt grunn til bekymring.

I en del land lenger sør i Europa er jaktmotstanden mer utbredt, og den har framfor alt en lenger historie. Er det sånn at folk i Storbritannia og Tyskland er enda mer fremmede for høsting av naturens overskudd, og mer opptatt av dyrs rettigheter, enn nordmenn er? Kanskje det; urbaniseringen begynte tidligere og har kommet lenger der. Men det finnes en viktig tilleggsfaktor, og det er jaktas sosiale posisjon. Én ting er hva jakta gjør med dyr, noe annet er hvem som har hatt tilgang til jakt opp gjennom historien, og hvordan jakta fortsatt ser ut i dag. Det er selvsagt store variasjoner, men det er ingen tvil om jakta som privilegium først for adelen, og siden for en økonomisk overklasse, har preget folks syn på jakt gjennom århundrer. Ikke tilfeldig at heltesagn i England handler om tjuvjegere som utfordret adelens kontroll med naturressurser og den grusomme undertrykkelsen av småfolk som sultet mens skogen var full av vilt. Historiene om Robin Hood handler om frihetskamp, men Robin og hans «merry men» var ikke minst krypskyttere. De skjøt kongens hjorter og ga kjøttet til de fattige. Det er langt fra eneste gang i historien utfordring av jaktrettigheter har handlet om både matauk og politisk kamp. Den moderne revejakta i samme land kan også ses som et privilegium for en oppstyltet overklasse med hvite hester og røde jakker, som praktiserte en barbarisk jaktform som nå er forbudt – nettopp som en følge av økt jaktmotstand. På store arealer i Skottland er hjorte- og rypejakt forbeholdt rikfolk som betaler dyrt for en svært omfattende tilrettelegging. Slik jakt blir et symbol på at det britiske klassesamfunnet lever i beste velgående. Mektige landeiere som forvalter sine eiendommer for jakt, har stått i veien for reetablering av den skotske furuskogen. De legendariske «highlands» er nemlig ikke naturlige lyngheier, men et av verdens mest avskogede områder. Og det er i jaktindustriens interesse at det forblir slik

Men situasjonen er jo en annen her i Norge? Så sant, men vi ser konturene av endringer som burde bekymre mer enn økt fokus på kjøttforbruk og dyrerettigheter. Med politisk støtte foregår det en utvikling av visse former for jaktturisme som raskt kan skape et bilde som bryter med den folkelige jakta. Det er ingen tvil om at jaktas sterke stilling her nord skyldes at den jevnt over ikke har vært et overklasseprivilegium. Når noen store aktører på grunneiersida nå satser på å fly inn jegere, ofte rike utlendinger, og tilby dem «pakker» som ligner de skotske, ser vi at det er endringer i vente. Fra det hold kan man høre klaging over restriksjoner på motorferdsel i utmark, for det gjør det vanskelig å kjøre jegerne helt fram til posten. Og man behøver bare tillatelse til å kjøre gjestene – vanlige folk ville ikke få kjøre, så det blir ikke så stor belastning. Vel, kanskje ikke på naturen, men åpenbart på jaktas anseelse. For meg er planene om å fly jegere inn og ut på dagen likevel prikken over i-en. Mindre sensitivitet for en av vår tids største utfordringer (flytrafikk er visst ikke så bra for klimaet) og en mer umusikalsk håndtering av jaktas sosiale aksept går det nesten ikke an å tenke seg. Jeg kan garantere at en slik utvikling representerer en større trussel mot framtidas jakt enn alle veganere og dataspillende ungdommer til sammen.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 1-2 2020, og på Jakt & Fiskes nettside her.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) jakt natur utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2020/3/tilrettelegging Wed, 25 Mar 2020 23:24:02 GMT
Den karikerte ulvekonflikten https://www.ketilskogen.no/blog/2020/3/den-karikerte-ulvekonflikten På 1930-tallet lanserte Arbeiderpartiet slagordet «By og land – hand i hand». Dette var et framstøt for å skape nye allianser mellom samfunnsgrupper som sjelden hadde vært på samme lag, nemlig arbeidere og bønder. Strategien var rimelig vellykket. I tida siden da har Norge greid å opprettholde ei levnede landsbygd. Men gnisninger mellom by og land har ikke forsvunnet, og kommer til uttrykk i det politiske ordskiftet om skjeve maktforhold som går i distriktenes disfavør.

I mange diskusjoner om naturvern og naturforvaltning dukker argumentet om motsetninger mellom by og land opp. Ikke minst ser vi dette i den opphetede situasjonen rundt ulveforvaltningen, som i perioder får det til å koke langt inn på Stortinget. Som alltid er det viktig å forstå at rabalderet rundt ulven er uttrykk for noe mer enn uenighet om et dyr. Det er liten tvil om at det i stor grad handler om råderett over utmarka, både den råderetten som bygger på formell eiendomsrett, og den moralske råderetten som mange som ikke er grunneiere også synes at de har – etter generasjoners slit for å gjøre utmarka til det den er i dag. Men likevel, er kjærligheten til den urørte naturen, som er både mektig og sårbar, et urbant fenomen? Ingen som har lest Fønhus, Skjæraasen eller Børli kan vel mene noe slikt.

Forskning har vist en tydelig tendens til at det blant byfolk, og særlig folk i Oslo, er en større andel som setter pris på ulv enn det vi finner på landsbygda. Men det er også mange på landsbygda som liker ulven godt, det er bare ikke en like stor andel som i byen. Det samme ser vi når det gjelder andre naturvernsaker: I spørsmålet om nasjonalpark i Østmarka er det forskjell på oslofolk som bor inntil marka og de som bor på den andre sida, i Enebakk og Rælingen. Mens et klart flertall på Oslo-sida vil ha nasjonalpark, er meningene mer delte på østsida. Men også der har planen om nasjonalpark betydelig støtte. På samme måte finnes det forskjeller i meninger om ulven i Østmarka: Folk i bydelene langs marka elsker den, og det er det ikke fullt så mange som gjør i Enebakk og Rælingen. Men ulven er ikke venneløs der heller.

Det vi ser her, er gradsforskjeller, og ikke alltid særlig store heller. Likevel brukes by-land argumentet for alt det er verdt, og oftest på den måten at de som ikke er så begeistret for ulv, eller nye nasjonalparker, hevder at folk i byen ikke vet hvordan det er å leve med rovdyr, og dessuten vil ta fra bygdefolk retten til å utnytte sine naturressurser. Her er det mange med sterke økonomiske interesser som fisker i rørt vann. Enda de er mektige nok, greier de å framstille seg sjøl som marginaliserte ofre for en nådeløs urban elite. Og kanskje det er en retorikk som kan mobilisere en del tradisjonelt orienterte bygdefolk og gi politisk uttelling på kort sikt. Akkurat det har jo fungert bra i flere andre land, som vi har sett gufne eksempler på i det siste. En del jegere som identifiserer seg med en rural høstingskultur støtter denne argumentasjonen. De ser på kampen mot sterkt vern av ulven, og mot begrensninger på utnyttelse av utmarksressurser, som en kamp for en livsstil og en kultur, og en kamp de faktisk kan vinne i det lange løp – sammen med store skogeiere og mektige landbruksorganisasjoner.

Men dette er egentlig ikke en strid som kan defineres langs en by-land-akse. Det er ikke bare statistikken som viser oss det. Forskningsintervjuer i de norske ulveområdene har opp gjennom åra avslørt betydelig sympati for ulven. Særlig gjelder dette blant yngre folk. Så vil jo noen håpe at disse ungdommene tar til vettet når de blir eldre. Det skjer neppe. Her står vi ganske sikkert overfor det som kalles en «kohorteffekt». Det betyr at grunnleggende verdier som man tilegner seg tidlig i livet, sjelden endres vesentlig. De som har vokst opp uten å feste røtter i en tradisjonell utmarks- og jaktkultur, får ikke noe grunnleggende annerledes forhold til utmarka enn de som har vokst opp ved Østmarka i Oslo.

Hvis jeg forlater forskningen, og tenker på hva jeg observerer på sosiale medier og i min egen kontakt med folk i Østerdalen, der jeg har mine røtter og mitt viktigste ankerfeste i livet, peker alt i samme retning. Det er et klart inntrykk at mange av de meste aktive «ulvevernerne» ikke har adresse i Oslo, men i Distrikts-Norge og for den saks skyld i ulvesonen. Det skjer mye rart på sosiale medier, men det synes som om de mest engasjerte på begge sider hører hjemme utenfor Oslo-gryta. Og neimen om de rurale ulvevennene framstår som en gjeng livsfjerne akademikere. Det kunne jo hendt, for slike finnes i økende grad på bygda også. Men det er ikke de som fronter ulven på Facebook.

Min bestefar – tømmerhogger, murer og friluftsmann fra Rena – ble litt av en naturverner på sine eldre dager. Han gremmet seg over utviklingen i skogbruket på 70-tallet og over alle elver som ble lagt i rør. Han var aldri jeger, og syntes synd på dyra. Han hadde liten respekt for en del lokale jegere og deres jaktetikk, og så på storviltjakta som noe som var forbeholdt andre samfunnslag enn han selv tilhørte. Selv om dette ikke lenger var bokstavelig sant på 60- og 70-tallet. Han døde før ulven kom tilbake, og jeg tror nok han ville sett på den med skepsis, på tross av sin omsorg for ville dyr. Men hvem vet? Alt har sin tid, og i dag er det sannelig ingen enhetlig front mot ulven, heller ikke i ulveområdene, og heller ikke blant folk som står den tradisjonelle høstingskulturen nær. Mange mener at ulven hører til, og ønsker den velkommen tilbake – eller godtar at den er der uten store motforestillinger. Selv om vi vet at ulvemostanden også har sitt viktigste feste i disse befolkningsgruppene, som nå for første gang opplever støtte og lobbykraft fra skogeiere som uten tvil kan plasseres trygt i Norges virkelige politiske elite.

Ulvejakta i januar, som ble gjennomført av et stort antall jegere, og som for mange kunne minne om en militær operasjon, med bruk av kontroversielle metoder som innringing med flaggline og spesialbrøyting av veier som vanligvis får snø igjen, er virkelig høyt spill. Den som tror at dette kan fortsette uten konsekvenser for jegernes anseelse, også i distriktene, er rett og slett naive. Å fortsette å påstå at dette handler om alle jegeres og alle bygdefolks felles interesser, betyr å gamble på to ting: At alle jegere og alle bygdefolk faktisk har felles interesser, og at styrkeforholdet mellom ulike befolkningsgrupper med ulikt forhold til utmark og naturbruk forblir som i dag, eller bikker i den tradisjonelle høstingskulturens favør. Ingen av delene er særlig sannsynlig.

Publisert som kronikk i Klassekampen 12.februar 2020. Se den versjonen her.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) natur naturvern politikk ulv https://www.ketilskogen.no/blog/2020/3/den-karikerte-ulvekonflikten Wed, 25 Mar 2020 22:26:07 GMT
LÅSTE BOMMER https://www.ketilskogen.no/blog/2019/11/l-ste-bommer Bompenger er et hett tema om dagen. Mange synes det blir for dyrt å passere alle de elektroniske innretningene som strøs ut over det norske veinettet. Motstand mot slik betaling føyer seg inn et mønster av misnøye med myndigheter og den såkalte «urbane eliten», og det er lett å se at det - for noen - handler om urettferdig fordeling av goder og byrder i samfunnet.

På riksveiene har vi ingen fysiske bommer lenger. Det er ikke mangel på tilgang til selve veien som skaper strid. Da er situasjonen en annen i norsk utmark. Der er det et enormt nett av bilveier, faktisk tilsvarende mer enn to ganger rundt ekvator. Mange slike veier er åpne for alle, enten gratis eller mot betaling som skal bidra til nødvendig vedlikehold. I de områdene jeg kjenner best, er ordningen med betaling en god løsning, selv om det noen ganger kan være vanskelig å vite om prisen er rimelig. Men det er også mange veier som ikke er tilgjengelige for allmennheten, selv om de fleste er bygget med offentlig støtte, altså med våre skattepenger. Noen veier har låste bommer, andre har skilt med streng beskjed om at veien er privat og at bommen låses uten varsel.

I skogene der jeg ferdes ligger det en idyllisk sjø med mange holmer. Den egner seg ypperlig til kanopadling, ikke minst hvis man har med barn som gjerne vil gjøre strandhogg på de små øyene. Noen av dem er store nok til at man kan overnatte der, og da er det gode sjanser for å høre storlommen. Kanskje får man se den også. Da mine barn var mindre var vi der flere ganger med kano. Rett nok var det en bom en kilometer fra sjøen, men med kanotralle gikk det fint. Det ligger noen få hytter der, og det er kanskje grunnen til at bommen var låst.

For noen år siden ble veien stengt mye lenger unna. Nå er det for langt å trille kanoen inn. Sjøen er ikke stor nok til at det er rimelig å gjøre det til en stor ekspedisjon. Det var korte familieturer som var så fint. Jeg var oppom for et par dager siden, og skiltet sto der fortsatt: Bommen låses uten varsel.

Da det militære øvingsområdet Regionfelt Østlandet skulle etableres var det ganske stor motstand lokalt. Ikke minst var berørte grunneiere mot, og det oppsto en sjelden allianse mellom dem og aktivister fra miljøbevegelsen. Samtidig var det mange som ønsket skytefeltet velkommen. Arbeidsplasser var selvsagt viktig, men ikke sjelden kunne man høre dette argumentet: «[Grunneier X] holder alle bommer låst, og Gråfjellet er utilgjengelig for vanlige folk. Men når Forsvaret kommer, skal vi nok få låst opp!» Bommene var både et praktisk problem og en evinnelig påminnelse om klasseforhold og makt i skogen.

I en undersøkelse om jegeres meninger om kommersialisering av jakt kom det ikke fram mye prinsipiell kritikk av private jaktrettigheter. De jegerne vi snakket med, var stort sett fornøyde med egen tilgang til jakt, selv om noen var bekymret for framtida. Men det var en side ved grunneierretten som kunne få temperaturen til å stige: Låste bommer, som ble sett på som en hindring for både jakt og annet friluftsliv. Og noen ganger som en symbolsk markering.

Jeg mener at det er altfor mye vei i norsk utmark, og at ytterligere bygging er en trussel mot skogen som økosystem og landskap, og derfor også mot naturopplevelsen vi så sårt trenger. Selve veien er én ting, men grunnen til at veien bygges er som regel hogst, ikke minst i veiløs gammelskog, eller utbygging av vindkraft, hyttebyer, osv. På den måten bidrar veiene til en drastisk forvandling av norsk natur. Sårbare arter som villrein tåler heller ikke forstyrrelsene som økt tilgjengelighet kan medføre.

Så da er det vel bra at mange veier er stengt? Selvfølgelig, hvis begrunnelsen er å beskytte dyreliv mot forstyrelse eller forhindre slitasje på sårbar vegetasjon. På privat grunn er dette sjelden tilfelle. Det vi står overfor her, er høyeste grad et fordelingsproblem og et spørsmål om eiendomsrettens innhold og rekkevidde: Noen har rettigheter, andre har det ikke. Primært er det grunneiere som bestemmer over «sin» vei, som vanligvis er bygget med statsstøtte for skogbruksformål, men som også brukes til rekreasjon. Grunneier kan gi nøkler eller kjøretillatelse til den han vil.

Allemannsretten omfatter ikke rett til motorferdsel, heldigvis. Men ettersom noen får kjøre og ikke andre, er dette likevel et spørsmål om makt og om rettferdighet. Det kan også skape avhengighetsforhold som forsterker grunneiermakta, fordi folk ikke vil kritisere f.eks. metoder i skogbruket eller kraftutbygging. Det kan jo ha konsekvenser for tilgang. Selvsagt er det ikke alltid slik, men det er heller ingen sjeldenhet. Og det er et av mange tegn på at råderetten over norsk natur slett ikke ligger hos «de urbane elitene», slik noen vil ha det til.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 10 2019. Last ned her.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) allemannsrett makt natur naturvern utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2019/11/l-ste-bommer Wed, 13 Nov 2019 23:12:00 GMT
SNØHETTA PÅ HYTTETUR https://www.ketilskogen.no/blog/2019/9/sn-hetta-p-hyttetur IPBES, som er FNs naturpanel og en nær slektning av klimapanelet, har nettopp presentert en nedslående rapport. Den konkluderer med at verdens økosystemer står på kanten av stupet. IPBES sier klart og tydelig noe som mange, ikke minst forskere, har vært klar over lenge – trusselen mot økosystemene er like alvorlig som klimaendringer. IPBES går ikke så lang i sine offisielle konklusjoner, men det er god grunn til å hevde at ødeleggelse av natur og utryddelse av arter er en større trussel enn klimaendringene, også mot menneskeheten.

Nedbygging av natur og andre arealbruksendringer er den viktigste faktoren som bidrar til at dyr, planter og naturlige landskap forsvinner i et voldsomt tempo, over hele verden. Norge er ikke noe unntak. Her til lands er det mange som har pekt på stadig mer omfattende hyttebygging som en viktig drivkraft bak tap av natur. Etter at IPBES-rapporten kom, har dette problemet fått fornyet oppmerksomhet. Det er mange naturtyper som kommer under press når kommuner, grunneiere og utbyggere i fellesskap driver fram en utbyggings-bonanza uten overordnet styring. Ikke minst kommer de mange hytteprosjektene i fjellet i Sør-Norge ofte i konflikt med en av våre sårbare ansvarsarter, nemlig villreinen. Som alle vet, krever den store områder, samtidig som den tåler lite forstyrrelse. Ulike utbyggingsprosjekter trenger arten sammen på mindre og mindre områder, samtidig som trekkruter sperres.

Arkitektfirmaet Snøhetta, som er kjent for å ha tegnet operaen i Oslo, og som har hatt enorm internasjonal suksess, profilerer seg som spesielt miljøbevisst. Firmaet har hentet navnet sitt fra Dovre, hvor vi finner Snøhetta villreinområde, og dessuten Norsk villreinsenter. Det kan virke logisk at nettopp Snøhetta har tegnet det prisbelønnede Viewpoint Snøhetta, som er en bygning der besøkende kan sitte innendørs og se utover villreinens rike. Men dette er ikke det eneste byggeprosjektet i villreinens leveområder som Snøhetta er involvert i. Lenger sør, i Østerdalen, er firmaet med på planleggingen av nye hytter som skal bygges i et område som har vært svært omstridt. Da regional plan for Rondane var under utarbeidelse for noen år siden, gikk alle faginstanser mot å tillate utbygging der – nettopp av hensyn til villreinen. Det fant ikke grunneiere og lokalpolitikere seg i. Med støtte fra Hedmark fylkeskommune, som også gjerne vil ha «verdiskaping» i fjellet, klarte de å presse Miljøverndepartementet (som fortsatt hadde «vern» i navnet den gangen) til å tillate utbygging. Nå er planene klare, og utbyggerne har fått med seg Snøhetta. De mener det skal gjøre utbyggingen miljøvennlig.

Kanskje Snøhetta tegner hytter som er mer tilpasset naturen rundt enn det som er vanlig i nye hyttefelt. Her blir det visstnok solstrøm og det ene med det andre. Et mindre onde enn mange alternativer, kan man si. Men det som er klart, og som Snøhetta med sitt miljøfokus godt vet, er at det er selve arealbeslaget som er hovedproblemet: Det som var natur som villreinen – og vi andre – kunne bruke, er det ikke lenger. Så hevdes det at prosjektet er lite, sammenlignet med slike planer som man har f.eks. i Vassfaret (3000 nye hytter er det vel snakk om der). Det kan så være, men da er vi over på bit-for-bit problematikken, og de alvorlige sumvirkningene av inngrep som hver for seg ikke betyr all verden. Men de gnager på landskap og økosystemer fra mange kanter samtidig, og fører til akkurat den utviklingen IPBES slår alarm om.

Hvorfor hakke på Snøhetta, det er vel bedre at de gjør dette enn at mindre miljøbevisste firmaer stepper inn? (Akkurat som det visstnok er bedre at Norge pumper olje enn at andre gjør det, fordi vår olje er så ren.) Jeg synes det er grunn til la Snøhetta høre det, fordi de profilerer seg slik (på sine engelskspråklige hjemmesider): «Fundamental to all our work is a commitment to social and environmental sustainability.» Og videre, sammen med bilde fra villreinsenteret: «We look to shape (…) a future with harmonious, flourishing environments for the endowment of all living things.» Flott, ikke sant? Men så viser det seg også denne gangen at når man skal drive butikk og dessuten vokse – som Snøhetta i høy grad har gjort – så er det en annen logikk som tvinger seg på. Den logikken handler om å tjene penger i konkurranse med andre. I vår type økonomi hadde det vært vanskelig for Snøhetta å tenke annerledes. Virksomheter som vokser til en viss størrelse, klarer aldri det. De som satser mye på en skarp miljøprofil, som Patagonia og Stormberg, kan bare gjøre det fordi deres kunder begeistres og kjøper enda flere anorakker i økologisk bomull. Å la være å bygge hytter er ikke et produkt som kan selges med fortjeneste. Det er en tvang innebygget i systemet – voks eller dø. Men nettopp det er problemet, og det gjør at de som tegner villreinsenter også bygger hytter som fortrenger villreinen.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske juli 2019. Last ned her.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) arealkonflikt natur politikk snøhetta villrein https://www.ketilskogen.no/blog/2019/9/sn-hetta-p-hyttetur Fri, 13 Sep 2019 00:04:04 GMT
Markberedning - den tiende landeplage? https://www.ketilskogen.no/blog/2019/3/markberedning---den-tiende-landeplage max--6.jpgmax--6.jpg Hvis du ferdes i Østerdalen, eller i Hedmark ellers, har du sikkert lagt merke til at hogstflater ser verre ut enn før. De gode tømmerprisene driver hogsten til nye høyder, og flatene blir større enn de har vært på flere tiår. Det er ille nok, for flatehogst, og særlig store flater, er skadelig for det meste av det som lever og gror i skogen. Men vel så ille er et nytt påfunn som brer om seg i denne delen av landet, nemlig såkalt markberedning (og bare vent, snart kommer maskinene til en skog nær deg!). Markberedning betyr at hogstflater graves opp med gravemaskin eller pløyes med store aggregater for å fjerne humus og blottlegge mineraljord. Det skal gjøre at nye planter av furu og gran vokser fortere, og blir mer motstandsdyktige mot insektangrep og sykdom. På den måten kan skogeierne øke sin fortjeneste. Dette er et hovedargument i det nye prosjektet «Edel», som skogandelslagene Glommen og Mjøsen har satt i gang. Der anbefaler de at skogeiere tar i bruk markberedning så mye som mulig.

Men denne måten å behandle skogbunnen på gir naturligvis store skadevirkninger. Det skader sopp og andre organismer i jordsmonnet, og fører til avrenning av tungmetaller som kvikksølv (meget giftig) og dessuten nitrogen, som kan føre til overgjødsling av vann og vassdrag. Fordi markberedning må gjennomføres på barmark, er risikoen for kjøreskader stor.

Dette vet man. Men søk etter forskningslitteratur om økologiske virkninger av markberedning gir ikke mange resultater. Forbausende få studier er gjennomført. Det har tydeligvis ikke vært lett å finansiere slik forskning, selv ikke i Finland og Sverige, der markberedning har vært vanlig lenge. Derimot er det en mengde studier, fra mange land, som tar sikte på å utvikle markberedningsmetoder som gir best mulig vekst for nyplantingen. Der har det ikke vært noen problemer med forskningsfinansiering. Ikke overraskende, for sånn er det på de fleste områder. Men deprimerende så det holder.

Det vi ikke trenger forskning for å finne ut, er at flatene blir uframkommelige både for turgåere og jegere, og at skoglandskapet forandres totalt. Det varierer litt hvor hardt man går til verks, men ofte er det et virvar av opprevne røtter og stein i tillegg til groper og furer i bakken. De som ikke har sett det før, blir sjokkert når de kommer til et område som er behandlet på denne måten. Tro meg, det er mye verre enn en vanlig hogstflate. Noen sier at det minner om slagmarkene fra første verdenskrig. Du har sikkert sett bilder fra Somme og Verdun, så det er en sterk sammenligning. Men ikke urimelig.

På engelsk heter det «soil scarification». «Scarification» av ordet «scar», altså arr. Det er en ærligere betegnelse. Det er ingen tvil om at jorda får arr etter slike digre sår. Det norske ordet gir positive assosiasjoner til forbedring og pleie. Igjen ser vi at språk er makt; det spiller en rolle hva ting kalles.

Markberedning i stort omfang er ganske nytt i Norge. Kanskje det er grunnen til at skogbrukslovens bærekraftforskrift ikke nevner metoden med ett ord. I norsk PEFC skogstandard, som er en privat og frivillig standard for miljøhensyn i skogbruket, finnes det bare generelle retningslinjer som ikke er tilpasset dagens aggressive bruk av metoden. I Sverige har den statlige Skogstyrelsen omsider innsett at det er skadelig. Der arbeides det for å begrense bruken av markberedning, og å utvikle mer skånsomme metoder.

Her på berget dukker det opp nye monstre av noen spesialmaskiner. Det virker som om det er nærmest lovløse tilstander, og framgangsmåten pushes ukritisk av andelslagene, som opererer mer og mer som private bedrifter med egne økonomiske interesser. De er aktive pådrivere for et industrielt skogbruk, og tar mer enn gjerne på seg å hogge – og markberede – for små grunneiere som har latt skogen sin stå i fred. Jeg skal ikke si at de ikke kan ha betenkeligheter med å grave opp humus som det har tatt 10 000 år danne, men jeg har aldri hørt om det.

Skogen skal brukes, og vi trenger papir og trevirke. Men det er ingen grunn til å holde på sånn som nå. Det vil si, det finnes en grunn: Det er mer profitabelt for noen få grunneiere, entreprenører og andre kommersielle aktører i skogen. Men skal en virksomhet som bidrar med ca. 0,5 % av brutto nasjonalprodukt (inkludert treforedlingsindustrien) få lov til å forvandle Norges skogkledde landareal til det ugjenkjennelige bare fordi det (kanskje) er litt mindre å tjene på å drive skånsomt? Og rasere skogene til Th. Kittelsen, Mikkjel Fønhus og Hans Børli? Og mine skoger også. Og skogene til tretåspetten, ulvelavet og myriader av andre organismer – som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Det har forresten ikke min livskvalitet heller – den har ikke noe annet sted å gjøre av seg. Og snakk ikke til meg om det grønne skiftet, om at tre skal erstatte olje. Slik vi driver på nå, har det skiftet samme grønnfargen som dollarsedler, og ingenting annet.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske april 2019.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) flatehogst Hedmark markberedning skog skogbruk https://www.ketilskogen.no/blog/2019/3/markberedning---den-tiende-landeplage Mon, 25 Mar 2019 22:35:53 GMT
RETTSLØS NATUR https://www.ketilskogen.no/blog/2018/12/rettsl-s-natur

Norsk natur har dårlig rettsvern. Det er ingen mangel på lover som har «bærekraftig utvikling» som ett av sine mål, og vi har spesiallover som naturmangfoldloven og forurensningsloven. Men hvor ofte ser vi at disse lovbestemmelsene får konsekvenser for måten naturen utnyttes på? Det er ikke ofte, og når vi oppdager det vi mener kan være lovbrudd, er det nesten umulig å få gjort noe med det.

Hvis man mener at et kraftutbyggingsprosjekt er strid med lovverket, for eksempel fordi det bryter med naturmangfoldloven, hva gjør man da? Vel, om man har en organisasjon i ryggen som er godkjent som «allmennyttig», så kan organisasjonen klage. Privatpersoner kan ikke klage, med mindre de anerkjennes som direkte berørt.  Og hvor kan organisasjonen klage? Jo, først til NVE, som er nøyaktig samme organ som ga konsesjon. Hvis de ikke endrer sitt vedtak (og jeg kjenner ikke til at det har skjedd), må man klage videre til departementet. Til Klima- og miljødepartementet, tenker du kanskje. Nei, for all del, til Olje- og energidepartementet, som selvsagt har samme oppfatning av hva som er «bærekraftig» som sitt underliggende organ. Det har hendt at de har omgjort vedtak, men det er sjelden. Og prinsipielt er det jo hårreisende at alle klagemuligheter ligger hos myndighetsorganer i samme sektor. Om du har behov for å forklare noen hva ordtaket om bukken og havresekken betyr, kan du bruke dette som eksempel.

I Norge er det vanskelig å få prøvd miljøsaker for domstolene. Det er ressurskrevende, og man risikerer å bli idømt store saksomkostninger. Hvis man må gjennom hele rettssystemet, tar det flere år. Dette er etter alt å dømme i strid med Århuskonvensjonen, som Norge har signert. Den sier at alle har rett til uavhengig prøving av miljøsaker, og at dette ikke skal være urimelig dyrt. På dette området er Norge underutviklet som rettstat. Våre naboland har tatt det mer alvorlig. Sverige har egne miljødomstoler og Danmark har en ordning med miljøklagenemnd.

Mange jurister har etterlyst uavhengige klageinstanser også i Norge. Det er noe vi har på andre saksområder: Likestillingsombudet, forbrukerombudet, og flere andre. Vi har til og med spesialdomstoler, som trygderetten og arbeidsretten. Men de store politiske partiene sier nei til å opprette noe lignende på miljøområdet. Hvorfor? Vel, de sier at det ikke ville være «effektivt». Ikke effektivt for hvem? Norsk statsforvaltning er rigget for å støtte næringsutøvelse og ikke for å ta vare på naturen, og privat eiendomsrett gir i praksis større handlefrihet – også til å ødelegge natur – i Norge enn i mange andre land.

Men hva med politiet, lovbrudd kan jo anmeldes? Vel, politiets ressurser til miljøsaker er minimale, og de fleste anmeldelser blir henlagt. Et eksempel er brudd på bærekraftforskriften i skogbruksloven. Siden klagemulighetene er dårlige, har politianmeldelse vært forsøkt. Så vidt jeg vet har alle saker blitt henlagt, selv der lovbruddene er åpenlyse.

Men noen ganger går det annerledes, og politiet gjør det de kan for å håndheve naturmangfoldloven. Siden naturen har et så elendig rettsvern ellers, burde alle applaudere. Men hva ser vi? Hvis politiet forstyrrer næringsvirksomhet, skal du ha takk. Da rulles de store kanonene fram, og ikke bare mot påtalemyndigheten, men også mot privatpersoner som har engasjert seg, for eksempel ved å anmelde.

Mange fikk sikkert med seg saken med bonden som var tiltalt for å ha begynt med nydyrking i hekketida til bakkehekkende fugler. Han ble anmeldt av en nabo, og politiet ga ham en bot. Bonden godtok ikke boten og dermed havnet saken i tingretten. Her skal jeg ikke si noe om selve saken, som det kan være mange meninger om. Men før den kom opp i retten, ble vi vitne til en mediestorm både mot politiet og – det er langt verre – mot naboen som hadde anmeldt. Både lokalaviser og NRK, faktisk på riksnyhetene, framstilte saken som et angrep på norsk landbruk. Og det fra en allianse mellom politiet og fanatiske miljøvernere, intet mindre.

Han som anmeldte noe han mente var ulovlig – og politiet etterforsket og var enig – ble omtalt som «profilert miljøverner» og presentert i lokalavisa med et bilde de var nøye med å opplyse at ble tatt under en demonstrasjon. Både aviser og NRK kom tilbake til saken over flere dager, og alltid med samme vinkling. Man kan tenke seg hvilken belastning det var for en person som har gjort sin samfunnsplikt. Det var påtalemyndigheten, og ikke naboen, som tok ut tiltale og prosederte saken i retten.

Både den tiltalte bonden, hans advokat, fylkeslederen i bondelaget, og flere andre allierte fikk nærmest ubegrenset medieplass til å bygge opp under bildet av landbruket som hundset og forfulgt og presset fra alle kanter. Ikke minst av folk som anmelder bønder for brudd på naturmangfoldloven.

Det hadde vært fint om jeg tok feil, men slik bondelaget framsto her, må man anta at de er glade for rettstilstanden på miljøområdet i Norge. Vi mangler uavhengige klageorganer utenom domstolene, som sjelden får seg forelagt miljøsaker. Når det likevel skjer, fordi privatpersoner anmelder saker og politiet følger opp, settes himmel og jord i bevegelse for å gjøre det klart at folk flest bør ligge unna. Dette er en framgangsmåte som er vel kjent fra land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske  november 2018

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) klagemuligheter natur Norge Rettsstat rettsvern https://www.ketilskogen.no/blog/2018/12/rettsl-s-natur Sat, 15 Dec 2018 21:02:09 GMT
ODE TIL SKRAMSTADSÆTRA https://www.ketilskogen.no/blog/2018/10/ode-til-skramstads-tra _KSB9654_HDR_gradneut_KSB9654_HDR_gradneut

Vet du hvor Skramstadsætra er? Hvis du har gått Birken, eller sett Birken på TV, vet du det nok. Det er et hytteområde, et gammelt seterområde, i Åmot kommune i Hedmark.  Det er der birkebeinerne begynner å nærme seg fjellet – eller i hvert fall den staselige, åpne fjellskogen før Dølfjellet. Som er en annen milepæl i Birkebeinerrennet, der det er litt ordentlig snaufjell. Det var der det blåste så hardt for noen år siden at rennet måtte avlyses. Men tilbake til Skramstadsætra: Sånn det framstår i dag, er dette et hytteområde av god, gammel norsk modell. Enkle hytter ligger spredt i fjellskogen. Noen har bilvei helt fram, andre ikke. De fleste hyttene er ganske gamle, noen fra før krigen og noen rett etter. Mange av dem har tilhørt åmotinger, for de stammer fra den tida da det ikke var det minste rart å bo på Rena og ha hytte noen kilometer opp i lia. Folk var ikke så mobile den gangen, og det som nå er en liten biltur var en reise inn i …vel, kanskje ikke villmarka, men i hvert fall en fjellnatur langt fra folk.

På Skramstadsætra lå også Pionerhytta. Den tilhørte lokallaget til Norges Kommunistiske Parti, som i mange år sto sterkt i et lokalsamfunn preget av klassekamp. Min far vokste opp på Rena før krigen. Han var ikke aktiv i NKP, men derimot i Norges Godtemplar Ungdomsforbund. Det var gode grunner til å jobbe for avholdssaken i trettiåra, i ei bygd med skrikende nød blant arbeidsløse skogs- og industriarbeidere. Han fortalte at for ungdom med hans bakgrunn var det så selvsagt å høre til på venstresida at det nesten var overflødig å være medlem av Kommunistisk Ungdom eller AUF. Avholdssaken, derimot, var så påtrengende viktig at mange prioriterte den. Pionerhytta fikk de uansett låne, for alle kjente alle. I påsken gikk de av og til på ski til Sjusjøen, der det allerede før krigen var høyfjellshotell. De spiste middag på hotellet, og så gikk de tilbake. Rundt fire mil hver vei.

For noen år siden brant Pionerhytta ned. Den hadde da i lengre tid tilhørt Norsk Folkehjelp, siden NKP etter hvert måtte bite i gresset også i Åmot. Med den forsvant et stykke kulturhistorie, og kanskje symboliserer Pionerhyttas endelikt hele Skramstadsætras skjebne.

I senere år har Skramstadsætra blitt «modernisert», med nye veier og vinterbrøyting. Om det er bra eller ikke, kommer an på øynene som ser. Uansett er Skramstadsætra fortsatt sjarmerende low-key, sånn hytteområder i pakt med naturen bør være. Det er rett og slett veldig koselig der. Hyttene trenger seg ikke på naturen rundt; ingen ting er ødelagt. Harmonien råder, kan man faktisk si. I motsetning til situasjonen i mange andre norske hyttebyer, som eser ut og brutalt underlegger seg naturen. De er både store og voldsomme, og de bidrar til forvandling av norsk natur sammen med kraftutbygging og nye veier. Og ikke minst industriskogbruket som feier over skogene til Th. Kittelsen, Mikkjel Fønhus og Hans Børli. Og mine skoger også. Og skogene til tretåspetten, ulvelavet og myriader av andre organismer – som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Det har forresten ikke min livskvalitet heller – den har ikke noe annet sted å gjøre av seg. Men skogene som navnet mitt kommer fra, raseres systematisk. Og snakk ikke til meg om det grønne skiftet, om at tre skal erstatte olje. Propaganda. Det skiftet har samme grønnfargen som dollarsedler, og ingenting annet.

Vel. Selvsagt måtte Skramstadsætra få sin del av framskrittet. Det er planer om storstilt utbygging både rundt de gamle hyttene og i et område opp mot alpinanlegget i Digeråsen. Et hyggelig alpinanlegg, forresten, nesten like low-key og rufsete som Skramstadsætra selv, og som har gått konk flere ganger fordi det er en håpløs turistdestinasjon. Men et veldig fint tilbud til de som tilfeldigvis holder til i nærheten, nettopp fordi det er så folkelig og enkelt. Et supert anlegg for barn og folk som egentlig ikke er så veldig interessert i alpin skikjøring – sånn som meg. De serverer pommes frittes med grillkrydder i en kafé med solblekede fotografier av villrein på golfbanen like ved (som forresten heller ikke har vært noen økonomisk suksess, pussig nok). Ikke akkurat hipt, men desto hyggeligere. Nå håper nok noen at det skal bli mer fart i sakene, bare det kommer flere hytter.

I diskusjonen om hyttebygging ved Skramstadsætra blir det ofte trukket sammenligninger med Sjusjøen, som ligger rett over fjellet i Ringsaker kommune. Mange, og særlig grunneiere og kommunepolitikere som står dem nær, synes det er veldig trist at det er bygget ut så mye på Sjusjøen og så lite i Åmot. Sjusjøen er et slags ideal for «utvikling» av fjellet, med et enormt antall hytter, leiligheter, butikker og snart også et vaskeekte kjøpesenter på snaufjellet. Siden Åmot startet litt seint, ble man rammet av alskens vernehysteri som kom på moten etter at driftige gudbrandsdøler for lengst hadde gjort Sjusjøen til et lukrativt hytte-eldorado. Det samme hørte vi for noen år siden litt lenger nord i Østerdalen, da grunneiere i Sollia klaget over at gudbrandsdølene i tråd med århundrelange tradisjoner hadde snytt dem for inntektene fra hyttetomter – slik de i alle år hadde snytt dem for fiskerett i fjellvann og andre utmarksressurser. Ringebufjellet hadde allerede Kiwibutikk og timeshare, men rundt Atnsjøen var det bare den øde og ulønnsomme villmarka (som Harald Solberg pussig nok valgte å forevige, og som har blitt udødeliggjort i Norges nasjonalmaleri «Vinternatt i Rondane»). Sindige østerdøler sto som vanlig igjen på perrongen og ble overfalt av Fylkesmannen og Miljøverndepartementet da de – litt for seint – ville tjene noen kroner på eiendommene sine. Det vil si de østerdølene som hadde eiendommer, da. De fleste av dem hadde ikke det.

Jeg for min del nøler ikke med å kalle Sjusjøen og Ringebufjellet rasert; grelle eksempler på hodeløs og planløs nedbygging av fellesskapets fjellnatur. Det er vel noen som formelt eier grunnen der, men det er for pokker vår felles nasjonale naturskatt de nå skal bygge kjøpesenter i.

Hvorom allting er, grunneierne i Åmot og Stor-Elvdal klarte, med støtte fra sine kommunestyrer og fylkestinget, å tvinge miljømyndighetene i kne. Mot faglige råd ble regionplan for Rondane Sør endret slik at hyttebygging i lukrative områder kunne gjennomføres. Det er dette utbyggerne i Åmot sikter til når de i lokalavisa Østlendingen framholder at hensynet til villreinen er «avklart». Ja, det kan man si! Det er avklart at Fylkesmannen og Miljødirektoratet må stikke pipen i sekk, så driftige folk kan få utviklet eiendommene sine. Vi som ikke har noen eiendommer må bare stå og se på. Sammen med en vingeklippet Fylkesmann og et direktorat henvist til statistrollen.

---

Svært lite av norsk natur er upåvirket av mennesker. Mennesket er også en del av naturen, så det kan ikke unngås – og bør ikke unngås – at mennesket setter spor etter seg. Men et økonomisk system som krever uendelig vekst – ja, bokstavelig talt uendelig – betyr at appetitten på nye områder også er umettelig. Forbruket av natur vil rett og slett aldri stoppe av seg selv. Det gjelder enten det skal hogges tømmer, anlegges gruver eller bygges kraftverk – eller nye hyttebyer. Derfor er det mindre og mindre intakt natur igjen. Og ikke minst: Den naturen som er påvirket av generasjoners moderate og fornuftige ressursutnyttelse forsvinner i høyt tempo. Småfolks sjølberging og bruk av utmarksressurser var noe helt annet enn dagens industriskogbruk, som omformer vår felles skogsnatur til uframkommelige hogstfelt, som så gjødsles og markberedes for å gi plass til granplantasjer. Og jeg gjentar – i en kapitalistisk økonomi har dette ingen logisk slutt. Om vi bygger ut eller hogger litt til og litt til, vil vi aldri nå et punkt der det stopper av seg selv. Aldri. Det er vi som må stoppe det, og det er en jobb som langt fra bare handler om naturvern.

Trenger ikke utkantkommuner vekst og arbeidsplasser? De trenger arbeidsplasser. Men nye arbeidsplasser kan ikke etableres på naturens bekostning, og det enorme forbruket til privilegerte grupper i samfunnet må tøyles. Kan det skje uten dyptgripende samfunnsendringer? Nei. Alt henger sammen, og naturvern kan ikke diskuteres uten å berøre andre samfunnsutfordringer – også de som har å gjøre har med grunntrekkene i vårt økonomiske system. Her og nå kan vi ikke gjøre annet enn å forsøke å trekke i nødbremsen – gang etter gang.

Ødeleggelse eller drastisk forandring av naturområder er en enorm trussel mot leveområdene til dyr og planter, og landskapene som betyr så mye for oss mennesker blir gradvis forringet og ødelagt. Arealbruksendringer som fører til habitatødeleggelse og skader på økosystemer er en større miljøutfordring enn klimaendringer – som forresten heller ikke blir mindre av storstilt hyttebygging. Og selv om vi bare tenker på menneskenes overlevelse, må vi konstatere at alt dette også slår tilbake på oss.

Noen grunneiere som vil bygge hytter er i en vanskelig økonomisk situasjon, og trenger sårt inntektene fra slike prosjekter. Det samme gjelder mindre skogeiere som ikke har annet valg enn å overlate tømmerdriften til skogbrukssamvirkene, som i dag opererer som profitthungrige industriforetak. Men dette er fordelingspolitiske spørsmål. Det er like ille at en som eier en skogteig har dårlig råd som at folk i lavtlønnsyrker sliter. Dette må angripes som et alvorlig samfunnsproblem, for alle har krav på et rimelig utkomme. Men det er ikke noe som kan rettferdiggjøre et ustoppelig forbruk av norsk natur. Det er et problem av et helt annet slag.

Mange grunneiere er slett ikke dårlig stilt, og når det gjelder lukrative utbyggingsprosjekter, får de pengesterke investorer med på laget. Dette er en allianse det ikke er synd på, og å stoppe dem kan sannelig være en del av et politisk prosjekt som omfatter mer enn å redde restene av norsk natur. Og som vil gjøre ære på Pionerhytta og de som gikk på ski til Sjusjøen, uten å sette andre spor etter seg enn skispor.

Publisert i Nettmagasient Harvest i august 2018 https://www.harvestmagazine.no/

_KSB9696_topclar_KSB9696_topclar

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) hyttebygging natur naturvern østerdalen politikk utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2018/10/ode-til-skramstads-tra Tue, 16 Oct 2018 22:00:35 GMT
JULUSSA FOREVER! https://www.ketilskogen.no/blog/2018/9/julussa-forever Julussa er ei lita elv sør i Østerdalen. Til å være et ganske unnselig vassdrag, har elva fått mye oppmerksomhet. Det vi si, ikke selve elva, som renner rolig gjennom et slakt og ytterst udramatisk dalføre. Men navnet er uløselig knyttet til to konflikter som er typiske for hver sin epoke de siste hundre år.

Den første var selveste Julussakonflikten, en fløterstreik i 1927 der det kom til håndgemeng med streikebrytere og konfrontasjoner med statspolitiet, og der de streikende bevæpnet seg. Konflikten var et uttrykk for den intense klassekampen i Norge på den tida, og for de sterke motsetningene mellom en rik skogeierklasse og skogsarbeiderne i Hedmark. Det har gått gjetord om Julussakonflikten i min familie. Selv om bestefar ikke streiket sjøl – han var tømmerhogger på den tida, men var ikke med på fløting – har jeg hørt historien om stiftelsesmøtet for Skog- og landarbeiderforbundet mange ganger. Stemningen var så tilspisset at møtedeltakerne valgte å hoppe ut av vinduet og stikke til skogs da lensmannen kom på besøk. De kom seg unna, og fagforeninga ble siden stiftet på en mer verdig måte. Men stadig i et klima av mistenksomhet og antagonisme mellom samfunnsklasser.

Klassemotsetninger bobler under overflata i Østerdalen den dag i dag. Likevel er det nok ikke bilder av statspolitiet og streikende fløtere ved Brattveltdammen som først melder seg når Julussa nevnes. For noen år siden kom det nemlig ulv inn i området, og reviret som ble etablert fikk navn etter elva. Siden flyttet flokken seg gradvis nordover. Men forflytningen stoppet ved Storsjøen i vinter: Julussaflokken var den ene av to som ble tatt ut gjennom lisensjakt. Selv om jakta var lovlig, fikk den konfliktene rundt ulven til toppe seg. Noen så den største ulvejakta i nyere tid som en stor seier, andre som et uhyrlig overgrep.

At begge disse konfliktene, på høyst ulike måter, involverer er lite vassdrag i Hedmark, er ikke bare et sammentreff. De to konfliktene kan si oss mye om samfunnsendringer de siste hundre år. Og sannelig er det et pust av klasserelasjoner i ulvekonflikten også.

Skogeierne er jo fortsatt involvert. Mange av dem vil ha ulven vekk, fordi den kan skape problemer for jakta. Og i motsetning til i 1927 er jakt nå en viktig inntektskilde. Kanskje noen av dem som tok med seg Krager’n til Brattveltdammen hadde skutt elg, men i så fall hadde de flaks på mer enn en måte. Elgbestanden var tynn, og arbeidsfolk kunne ikke regne med tilgang til storviltjakt i det hele tatt.

Parallelt med velstandsutviklingen etter krigen ble jakta tilgjengelig. Den ble også en inntektskilde. I mange lokalsamfunn har jakta blitt viktig både sosialt og kulturelt, og kanskje en symbolsk lenke til en høstingskultur som ellers er i forvitring. I Julussakonfliktens dager så man tydelig hvordan høsting og foredling av tømmerressursene involverte store deler av befolkningen. I dag involverer det nesten ingen, fordi alt er mekanisert og skogsindustrien nedlagt

Ønsket om å få ulven tilbake i norske skoger kan utvilsomt knyttes til framveksten av samfunnsgrupper som ikke har noen forbindelse til fysisk utnyttelse av naturresurser. Den ekspansive urbane middelklassen har blitt skyteskive for den såkalte anti-elitismen, både i den norske ulvekrangelen og i Trumps USA. Noen vil si at de har et romantisk forhold til naturen, men man kan også si at de har en distanse til ressursutnyttelsen som gjør det lettere å se at naturen er i ferd med å bli ødelagt. Man kan klare seg uten ulv, men for mange er utryddelsen av ulven uttrykk for den samme innstillingen som sørger for å legge vassdrag i rør og forvandle norsk skog til granplantasjer.

Og akkurat her kan det oppstå en allianse mellom gamle fiender. Skogeierne og bygdefolk med dype røtter i en døende høstingskultur, kanskje etterkommer av gutta ved Brattveltdammen, kan oppleve et skjebnefellesskap i møtet med «urbane eliter» og et statsapparat som kan oppfattes som kontrollert av disse «elitene».

Ingen vet hvordan fløterne fra Julussa ville reagert på ulven. Kanskje ikke med entusiasme. Men alt har sin tid. Min bestefar – tømmerhogger, murer og friluftsmann fra Rena – ble litt av en naturverner på sine eldre dager. Han gremmet seg over utviklingen i skogbruket på 70-tallet og over alle elver som ble lagt i rør. Han var aldri jeger, og syntes synd på dyra. Han hadde liten respekt for en del lokale jegere og deres jaktetikk, og så nok på storviltjakta som noe som var forbeholdt andre samfunnslag enn han selv tilhørte. Selv om dette ikke lenger var bokstavelig sant på 60- og 70-tallet. Han døde før ulven kom tilbake, og jeg tror nok han ville sett på den med skepsis, til tross for sin omtanke for ville dyr. Men hvem vet? I dag er det nemlig ingen enhetlig front mot ulven, heller ikke i ulveområdene, og heller ikke blant folk som står den tradisjonelle høstingskulturen nær. Mange mener at ulven hører til, og ønsker den velkommen tilbake – eller godtar at den er der uten store motforestillinger. Selv om vi vet at ulvemostanden også har sitt viktigste feste i disse befolkningsgruppene, med støtte og lobbykraft fra skogeiere som uten tvil kan plasseres trygt i Norges virkelige politiske elite. Og det siste er ikke så ulikt 1927.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske  september 2018

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) klassekamp makt natur politikk streik ulv utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2018/9/julussa-forever Fri, 07 Sep 2018 19:56:50 GMT
GULLRUSH I ØSTERDALEN https://www.ketilskogen.no/blog/2018/6/gullrush-i-sterdalen I det siste har lokalavisa bragt to nyhetssaker fra Nord-Østerdal som får det til å gå kaldt nedover ryggen. Først fikk vi se et bilde av en gjeng staute karer foran en framtidig byggeplass i Alvdal. De så ut som praktiske menn, klare til å ta spaden fatt og kjøre fram maskiner. Bildet oser av nyttig, produktiv virksomhet, man tenker på industri og arbeidsplasser i fjellbygda.

Men hva er det nå de skal bygge? Jo, det skal etableres en ny serverpark for et russisk selskap som skal drive med "Bitcoin mining". Alle vet hva Bitcoin er, selvfølgelig? Ikke det? Jo, det er altså den mest populære av de såkalte kryptovalutaene. I utgangspunktet et påfunn for å drive handel uten penger utstedt av sentralbanker, men nå noe det på mystisk vis går an å tjene ordentlige penger på. Altså slike som er utstedt av sentralbanker, og som selvsagt er det alle egentlig er ute etter. Noen av dem som begynte tidlig har blitt skikkelig rike.

Nesten ingen andre skjønner hva det går ut på, og selv om jeg har forsøkt å sette meg litt inn i det, er jeg like langt. Det som imidlertid er åpenbart, uavhengig av hva slags dataoperasjoner som er involvert, er at dette er toppen av moderne spekulasjonsøkonomi – som en del internasjonale banker og investeringsfond, og ikke minst russiske orligarker, etter hvert har fått øynene opp for. Det produserer absolutt ingen verdier for andre enn de som driver med det. Men virksomheten trenger enorm datakraft og derfor også enorme mengder strøm. Til å produsere noe som i utgangspunktet er tullball, og som beriker skyggefulle eksistenser i inn- og utland. Før eller siden kollapser det selvsagt. Kanskje helst før. Det er nemlig ingen mangel på advarsler: Norges Bank og Bank of England har gått hardt ut mot den nye bobla. Det har også den amerikanske investeringsbanken Goldman Sachs, som flere kanskje husker fra boliglånskrisa i 2008. De skulle vite litt om bobler, for å si det sånn. De sammenligner Bitcoin med velkjente lureprosjekter opp gjennom historien, slike som har betydd ulykke for både småsparere og finansinstitusjoner. Pyramidespill, sier mange økonomer. Men ordføreren i Alvdal og lokale entreprenører "jubler", som det sto i avisa. Som om det var et aluminiumsverk de skulle få. Som om de skulle bygge landet. De synes de har vunnet i Lotto.

Omtrent samtidig kunne vi lese at Opplandskraft nå tror at det vil lønne seg å bygge ut Tolgafallene i Glomma likevel. Altså i Tolga, som er nabokommunen til Alvdal. Opplandskraft har fått konsesjon til utbygging av det verste alternativet, mot rådene fra alle faginstanser (inkludert Fylkesmannen) og organisasjoner som NJFF og Naturvernforbundet. Lokalt reiseliv, som er bygget opp rundt harrfisket i Glomma, blir hardt rammet. Til og med NVE gikk for et mindre alternativ, men Olje- og energidepartementet sa ja til det største. Som vil utslette Glommas siste store strykparti. Men så var det visst for lave kraftpriser og for dyrt å bygge, og det så lenge ut til at det ikke ville bli noe av. Nå har man ombestemt seg, for kraftprisene ventes å stige, og det går mot utbygging likevel. Til stor glede for lokalpolitikere i Tolga kommune

Jeg vet ikke om Bitcoin-prosjektet i Alvdal har påvirket Opplandskraft, men det er sikkert at bygging av slike datasentre gir kraftbransjen vann i munnen. Og det er i hvert fall en skjebnens ironi hvis det bygges ut både et megakraftverk og en «Bitcoin-gruve» (som det faktisk kalles) noen få kilometer fra hverandre.

Store datasentre trenger ufattelige mengder strøm, og det går mot enda en runde med kraftutbygging i Norge. Det er vel det grønne skiftet. Kommunene er selvsagt overlykkelige. Og selveste NVE har gått på limpinnen: Deres prognoser tilsier stor økning i strømforbruket, blant annet på grunn av nye datasentre. For selv om Bitcoin-bobla sprekker, kan man jo håpe at andre kommer og kjøper noen milliarder watt: Google lagrer flere gigabyte informasjon om hver og en av oss. De trenger også store serverparker som bruker strøm som en middels norsk by. Og det de holder på med er ikke bare unyttig, men svært skummel overvåking. Slik det nettopp har blitt avslørt at også Facebook gjør i stor stil (med serverpark i Nord-Sverige og høyt forbruk av vindkraft).

Men det spiller kanskje ingen rolle for Opplandskraft og kommunepolitikere i Nord-Østerdal. Eller for kommunestyrer, kraftselskaper og entreprenører andre steder, som også er lovet gull og grønne skoger. Det kommer til å spille stor rolle for norsk natur når det skal bygges ut enda mer vann- og vindkraft, kraft det ikke er noe som helst behov for. Annet enn til å drive en ny svindeløkonomi og halvkriminell overvåkning av nettbrukere.

En litt annen versjon av denne teksten ble publisert i Jakt & Fiskes juninummer 2018. Den versjonen inneholdt dessverre en beklagelig feil som er rettet opp her.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) bitcoin kraftutbygging kryptovaluta makt natur naturødeleggelse politikk spekulasjon https://www.ketilskogen.no/blog/2018/6/gullrush-i-sterdalen Tue, 12 Jun 2018 20:50:25 GMT
PRIVAT EIENDOMSRETT ER ELEFANTEN I ROMMET https://www.ketilskogen.no/blog/2018/4/privat-eiendomsrett-er-elefanten-i-rommet 75% av Norges landareal er i privat eie, men bare en liten del av befolkingen er grunneiere. De aller fleste, også på bygda, har ingen andre rettigheter i norsk natur enn allemannsretten. Samtidig er privat eiendomsrett den klart viktigste drivkraften bak de enorme endringene av det norske landskapet vi nå er vitne til.

Jeg ser ofte hogstflater som ikke ligner grisen, kjøreskader, «markberedning» som betyr oppgraving av skogbunnen, rett og slett rasering av den naturlige skogen. Lovverket er svakt, og en del av dette er formelt lovlig, men det forvandler skogen vår for alltid. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Kan skogeieren gjøre slikt uten å spørre noen? Javisst.

Når fallrettigheter i vassdrag tilhører grunneier gir det en sterk motivasjon for å bygge kraftverk. Ønsket om privat fortjeneste kan ødelegge ei elv for evig tid: Våre etterkommere får aldri oppleve den elva vi har opplevd. Selv synes jeg elvene er like mye mine – minst. Det er elvene bestefaren min fisket i, og der kompisene hans risikerte livet under tømmerfløting. De var ikke grunneiere, men hvis noen fortjente å ta disse elvene i besittelse, så var det dem. Men de hadde ikke noe de skulle ha sagt, og det har heller ikke vi som er deres etterkommere.

Privat eiendomsrett til natur er verken en selvfølge eller en særlig gammel ordning. Den norske utmarka har gradvis blitt privatisert, og hva eiendomsretten omfatter har forandret seg mye. I det tidlige jordbrukssamfunnet var utmarka allmenning med hevdvunne bruksretter til de ressursene som var viktige. Det gjaldt først og fremst beite, vedhogst, jakt og fiske. Mange allmenninger ble privatisert ved at gårdene este ut, gjerne i perioder da det var liten konkurranse om ressursene. Men eiendomsrett til selve grunnen var ikke et tema, og forskjellige gårder kunne ha rettigheter på samme grunn: Én kunne ha rett til tømmer, en annen til jakt, og en tredje til beite. Slik kunne det være til langt opp på 1800-tallet, og vi finner spor etter slike ordninger den dag i dag.

I mange hundre år gjorde kongen og adelen krav på store deler av Norge. Maktforholdene endret seg etter hvert, og kongen ga bort eller solgte landområder til rikfolk og lojale embetsmenn. Det var slik de store skogeiendommene på Østlandet og i Trøndelag ble etablert. Siden har mange skiftet eier, ikke minst som resultat av konkurser og mislykket spekulasjon. Fra slutten av 1800-tallet kom det nye eiere som hadde tjent seg rike på aksjehandel og tømmereksport. Slik er eiendomsforholdene i «mitt» område, som er Sør-Østerdal. Der fortelles det den dag i dag om eiendommer som ble tapt og vunnet i poker, og slike historier er uttrykk for bygdefolkets meninger om rimeligheten i disse eiendomsforholdene – meninger som fortsatt er høyst levende.

I mange land ble rettigheter fratatt vanlige folk på brutale måter. Allmenningene ble ranet med makt, med ideologisk støtte fra datidas økonomer som mente at det var mest effektivt for å få til økonomisk vekst. Dette var i den tidlige kapitalismens tidsalder, og privatiseringen av natur – som pågår med uforminsket styrke i mange land, særlig i sør – kan ikke ses uavhengig av et politisk-økonomisk system der privat eiendom er hovedkilden til profitt.

Privatiseringen var kanskje mindre voldsom i Norge, men maktbruk har ikke vært ukjent. Allmennhetens rettigheter har dessuten blitt inndratt gjennom lovgivning og ved at de har forsvunnet på umerkelig vis. Det finnes eksempler på at jakt gradvis har blitt borte fra dokumenter som regulerer bruksrett, og at staten har solgt områder med historiske almenningsrettigheter til private.

På 1800-tallet ville Stortinget modernisere eiendomsretten. Først da ble rettighetene knyttet til selve grunnen, for å sikre eiernes kontroll med «restressurser» som kunne få verdi i framtida. Når vi vet hva grunneiere siden har tjent på fallrettigheter og hyttetomter, kan vi trygt si at det var framsynt.

Rettighetene til jakt og fiske ble gitt til grunneiere så seint som i 1899 – av det siste Stortinget som var valgt bare av eiendomsbesittere. De rakk det akkurat: Ved valget i 1900 fikk alle menn stemmerett, og resultatet kunne blitt et annet. Det er disse rettighetene som nå danner grunnlag for kommersialisering av sportsfiske og jakt, med prisøkning og ekskludering av bygdefolk som mulig resultat. Under et annet politisk regime, i sosialdemokratiets velmaktsdager, ble det diskutert å gjøre jakt og fiske til allemannsrett igjen. Det skjedde i forbindelse med forarbeidene til friluftsloven (1957), men ble dessverre aldri vedtatt.

Og apropos jakt og fiske: For å vise eiendomsrettens arbitrære natur, kan jeg nevne at i USA – som ellers er privateiendommens høyborg – er ikke jakt- og fiskerettigheter private. De tilhører delstatene, altså samfunnet. Jeg kjenner ikke til at noen i fullt alvor har foreslått at de skal privatiseres. Ikke engang Trump og ekstremistene han har satt til å forvalte USAs natur. Eller Reagan og hans privatiseringsfanatikere.

Privat eiendomsrett til naturressurser er ikke en selvfølge. Den er et resultat av mye historisk urett, men i dag er det få som gidder begrunne at de synes det er en rimelig ordning. Når eiendomsrettens forsvarere finner det for godt å si noe som helst, kan man av og til høre at folk tar mer ansvar for ting de eier. Noen viser til den såkalte «allmenningens tragedie», en teori utviklet av økologen Garret Hardin som sier at utnyttelse av fellesressurser fører til utarming siden ingen har ansvaret for helheten. Men Hardin tok feil. Fellesområder har alltid hatt regler for bruk, selv om disse ofte var uformelle, slik nobelprisvinner i økonomi Elinor Ostrom har vist. Tragedien oppstår først når profittjegere utenfra overser eller ødelegger kollektive ordninger, og når «entreprenører» kaster seg over ressurser som tidligere ikke har vært utnyttet av noen.

Med dagens voldsomme trykk på naturressursene er tida overmoden for å sette et kritisk søkelys på privat eiendomsrett til det som egentlig er fellesskapets natur, og ikke minst denne eiendomsrettens historisk foranderlige og politisk bestemte innhold.

Pubilisert i Samtiden nr 1 2018 og som kronikk i Dagbladet

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) eiendomsrett makt natur naturvern politikk utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2018/4/privat-eiendomsrett-er-elefanten-i-rommet Sat, 28 Apr 2018 23:10:25 GMT
BY OG LAND – HAND I HAND? https://www.ketilskogen.no/blog/2018/3/by-og-land-hand-i-hand På 1930-tallet lanserte Arbeiderpartiet slagordet «By og land – hand i hand». Dette var et framstøt for å skape nye allianser mellom samfunnsgrupper som sjelden hadde vært på samme lag, nemlig arbeidere og bønder. Strategien var rimelig vellykket. I tida siden da har Norge greid å opprettholde ei levnede landsbygd. Men gnisningene mellom by og land har ikke forsvunnet, i hvert fall ikke i det politiske ordskiftet som handler om det noen oppfatter som skjeve maktforhold i distriktenes disfavør.

I mange slags diskusjoner – eller skal vi si krangler – om naturvern og naturforvaltning, dukker argumentet om motsetninger mellom by og land opp. Ikke minst ser vi dette i den opphetede situasjonen vi nå har når det gjelder ulveforvaltningen. Som så mange ganger før, er det nærliggende å se på den siste tidas ulverabalder som uttrykk for noe mer enn uenighet om et dyr. Det er liten tvil om at det i stor grad handler om råderett over utmarka, både den råderetten som bygger på formell eiendomsrett, og den moralske råderetten som mange som ikke er grunneiere også synes at de bør beholde – etter generasjoners slit for å gjøre utmarka til det den er i dag. Men likevel, er kjærligheten til den urørte naturen, som er både mektig og sårbar, et urbant fenomen? Ingen som har lest Fønhus, Skjæraasen eller Børli, kan vel mene noe slikt.

Tilbake til ulven: Forskning har vist en tydelig tendens til at det blant byfolk, og særlig folk i Oslo, er en større andel som setter pris på ulv enn det vi finner på landsbygda. Men det er også mange på landsbygda som liker ulven godt, det er bare ikke en like stor andel som i byene. Det samme ser vi når det gjelder andre naturvernsaker: I spørsmålet om nasjonalpark i Østmarka er det forskjell på osloborgere som bor inntil marka, og folk som bor på den andre sida, i Enebakk og Rælingen. Mens et klart flertall på Oslo-sida vil ha nasjonalpark, er meningene mer delte på østsida. Men også der har ideen om nasjonalpark betydelig støtte. På samme måte finnes det forskjeller i meninger om ulven i Østmarka, men ulven er ikke venneløs verken i øst eller vest.

Det vi ser her, er gradsforskjeller, og ikke alltid særlig store heller. Likevel brukes by-land argumentet for alt det er verdt, og oftest på den måten at de som ikke er så begeistret for ulv, eller nye nasjonalparker, hevder at folk i byen ikke vet hvordan det er å leve med ulv, og dessuten vil ta fra bygdefolk retten til å utnytte sine naturressurser. Kanskje det er en retorikk som kan mobilisere en del tradisjonelt orienterte bygdefolk, og som kan gi en viss politisk uttelling på kort sikt. Det kan hende at en del jegere (kanskje ganske mange) som har sine røtter i en rural høstingskultur, støtter denne argumentasjonen. De ser kanskje på kampen mot sterkt vern av ulven, og mot begrensninger på utnyttelse av utmarksressurser, som en kamp for en livsstil og en kultur, og en kamp de faktisk kan vinne i det lange løp.

Men det er egentlig ikke en strid som kan defineres langs en by-land akse. Det er ikke bare statistikken som viser oss det. Forskningsintervjuer i de norske ulveområdene har opp gjennom åra vist betydelig sympati for ulven. Særlig gjelder dette blant yngre folk. Så kan jo noen håpe at disse ungdommene tar til vettet når de blir eldre. Neppe. Her står vi ganske sikkert overfor det som kalles en «kohorteffekt». Det betyr at grunnleggende verdier som man tilegner seg tidlig i livet, sjelden endres vesentlig. De som har vokst opp uten å feste røtter i en tradisjonell utmarks- og jaktkultur, får ikke noe grunnleggende annerledes forhold til utmarka enn de som har vokst opp ved Østmarka i Oslo.

Hvis jeg forlater forskningen, og tenker på hva jeg observerer på sosiale medier og i min egen kontakt med folk i Østerdalen, peker alt i samme retning. Det er et klart inntrykk at mange av de meste aktive «ulvevernerne» ikke har adresse i Oslo, men i distrikts-Norge og for den saks skyld i ulvesonen. Det skjer mye rart på sosiale medier, men det synes som om de mest engasjerte på begge sider hører hjemme utenfor Oslo-gryta. Dette er selvsagt det forskere kaller «anekdotisk evidens», altså ikke data man kan trekke konklusjoner ut fra. Men det er nå likevel sånn at disse observasjonene peker i samme retning som forskningen.

Ulvejakta i januar, som ble gjennomført av et stort antall jegere, og som for mange kunne minne om en militær operasjon, med bruk av kontroversielle metoder som innringing med flaggline, er virkelig høyt spill. Den som tror at dette kan fortsette uten konsekvenser for jegernes anseelse, også i distriktene, er rett og slett naive. Å fortsette å påstå at dette handler om alle jegeres (eller alle bygdefolks) felles interesser, betyr å gamble på to ting: At alle jegere og alle bygdefolk faktisk har felles interesser, og at styrkeforholdet mellom ulike befolkningsgrupper med ulikt forhold til utmark og naturbruk forblir som i dag, eller bikker i den tradisjonelle høstingskulturens favør. Ingen av delene er særlig sannsynlig.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske mars 2018.

ASCII

 

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) https://www.ketilskogen.no/blog/2018/3/by-og-land-hand-i-hand Thu, 15 Mar 2018 08:33:18 GMT
EN ANNEN KLIMASKEPSIS ER MULIG https://www.ketilskogen.no/blog/2018/1/en-annen-klimaskepsis-er-mulig Kraftindustriens politiske våpendragere får vann i munnen når de tenker på de deilige utenlandskablene som skal sikre vekst og fortjeneste i årene som kommer. Koblingen til klimaproblemene er mildt sagt forutsigbar, man lar ikke et slikt salgsargument gå fra seg. Derfor er det heller ikke overraskende at Lene Westgaard-Halle fra Høyre hyller kablene som klimatiltak i et debattinnlegg i Klassekampen 20. desember, der hun også karakteriserer miljø- og friluftsorganisasjoners motstand som klimafiendtlig. Argumentet er det gode gamle, at naturen må vike for framskrittet – unnskyld, klimaet.

En «klimaskeptiker» er en som ikke tror at klimaendringer er menneskeskapt.  Det er en krevende posisjon å forsvare i en tid da «miljø» er blitt synonymt med «klima». Jeg skal ikke si mer om den diskusjonen her, selv om den er viktig nok. Jeg tviler ikke på at menneskelig virksomhet har innvirkning på klimaet. Vi vet ikke hvor mye, men det er usannsynlig at de siste tiårenes enorme utslipp ikke skulle ha noen virkning. Greit nok. Men det forklarer ikke at klimaspørsmålet får dominere miljøpolitikken totalt. Tida er inne for en annen klimaskepsis, som går ut på å sette spørsmålstegn ved begrunnelsene for at klima skal være overordnet alt annet. Ikke minst fordi «klimatiltak» truer med å ødelegge norsk natur, blant annet gjennom utbygging av vann- og vindkraft i stor skala. Raseringen akselereres gjennom energieksport som vil føre til mer naturfiendtlig manøvrering av våre utallige regulerte vassdrag.

Er ikke klimaforandring i særklasse det mest alvorlige miljøproblemet i vår tid? Vel, det er ytterst tvilsomt. Den største trusselen mot det biologiske mangfoldet, mot dyrs og planters muligheter til å overleve, er ikke klimaet, men tap av leveområder. Dette er en entydig melding fra biologisk forskning, der klimaendringer ikke settes på topp blant miljøtrusler. Dagens økonomiske verdensorden fører til voldsom og stadig økende rasering av natur. Alle verdens økosystemer er under press. Det gjør ikke bare at landskap ødelegges og at dyr og planter forsvinner; det tar fra oss grunnlaget for bærekraftig og sosialt rettferdig ressursutnyttelse i framtida. Det er ingen tvil om at dette er det alvorligste miljøproblemet verden står overfor.

Det særegne med klimaproblemet er at bestrebelser på å løse det medfører eventyrlige muligheter for profitt; en profitt som glitrer av god miljøsamvittighet. Ny (lønnsom) vannkraft skal redde menneskeheten, intet mindre. Da spiller det liten rolle at naturområder og vassdrag, små og store, ødelegges for all framtid. Gigantiske vindkraftanlegg som bygges over hele kloden skal også redde klimaet, og da må vi vel tåle at de forvandler vakre landskap til industriområder. Biodrivstoff er pussig nok bra for både klimaet og for multinasjonale konserner – mindre bra for regnskogen og for fattigfolk i Afrika. Heller ikke bra for norsk skogsnatur: Skognæringas jubel for nytt biodrivstoffanlegg på Tofte bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som vil at kommende generasjoner skal få oppleve naturlig skog. Planting av produksjonsskog med fremmede treslag på Vestlandet blir et glimrende miljøtiltak – at det også kan gi grunneiere betydelige inntekter er selvsagt underordnet når alle kjemper den gode strid. Nye tekniske dingser for rensing og lagring av avfallsstoffer (som CO2) åpner muligheter for driftige «gründere» så vel som for digre konserner – inkludert oljeselskaper – slik at den økonomiske veksten kan fortsette i det uendelige.

Dessverre er det nok dette som ligger bak den øredøvende enigheten om klimaproblemet, der miljøorganisasjoner, politiske partier, og myndigheter har dannet en felles front – rett nok en front med sprekker – med næringslivsorganisasjoner, skogeiere og bønder med fallrettigheter. Noen ser det dramatiske i at menneskelig aktivitet bidrar til å endre klodens klima. Andre ser helst «nye muligheter», som det heter. Å stoppe vettløs rasering av naturen i global målestokk, enten det skyldes kraftverk, oljepalmer, gruvedrift eller kjøpesentre, gir ikke sånne nye muligheter. Det er bare plunder og heft som bremser økonomisk ekspansjon, og det gir ingen avkastning.

E.On er et tysk selskap som vil bygge ut vindkraft i Norge. Det samme selskapet har vært involvert i bygging av atomkraftverk i England, og har motsatt seg avvikling av tysk kjernekraft. Mon tro hva slags motiver de har? De fleste konsesjonssøknadene for såkalt småkraft i Sør-Østerdal (et område jeg kjenner godt) er levert av skogeiere som er blant de største i landet, og som hadde mange millioner i omsetning på sine eiendommer før de fikk kraftverk i en eneste bekk. Det er kanskje miljøengasjement som driver dem? Ingen kommentar, men at dette er enda en innbringende geskjeft for disse eiendomsbesitterene er det liten tvil om.

Kan vi bremse klimaendringene og samtidig opprettholde dagens energi- og ressursforbruk, slikt veksttvangen i kapitalismen krever, bare vi finner smarte markedsløsninger og selger vannkraft til Europa? En absurd ide. Kan noen bruke klimaproblemet som begrunnelse for profitabel naturrasering? Ja, det går helt fint. Kan det være at energisparing får så lite oppmerksomhet fordi det ikke fremmer vekst og fordi kraftlobbyen er så sterk og har fått så gode argumenter rett i fanget? Svaret gir seg selv.

Det er ikke overraskende at høyrefolk vil at «klimaløsninger» skal føre til ekspansjon på nye forretningsområder. Mer foruroligende er det at så mange andre, langt inn i miljøorganisasjonene og på den politiske venstresida, er ukritiske til et paradigme som går ut på at «gode miljøløsninger» er et spørsmål om moralsk oppvåkning, god vilje og nye produkter, men ellers «business as usual».

Det er et ubestridelig faktum at kapitalisme uten vekst betyr krise og arbeidsløshet. Det viser historien, og der er økonomer samstemte – fra marxister til markedsliberalister. Men uendelig vekst gir et ressursforbruk og andre miljøkonsekvenser (også klimaendringer) som med logisk nødvendighet leder til sammenbrudd. Da burde konklusjonen være klar ikke bare om utenlandskablene, men om kapitalismens framtid.

Publisert som kronikk i Klassekampen 3.1.2018

_KSB2345_KSB2345

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) klima makt naturvern politikk https://www.ketilskogen.no/blog/2018/1/en-annen-klimaskepsis-er-mulig Fri, 05 Jan 2018 23:57:43 GMT
VERDISKAPING https://www.ketilskogen.no/blog/2017/11/verdiskaping Har du tenkt over hva ordet «verdiskaping» betyr? Det høres fint ut: Å skape verdier må være topp. Likevel, en skal ikke tenke seg lenge om før spørsmålene melder seg. Hva er en «verdi»? Og hvordan skal den «skapes»? Det er for tida mye snakk om verdiskaping i skogbruket, og at jakt og fiske bør gi grunnlag for mer verdiskaping. Også i nasjonalparkene våre bør det visst skapes flere verdier enn i dag. Lakseoppdrett er i hvert fall verdiskaping, og det samme er hyttebygging i villreinområder.

Boka med den talende tittelen «Språk er makt» kom ut i 1973. Den fikk raskt stor innflytelse. Språkforsker Rolv Mikkel Blakar viste hvordan språket er med på å opprettholde maktforhold, både gjennom det som sies og det som ikke sies. Han tok blant annet for seg forholdet mellom menn og kvinner, og brukte eksempler som at det finnes (fantes i hvert fall i 1973) et ord son «yrkeskvinne», men ikke «yrkesmann». Med andre ord, det er naturlig for menn å være yrkesaktive, men blant kvinner er de som jobber en egen gruppe som må ha en merkelapp.

Mye har forandret seg siden boka kom ut, men det er fortsatt viktig å avsløre skjult makt. Særlig den som på finurlige måter får oss til å tenke at en bestemt måte å ordne ting på er uunngåelig. Ja, mer enn det: Naturgitt. Ikke til å diskutere, helst ikke en gang tenke over.

Verdiskaping, slik ordet brukes i dag, kan egentlig bare bety «verdiproduksjon» slik økonomer alltid har tenkt om verdi, nemlig produksjon av bytteverdier for et marked.  Det er grunnlaget for økonomisk gevinst. En sånn forståelse av «verdi» kan lett bli satt opp mot helt andre verdier, som ikke handler om kroner og øre. For eksempel verdien av intakt natur og vakre landskap: Brusende fosser, veiløse vidder og gammel skog. Slike kritiske tanker er ikke bra for den økonomiske veksten. Da er det bedre å snakke om å skape verdier, det høres så positivt ut. Kreativt, nesten som kunst. Men sett fra en annen synsvinkel er mesteparten av denne verdiskapingen nettopp produksjon av økonomisk verdi ved å utnytte, og ofte skade, andre verdier. Og selv der det er immaterielle varer som produseres – for eksempel gjennom kommersialisering av jakt og fiske og den «verdiskapingen» myndighetene oppmuntrer til i verneområder – er det åpenbart at andre verdier lett blir skadelidende. Slik som verdien av jakt og fiske som moralsk allemannsrett, og verdien av en intakt natur som ikke gjøres til gjenstand for kommersialisering.

Om økonomien må vokse med fire prosent i året for å unngå kriser og arbeidsløshet (slik de fleste økonomer er enige om at vår type økonomi må), er det mye «verdiskaping» som skal til. Man kan mene at vi må gjøre alt for å klare en slik vekst. Men man kan ikke med rette påstå at det er en naturnødvendighet å organisere økonomen på en slik måte at det trengs, og slett ikke at denne veksten – som tærer hardt på jordas begrensede ressurser – er en stor kreativ prosess.

Eksempel: Skognæringa sysselsetter rundt 6100 personer (treforedlingsindustrien inkludert) og bidrar med under 0,5 prosent av brutto nasjonalprodukt. Den forvandler likevel større og større deler av norsk natur til industriskog med et veinett som ville rekke 2,5 ganger rundt jorda. At næringa framhever sin rolle i «verdiskapingen», framstår derfor som en dobbel ironi. Selvsagt må skogen brukes. Vi trenger både bygningsmaterialer og papir, og det er sikkert riktig at mye mer kan lages av tre enn det som gjøres i dag. Men industriskogbrukets logikk er mer og mer effektivitet med mindre og mindre folk. Det forvandler norsk natur, sannsynligvis for alltid, og på en slik måte at umistelige verdier går tapt. Skogen kunne godt drives på andre måter, men ikke hvis «verdiskaping» betyr størst mulig fortjeneste på kortest mulig tid.

Nettopp ordet «verdi» er godt egnet til å vise hvordan assosiasjoner kan utnyttes til å forskyve meningsinnholdet i språket – fra noe som lett oppfattes negativt til noe som nesten er uangripelig bra. Når det ellers snakkes om verdier, er det ofte alt annet enn økonomisk fortjeneste som står i sentrum. Tenk bare på uttrykk som «verdivalg», «moralske verdier», osv. «Verdien av stillhet» vil neppe handle om penger for særlig mange; for de fleste vil det bety det motsatte.

Det er slett ikke merkelig at noen ser seg tjent med å kalle ressursutnyttelse og kommersialisering for «verdiskaping». Men det er foruroligende at uttrykket ukritisk brukes av institusjoner som Norges forskningsråd. Mange av programmene der har verdiskaping som ett av sine formål. At forskningsrådet vil hjelpe til å utvikle fornuftig økonomisk virksomhet er ikke galt. Men at det som skulle være den analytiske kunnskapens høyborg prioriterer å pløye store summer inn i forskning som skal bidra til endeløs økonomisk vekst, på bekostning av forskning som kan påvise konsekvensene og antyde alternativer, viser at selv Forskningsrådet har bukket under for (språk)makta. SAD!, for å sitere en av vår tids store tenkere.

Trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske november 2017

 

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) makt natur politikk språk verdiskaping https://www.ketilskogen.no/blog/2017/11/verdiskaping Wed, 08 Nov 2017 20:54:14 GMT
KUNNSKAP OG MAKT https://www.ketilskogen.no/blog/2017/8/kunnskap-og-makt Forskning og vitenskap er i hardt vær for tida. Med Trump og hans kumpaner i Det hvite hus, står amerikansk forskning overfor voldsomme kutt. Helseforskning kan bli halvert og klimaforskningen bortimot utradert. NASAs program for «Earth science» foreslås nedlagt, og forskere med tilknytning til EPA (det amerikanske miljødirektoratet) har begynt å lagre sine data på private maskiner, i frykt for at de skal bli slettet av den nye ledelsen, med klimafornekter og anti-naturverner Scott Pruitt i spissen.

Trump og hans kullelskende medsammensvorne er ikke alene. I Canada, et land man vanligvis regner som et slags europeisk sosialdemokrati, skjedde lignende ting under den konservative statsministeren Stephen Harper. Ikke bare ble mange langvarige og verdifulle forskningsprogrammer nedlagt (fordi de handlet om miljøproblemer og sosial ulikhet), statsansatte forskere fikk forbud mot å uttale seg i media. Noe av dette er reversert under den nye kanadiske regjeringen, men det viser til fulle hva makta kan gjøre med brysom vitenskap.

For en tid siden proklamerte fiskeriminister Per Sandberg at Havforskningsinstituttet hadde værsågod drive næringsvennlig forskning og bidra til å gjennomføre regjeringens politikk (som er å femdoble sjømatproduksjonen, intet mindre). Samtidig kalte han kritiske forskere for «mørke krefter». Det har vært flere lignende tilfeller der folk i maktposisjoner forsøker å styre forskning eller mistenkeliggjør forskeres motiver – åpenbart fordi forskningsresultater ikke passer inn i deres politiske og økonomiske agenda. Norske Sjømatsbedrifters Landsforenings systematiske diskreditering av lakseforskningen er et grelt eksempel. De benytter seg av advokater og personforfølgelse. At Stortinget nærmest ble lurt til å forlange en «uavhengig» granskning av den norske ulvens genetikk er et annet. Mer forskning er bra, men å karakterisere de tre nordiske universitetene som allerede har kartlagt ulvens gener som «ikke uavhengige», er selvsagt latterlig.

Vitenskap og makt har alltid hatt et turbulent samliv, der makta kan bruke vitenskapen og der vitenskapen kan utfordre makta. I tida etter krigen har vitenskapen blitt hyllet som fundament for samfunnsplanlegging og økonomisk utvikling. Men i dagens politiske klima er dette i endring. Vitenskapen har tydeligvis fått for stor makt selv, ikke minst når det gjelder å påvise miljøskader og naturødeleggelse. At samfunnstopper nå mistenkeliggjør bestemte forskningsmiljøer og til og med sjikanerer enkeltforskere, er nytt i Norge.

Mange samfunnsforskere, meg selv inkludert, har lenge pekt på vitenskapen ikke kan være «nøytral», blant annet fordi den alltid vil tas i bruk for å fremme bestemte interesser. Kunnskap er makt, på mer enn én måte. Derfor har vi også framholdt at nedvurdering av folkelig erfaringskunnskap er noe mer enn arroganse fra akademikere. Det kan absolutt være et ledd i bestrebelser på å opprettholde rådende maktforhold.

For eksempel: I kjernen av rovdyrkonfliktene utkjempes en strid om hva som er gyldig kunnskap. Biologenes vurderinger av rovdyrbestandenes størrelse, deres forklaringer på at ulven er tilbake og deres beskrivelse av naturlig atferd trekkes i tvil. Kunnskap basert på lokalbefolkningens egne erfaringer skiller seg ofte fra den offisielle kunnskapen. Observasjonene til jegere og skogsfolk blir ansett som sikrere og mer troverdige enn det som kalles skrivebordskunnskap. Likevel er det den vitenskapelige kunnskapen som legitimerer rovdyrpolitikken og naturforvaltningen ellers.

Når myndighetene skal fatte beslutninger støtter de seg på ekspertenes råd, og dermed har ekspertene stor innflytelse – kall det gjerne makt. Dette er noe alle kan se. Vitenskapelig kunnskap har en dominerende stilling innenfor de fleste maktorganer. Folkelig erfaringskunnskap befinner seg i en underordnet posisjon i forhold til den autoriserte ekspertkunnskapen.

Derfor er en dyp skepsis til akademisk kunnskap levende i flere grupper i samfunnet. Dette kommer ikke minst til uttrykk på områder som rovdyrvern, naturbruk og naturforvaltning. Når vi ser hvordan vitenskapelig kunnskap har vært innvevd i maktforhold, kan vi ikke si at denne skepsisen er urimelig. Uansett om vitenskapen er «sann» eller ikke.

Hvorfor da angripe politikere og næringsorganisasjoner som kritiserer forskningen? Er det ikke bare bra at også de avslører vitenskapens makt? Nei. De holder nemlig på med noe annet. Enten det er Trumps kullmafia eller norske lakseoppdrettere og skogeiere, diskrediterer de forskning fra egne sterke maktposisjoner. De har lyktes med et snedig grep, nemlig å koble seg på en folkelig kritikk av akademisk kunnskap, og på den måten fremstille seg selv som «anti-elite». De mektigste i samfunnet later som de selv er marginalisert, og lykkes. Frekkhetens nådegave, men de har sluppet unna med det så langt. Utrolig nok. Men folkens, ikke la dere lure: De har sin egen kake å mele, og den kaka har ikke vi noen andel i.

Publisert som Månednens kommentar i Jakt & Fiske, august 2017.

 

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) forskning kritikk kunnskap makt trakassering vitenskap https://www.ketilskogen.no/blog/2017/8/kunnskap-og-makt Tue, 08 Aug 2017 19:32:48 GMT
Full kontroll? https://www.ketilskogen.no/blog/2017/5/full-kontroll Det er så man ikke tror det er sant: I fullt alvor foreslås det å slakte ned all villrein i Nordfjella for å stoppe den såkalte «skrantesjuken». Om ikke det er effektivt nok, vurderes det å ta med reinen på Hardangervidda i neste fase av ragnarok. Målet er å stoppe spredningen av en sykdom som ikke tidligere har vært oppdaget i Europa. Men ved å utrydde en stor del av Europas siste villreinstamme.

Chronic Wasting Disease (CWD) er en såkalt prionsykdom som angriper sentralnervesystemet hos hjortedyr, og som gjør at de mister kontrollen over muskulatur og går en sikker død i møte. Den er en slektning av skrapesjuke hos sau og Creutzfeldt-Jakobs hos mennesker. I USA har CWD vært kjent lenge, men det var et sjokk da den ble oppdaget hos villrein i Nordfjella og elg i Selbu. Hvordan den har kommet til Norge, og til to forskjellige steder, er et mysterium. Sykdommen som rammet elgen er også en annen type enn den reinen hadde. Faktisk er elgvarianten ny for vitenskapen.

Situasjonen er alvorlig. Ikke bare fordi det er en skummel sykdom, men også fordi metodene som nå foreslås for å begrense den, er mildt sagt usikre. Og framfor alt: Selv om man faktisk kunne stoppe CWD ved å skyte 12 000 rein, er det en forsvarlig framgangsmåte? Hva sier det i så fall om vårt forhold til naturen?

Forskningen vet fint lite om CWD i Norge. Ikke hvordan den har kommet hit, ikke hvor smittsom den er, ikke om alle dyr er mottakelige. Det hevdes at smitten kan lagres i vegetasjon i flere tiår, men det er usikkert. Faktisk kan man ikke engang si at sykdommen har kommet utenfra; det kan ikke utelukkes at den oppstår spontant hos enkelte individer. Og ville dette tidligere være individer som rovdyr tok seg av, lenge før symptomene ble synlige for oss? Har den vært her lenge allerede? Ingen vet.

Men la oss si at slaktingen virker (selv om det er å strekke velviljen langt): Hva slags kontroll over naturen er det vi vil ha? Og for hvilke formål? Er det så viktig å stoppe CWD med det man i USA ville kalt «a nuclear option» fordi villrein og elg er verdifulle jaktbare arter? Eller for å hindre at CWD sprer seg til tamrein. Eller sau? (Underlig, forresten, at teorien om at CWD kommer fra skrapesjuke hos sau på utmarksbeite synes å være helt parkert…)

En stor europeisk studie har vist at mange jegere ser på forvaltning av viltbestandene som en viktig begrunnelse for jakt, like viktig som høsting. Først når disse to betingelsene er oppfylt – forvaltning og mat – kan man tillate seg å framheve spenning og rekreasjon. I forskningsintervjuer framhever jegere at mennesket er en del av naturen, også som predator. Dette settes opp mot et perspektiv som etter jegernes oppfatning går ut på å skille menneske og natur. De snakker litt ironisk om «osteklokke-vern», en tankegang som tillegges typiske naturvernenere med rette eller urette.

Men hvor langt skal vi gå? Jeg kan aldri tenke meg at jegere flest ser på utryddelse av 12 000 villrein som et rimelig tiltak. Ideen om mennesket som del av naturen er en ide om å høre til på naturens premisser. Greit, da setter vi spor etter oss. Men den foreslåtte CWD-strategien er et overtydelig uttrykk for et ønske om total kontroll også over det vi har villet bevare som natur.

Et annet uttrykk for et ønske om ekstrem kontroll, er GPS-merkingen av de angivelig nærgående ulvene i Hedmark. Og selv om frontene ellers er steile, gjør ulvevenner og –motstandere felles sak her: Skepsisen til merking er sterk, og det skyldes ikke bare bekymring for ulvenes velferd. Den ser snarere ut til å bunne i at merking utfordrer selve idéen om hva et vilt dyr skal være. Forskning viser at tilhengere og motstandere deler sentrale forestillinger om ulvens egenskaper. Og det er tanken om ulven som et vilt og fritt dyr som står sterkest. Uenigheten handler ikke om dette, men om ulvens plass i det norske flerbrukslandskapet.

Biologer har lenge forsket på rovdyr ved hjelp av merking. Det har vært avgjørende for å bygge opp den kunnskapen vi har nå. Men forvaltningsmerking har et annet formål, nemlig kontroll. Og en slik manipulering vekker reaksjoner. Mange spør seg hva vitsen er ved villdyr som er underlagt sterkere kontroll enn sauene de skal hindres i å spise opp. Med forvaltningsmerking trår man over en grense: Ulven opphører å være et vilt dyr.

Vi har kapasitet til å kontrollere naturen til minste detalj. Tror vi i hvert fall. Og av og til lykkes vi kanskje. Forresten, hvem er «vi»? Og hva er naturen? Naturen er det vi samfunnsforskere kaller en «sosial konstruksjon». Dyr og planter og fjell har selvsagt en objektiv eksistens, men hva vi ser på som natur kan være forskjellig. Det henger sammen med vårt grunnleggende verdisyn, blant annet. Min natur – og mange andres – tar alvorlig skade av slik storskala manipulering. Det er på linje med kraftutbygging og hensynsløs hogst, tilsynelatende motivert av et ønske om uinnskrenket herredømme. Men jeg synes ikke det er mye som tyder på at et slikt herredømme har ført noe godt med seg.

 

Trykket som Månedens kommentar ("Ragnarok i villreinfjellet?") i Jakt & Fiske nr 4 2017.

 

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) cwd gps-merking kontroll natur ulv villrein https://www.ketilskogen.no/blog/2017/5/full-kontroll Tue, 16 May 2017 23:36:36 GMT
ER EIENDOMSRETTEN NATURGITT? https://www.ketilskogen.no/blog/2017/2/er-eiendomsretten-naturgitt Faren min vokste opp i Østerdalen på 1930-tallet. Han var veldig glad i å fiske. Det var fetteren hans også. Fetteren bodde på et lite småbruk. Siden folket der jobbet for han som eide skogen, fikk de lov til å fiske i den store innsjøen. Men det var på skogeierens nåde, og derfor måtte de spørre pent om faren min også kunne få være med.

To unggutter sto inne på kontoret, bokstavelig talt med lua i handa. Bak det store skrivebordet satt han som hadde all makt. «Kan han Erling få fiske sammen med meg?», spurte fetteren. Skogeieren tenkte seg om før han svarte: «Nei, fiske får han ikke. Men han kan få ro».

Verden har forandret seg siden den gangen. Men grunneierretten står like sterkt nå som da.

Jeg ser ofte hogstflater som ikke ligner grisen, kjøreskader, nye granplantasjer, rett og slett ødeleggelse av den naturlige skogen. Det kan være brudd på regler for miljøhensyn i skogbruket, men selv om alt er formelt lovlig, medfører det ofte uforsvarlige inngrep. Kan jeg gjøre noe med det? Nei. Kan skogeieren hogge uten å spørre noen? Javisst.

I Norge har vi mange skogsbilveier. Det er bra at ikke alle er åpne for fri ferdsel. Men den som eier grunn kan kjøre så mye han vil, og tillate sine venner å kjøre etter forgodtbefinnende. På veier som er bygget med statsstøtte, altså mine skattepenger.

For tida klager skogeierorganisasjonene på at de taper penger fordi det er ulv i skogen. De ser på rovdyrforvaltningen som et angrep på eiendomsretten, av alle ting.

75% av Norges landareal er i privat eie. Det er verken en selvfølgelighet eller en særlig gammel ordning. Hva eiendomsretten skal omfatte, er enda mindre opplagt. Den norske naturen har gradvis blitt privatisert, og det har forandret seg mye opp gjennom tida hva eiendomsrett i utmark omfatter.

I det tidlige jordbrukssamfunnet var utmarka allmenning med hevdvunne bruksretter til de ressursene som var viktige. Det gjaldt først og fremst beite, vedhogst, jakt og fiske. Mange allmenninger ble privatisert ved at gårdene este ut, gjerne i perioder da det var liten konkurranse om ressursene. Men eiendomsrett til selve grunnen var ikke et tema: Det var bare de konkrete ressursene det handlet om, og forskjellige gårder kunne ha rettigheter på samme grunn: Én kunne ha rett til tømmer, en annen til jakt, og en tredje til beite. Slik kunne det være til langt opp på 1800-tallet, og vi finner spor etter slike ordninger den dag i dag.

I mange hundre år gjorde kongen og adelen krav på store deler av Norge. Maktforholdene endret seg etter hvert, og kongen ga bort eller solgte landområder til rikfolk og lojale embetsmenn. Det var slik de store skogeiendommene på Østlandet og i Trøndelag ble etablert. Siden har mange skiftet eier, ikke minst som resultat av konkurser og mislykket spekulasjon. Fra slutten av 1800-tallet kom det nye eiere som hadde tjent seg rike på aksjehandel og tømmereksport.

I andre land ble rettigheter fratatt vanlige folk på brutale måter. Allmenningene ble ranet med makt, med ideologisk støtte fra datidas økonomer som mente at det var mest effektivt for å få til økonomisk vekst. Dette var i den tidlige kapitalismens tidsalder, og privatiseringen av natur – som pågår med uforminsket styrke i mange land, særlig i sør – kan ikke ses uavhengig av et politisk-økonomisk system der privat eiendom er hovedkilden til profitt.

Privatiseringen var mindre voldsom i Norge, men maktbruk har ikke vært ukjent. Allmennhetens rettigheter har dessuten blitt inndratt gjennom lovgivning og ved at de har forsvunnet på umerkelig vis. Det finnes eksempler på at jakt gradvis har blitt borte fra dokumenter som regulerer bruksrett, og at staten har solgt områder med historiske almenningsrettigheter til private.

På 1800-tallet forsøkte Stortinget å modernisere eiendomsrett i utmark. Først da ble rettighetene knyttet til selve grunnen, for å sikre eiernes kontroll med «restressurser» som kunne få verdi i framtida. Når vi vet hva grunneiere siden har tjent på fallrettigheter og hyttetomter, kan vi trygt si at det var framsynt.

Privatisering av jakta skjedde så seint som i 1899. Da hadde bare menn med eiendom stemmerett, og Stortinget representerte eiendomsbesitterene. Når alle fikk stemmerett ble det politiske tyngdepunktet forskjøvet, og så seint som under forarbeidene til friluftsloven (1957) ble det diskutert å gjøre jakt og fiske til allemannsrett igjen.

Privat eiendomsrett til naturressurser er ikke en selvfølge. Den er et resultat av mye historisk urett, men i dag er det ingen som gidder begrunne at de synes det er en rimelig ordning. Det burde de ikke slippe unna med. Med dagens voldsomme trykk på naturressursene, inkludert kommersialisering av jakt og fiske, er tida overmoden for igjen å rette søkelyset mot privat eiendomsrett i utmark, og ikke minst denne eiendomsrettens historisk foranderlige og politisk bestemte innhold.

Trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr 1-2 2017

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) eiendomsrett makt politikk utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2017/2/er-eiendomsretten-naturgitt Sun, 12 Feb 2017 19:32:41 GMT
Den siste ulvejakta https://www.ketilskogen.no/blog/2016/12/den-siste-ulvejakta

Miljøminister Vidar Helgesen har nylig kunngjort at departementet ikke godtar de regionale rovviltnemndenes rause jaktkvoter på ulv. Nemndenes vedtak åpnet for at inntil 47 ulver kunne skytes, men det er nå redusert til 15. Helgesen viser til lovverket, som krever at det skal være betydelig risiko for skade på tamdyr for å tillate jakt. Det noe uventede vedtaket har selvfølgelig skapt rabalder: De som vil ha ulv i norske skoger er euforiske og sender blomster til Helgesen. De som hadde sett fram til jakta er sjokkert og beskylder departementet for skittent spill.

 

Sirkuset rundt jakta som forsvant peker på sentrale paradokser i norsk ulveforvaltning – som er malt inn i et hjørne den neppe kommer ut av med det første.

 

Et element i ulvekrangelen er urokkelig: Beskrivelsen av konflikten som bestående av to beslektede motsetningsforhold, nemlig mellom ulv og sau, og mellom by og land. Som forsker har jeg fulgt bataljene i lang tid, og kan trygt si at dette bare er en del av historien. Det er lite sau på utmarksbeite i de områdene der vi har ulv nå. Ulv tar selvsagt sau, f.eks. når unge individer vandrer og ender opp i sauetette områder. Men det er bråk om ulven også der det ikke er sau, og det gjelder nesten hele dens utbredelsesområde i Norge. Det gjelder dessuten i Sverige, der det ikke er sau på utmarksbeite i det hele tatt. Men ulvebråk i glesbygden, det har de.

 

Bondeorganisasjonene hevder at det er ulvens skyld at det ikke er sau på beite i øst for Glomma. Noen bønder har rett nok gitt seg på grunn av rovdyrskader, men i all hovedsak forårsaket av bjørn, før ulven kom tilbake. Saueholdet økte med endringer i landbrukspolitikken på 60- og 70-tallet, men er ikke en urgammel tradisjon i de tjukke skogene på Østlandet. Der var det tømmer som gjaldt, og ikke landbruk – akkurat som på den svenske siden av grensen.

 

Da rovviltnemndene skulle velge flokker å «ta ut», måtte de anstrenge seg for å finne begrunnelser som hadde med beitenæring å gjøre. De endte opp med jakt i Østerdalen, selv om skadepotensialet var beskjedent. Problemet var at sjansene for skade på husdyr var enda mindre andre steder. Det var dette som til slutt felte hele jakta i Justisdepartementets lovavdeling.

 

En straffesak om ulovlig ulvejakt har nettopp gått helt til Høyesterett. Fem menn fra Elverum ble til slutt dømt der. Ingen av dem hadde tilknytning til landbruk. Det er ikke sauen som driver ulvemotstanden. Ulven skaper trøbbel for jegere med hund, den tar elg, og en del bygdefolk synes det er ubehagelig å ha den i nærheten. Dessuten har ulven blitt et sterkt symbol på endrede prioriteringer i arealforvaltningen, fra ressursutnytting til vern. Denne forskyvningen blir ikke bare sett på som økonomisk skadelig, men som en trussel mot “livet på bygda” og kontrollen med bruken av utmarka.

 

Folk med røtter i tradisjonell utmarksbruk utgjør et tyngdepunkt i ulvemotstanden, men de er sjelden bønder. I ulveområdene ser vi en historisk ny koalisjon mellom en rural arbeiderklasse og skogeiere. Den sistnevnte gruppa tjener gode penger på den jakta andre må betale for, og i «røde Hedmark» har ikke det ikke alltid vært noe hjertelig forhold mellom skogeiere og arbeidsfolk. Men problemene med ulven og et skjebnefellesskap rundt utnyttelse av skogressursene har sveiset dem sammen i en allianse mot urbane naturvernere. Eller skal vi si mot «urbane eliter», for å tydeliggjøre koblingen til andre samfunnsmessige spenninger som har fått mye oppmerksomhet i det siste.

 

I en evaluering av den regionale rovviltforvaltningen viste det seg at interessegrupper utenfor landbruket betraktet rovviltnemndene som ensidig opptatt av sau. Ikke bare naturvernorganisasjonene hevdet dette. Representanter for reindrifta gikk langt i samme retning. Norges jeger- og fiskerforbund framholdt at det bare er når jeger- og bondeinteresser faller sammen at jakta tilgodeses: Jegerne brukes som redskap til skadereduksjon for landbruket, mens jaktinteressene ikke anerkjennes som viktige i seg selv.

 

Når vi dessuten vet at mange i ulveområdene har positive oppfatninger av ulven, blir det enda mindre konfliktdempende å bare tilgodese landbruket. Saken er nemlig at konfliktene utspiller seg om ulven, vel så mye som med den. I en undersøkelse gjennomført tidligere i år fant Ipsos at 50 % av de som oppgir å ha ulv i nabolaget, er fornøyd med situasjonen slik den er. I tillegg ønsker 20 % mer ulv. I 2010 fant NINA at 40 % av de som bor i rovdyrområder syntes ulvebestanden var «akseptabel», og 21 % ønsket seg flere ulver. Det er alltid usikkerhet forbundet med slike tall, og de sier ikke noe som situasjonen i hver enkelt grend. Men de forteller oss at det er en god del ulvevenner i ulveområdene.

 

Det er historiske årsaker til at norske distrikter står sterkt politisk, blant annet at Norge manglet en sterk sentralmakt i flere hundre år. Etter krigen har det vært et stabilt politisk mål å opprettholde bosetting i distriktene, og støtte til landbruket har vært en hjørnestein. Skiftende regjeringer har stimulert til husdyrproduksjon, ikke minst sau. Norsk distriktspolitikk forklarer den dominerende posisjonen som bøndenes perspektiv har i rovdyrpolitikken. Landbruket har fått et solid hegemoni når det gjelder å definere hva livet på bygda handler om.

 

Det er ikke bra at distriktsinteressene settes lik bestemte næringsinteresser, som kamuflerer sosial og kulturell diversitet i Bygde-Norge. Det gjør det vanskelig å konsentrere seg om gruppene som utgjør de egentlige tyngdepunktene i ulvekonflikten, og som burde være primære mål for bestrebelser på konfliktdemping.

 

Å fastsette en høy fellingskvote er en sikker vei til å provosere dem som vil ha en livskraftig norsk ulvebestand. Å konsentrere jakta til et begrenset område er ingen gavepakke til jegere som vil jakte ulv som en ordinær jaktbar art. Å avlyse jakta helt er enda verre om det er jegerne man vil gi en utstrakt hånd. Men siden vi har en trang og liten ulvesone, fastlagt for å holde ulven unna sau og tamrein og uten hensyn til de viktigste driverne bak ulvekonflikten, var det lite annet Helgesen kunne gjøre.

(Trykket som kronikk i Aftenposten 22. desember 2016)

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) jakt konflikter rovdyr ulv https://www.ketilskogen.no/blog/2016/12/den-siste-ulvejakta Thu, 29 Dec 2016 23:06:40 GMT
Hvilken retning er høyre? https://www.ketilskogen.no/blog/2016/11/hvilken-retning-er-h-yre Denne artikkelen sto i Klassekampens 1.mai-nummer i 2009. Den var et bidrag til diskusjonen om arbeiderklassens såkalte høyredreining. Dette har vært et tema lenge, men har selvsagt blitt hyperaktuelt etter begivenhetene i USA. Vi ser at mange av de etterpåkloke kommentarene som dukker opp nå, egentlig gjentar poenger som har vært framført i årevis – men som ikke har gjort nevneverdig inntrykk på den såkalte venstresidas lederskap. Verken i Norge eller andre steder. Så jeg tillater meg å presentere denne teksten igjen. Jeg skal prøve å motstå fristelsen til å si «hva sa vi».

************

For noen uker siden hadde Klassekampen flere oppslag basert på en ny studie av arbeiderklassens valgatferd de siste 40 år. Denne studien, som er gjennomført av professor Tor Bjørklund og publisert i siste nummer av Norsk statsvitenskapelig tidsskrift, viser at arbeiderklassevelgere svikter de tradisjonelle venstrepartiene AP og SV. Utviklingen er en del av en internasjonal trend der ”venstresida” mister oppslutning blant arbeidere, ofte til fordel for høyrepopulistiske partier som FrP. I Klassekampen utlegges endringene som en ”høyredreining” i arbeiderklassen. Det er en vanlig tolkning, men den er også problematisk.

Jeg er ikke sikker på hvordan valgforskere definerer ”høyrepartier” og ”venstrepartier”, men det har vel noe med statens og markedets rolle å gjøre. Det kan i hvert fall ikke være interesse for arbeiderklassen som gjør utslaget. I så fall ville ”høyrepartiene” ofte komme best ut. Bjørklund er inne på at SV har vært et akademikerparti i årevis og at AP bare hyller arbeiderklassen i sin historieskrivning. Men i Klassekampens oppslag fører ikke dette til noen problematisering av høyre-venstre-aksen i norsk politikk.

At arbeiderklassevelgere flokker seg om Fremskrittspartiet – og utenlandske søsterpartier – har mange årsaker. Et sentralt poeng er at det er vanskelig å se hvordan de såkalte ”venstrepartiene” ivaretar arbeiderklassens interesser bedre enn andre partier, og at ”venstrepartiene” selv har blitt eksponenter for et kulturelt hegemoni samtidig som de er tett knyttet til politiske maktsentra. Arbeiderpartiet og SV assosieres med et politisk establishment og ikke minst med den ekspansive middelklassens stadig sterkere dominans, en trussel mot arbeiderklassekulturen og ”vanlige folks” livsstil. Selv om den økonomiske dominansen arbeiderklassen utsettes for også i dag er langt viktigere enn den kulturelle, er den kulturelle dominansen lettere å forstå og å gripe fatt i. Irritasjon over bedrevitere og masete eksperter kan derfor overskygge økonomisk urettferdighet. I Norge er det nå bare FrP som forsvarer sunt folkevett mot ekspertvelde og elitenes dominans, mens kampen mot maktbastioner av alle slag tidligere sto sentralt i de sosialistiske partienes retorikk.

”Venstrepartiene” har sluttet å interessere seg for folk flest – de gode, gamle massene. Mens sosialistiske partier tidligere kjempet for et bedre liv for de mange, handler det nå om å tilgodese forskjellige minoritetsgrupper som ikke alltid får lov til å være vellykkede middelklassemennesker: Homofile, urfolk, etniske minoriteter. Diskriminering er ikke bra, men kampen mot den føres ofte uten noen grunnleggende systemkritikk, uten analyser av de virkelig dype motsetningene i samfunnet. Som kanskje kunne ha rørt ved ting som arbeiderklassen opplever og forholder seg til, men som ikke artikuleres av noe norsk politisk parti i dag. Det står sikkert noe om klasser og kapitalisme i programmet til Rødt, men det drukner i det innbitte forsvaret av islam. Et sosialistisk parti som har forsvaret av en religion som en av sine viktigste saker er noe av en kuriositet i historisk perspektiv. Hvor ble det av Arnulf Øverland, Karl Marx og den generelle religionskritikken?

Nå beskrives problematiske forskjeller ofte som ”mangfold”, og mangfold jo er bra saker. Man får inntrykk av at den største trusselen mot dette mangfoldet nettopp er (den hvite) arbeiderklassen i rollen som homofobe rasister, eller i beste fall ignoranter. Rettferdighet oppnås når urfolk og etniske og seksuelle minoriteter er representert i forhold til sin andel av befolkningen i styrene til multinasjonale selskaper, i toppolitikken og i offentlig forvaltning på alle nivåer, så vel som i Forsvaret og i politiet (hvor man selvsagt også må få bruke hijab). Hva slags analyse av kapitalismen er det? Hvordan kan noen forvente at arbeiderklassen skal slutte opp om partier som har et sånt perspektiv på rettferdighet?

Én viktig form for mangfold godtas imidlertid ikke, og det er den som handler om klassekulturer. Her kommer kollektive løsninger til heder og verdighet, men i en besynderlig ny form: Det er kollektive løsninger tilpasset middelklassen som nå kjøres fram. ”Venstrepartiene” gjør en iherdig innsats for å tvinge hele befolkningen inn i en middelklasselivsform, helst fra fødselen av. Forskning viser at politikken som går ut på å få alle ettåringer i barnehage og tredele foreldrepermisjonen med tvang har en tydelig klassekarakter, og av mange grunner er egnet til støte vekk arbeiderklasseforeldre (enten de har røtter i Gudbrandsdalen eller Kurdistan). Når AP-folk tøffer seg og skal konkurrere med FrP om integreringspolitikk, velger de ironisk nok å satse på en ”kollektiv løsning” (barnehagetvang gjennom å fjerne kontantstøtten) som garantert provoserer både arbeiderklasseforeldre som er tiltrukket av FrP og arbeiderklasseforeldre som nå skal ”integreres”.

Forskning har også vist at en utdanningspolitikk med ensidig prioritering av studieforberedende og høyere utdanning kan betraktes som et kjempemessig middelklasseprosjekt. Ungdom med ulik sosial bakgrunn har ulik kulturell ballast som påvirker både deres motivasjon for slik utdanning og deres evne til å surfe ubesværet gjennom den. Da snakker vi selvsagt om klassekulturelle forskjeller. Den rådende utdanningspolitikken er dessuten en sterk markering av at praktisk kunnskap er mindreverdig – ikke akkurat en hyllest til arbeiderklassen.

Men slikt preller av: Den ene etter den andre fra ”venstrepartiene” står fram og gjentar sine mantra om likestilling og kunnskapssamfunn. Det er ikke rart at FrPs slagord om ”valgfrihet” har appell, ettersom mange gjerne vil velge en livsstil som ikke er foreskrevet av middelklassens eksperter.

De såkalt høyrepopulistiske partiene i Norden er ikke ultraliberalistiske i den økonomiske politikken. De sier ikke at de vil bygge ned velferdsstaten, men endre den. FrP står til venstre for mange konservative partier i Europa når det gjelder velferdsstatens rolle.  Barack Obama, hyllet av mang en framtredende SVer, er helt avvisende til at staten skal ha ansvaret for helsestellet. Det er ikke Frp. Det handler heller om å sørge for at de som har gjort seg fortjent til det – de som ”har bygget landet” og de ekte syke – får enda mer enn nå, på bekostning av latsabber, kunstnere og andre som ikke vil ta i et tak. Vi vasser i oljepenger, hvorfor kan de ikke brukes på felleskapsløsninger som eldreomsorg og motorveier, slik FrP vil? Man er ikke nødt til å være en egoistisk markedsliberalist for å tiltrekkes av partier som FrP. Når økonomien er sterk og arbeidsledigheten lav virker det heller ikke risikabelt å støtte dem. Dette kan endres i nedgangstider, og det amerikanske valgresultatet kan trolig tolkes på den måten. Men apropos dét; romansen mellom Barack Obama og den amerikanske arbeiderklassen kan bli kortvarig. Nylig måtte Rick Wagoner gå av som direktør for General Motors fordi Obamas regjering (som altså representerer den nye tid på områder som rase, miljø, kjønn, utdanning, osv.) mener han har vært for ettergivende overfor fagforeningene. GMs arbeidere har for høy lønn, for gode pensjoner, og sikkert for bra helseforsikringer. De er også alt for mange. Men miljøvennlige biler bør de klare å lage! Ikke overraskende er det nå republikanerne fra Michigan som flokker seg rundt Wagoner og GM, og som framtrer som bedre allierte for United Auto Workers enn Obamas miljøvennlige mannskap.

Høyre, venstre …vel, vel. De endringene Bjørklund og alle vi andre observerer, handler minst like mye om hvordan partiene har endret seg som de handler om noen slags høyrebølge i arbeiderklassen. Den underliggende bekymringen bygger også på en forestilling om at arbeiderklassen en gang var kollektivt radikal. Det er like feil som at den i dag er høyreorientert.  ”Borgerliggjøring” av arbeiderklassen har vært et tema i 150 år. I sekstiåra var det ikke akkurat en revolusjonær handling å stemme på Arbeiderpartiet, for å si det sånn. I verste fall er vi like langt.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) arbeiderklasse klasse makt politikk venstresida https://www.ketilskogen.no/blog/2016/11/hvilken-retning-er-h-yre Sat, 12 Nov 2016 19:52:50 GMT
ETT MED ELVA https://www.ketilskogen.no/blog/2016/10/ett-med-elva Jeg sitter i kanoen og ser oppstrøms. Jeg speider etter vak. I skumringen tar ørreten ofte vårfluer. Enten pupper som svømmer inn mot land, eller voksne insekter som skal legge egg. Det kan bli kraftige vak, men når det blir mørkt er det vanskelig å se dem. Og det er august, så det mørkner fort. Den eneste muligheten er å angripe nedenfra: fra nord er det såpass motlys at jeg kan se reflekser i vannet. Kanskje… hvis jeg kommer meg langt nok inn mot land og likevel ikke setter fast bakslengen i trærne som strekker seg utover. Og hvis jeg har en fisk på kornet, kan jeg satse på å høre vaket. Men å gjøre tilslag etter lyden er ganske utfordrende.

Men det er også forbanna gøy. Av alle måter å fiske på i Rena (jepp, det er Rena som er elva mi), er det dette jeg liker best. Det er ikke få store ørreter jeg har tatt på denne måten. Det er spennende, og ikke skadelig for sjølbildet heller – om en liker å tenke på seg sjøl som en dyktig fluefisker. Likevel, det er noe annet som er viktigere: Det er hvordan jeg liksom blir en del av hele greia, der i mørket.

Når jeg sier det er viktigere, tenker jeg ikke nødvendigvis på opplevelsen der og da. Er det en stor ørret rett foran meg (og det er utrolig hvor nær du kan komme i mørket) er det den fysiske spenningen som dominerer – helt. Da blir det åpenbart for meg at menneskene absolutt er utstyrt med et jaktinstinkt.  Ikke noe annet gir meg et sånt kick, og jeg tenker ikke mye på omgivelsene når adrenalinet pumper. Men i det større perspektivet – og dessuten i alle de kveldene jeg ikke ser stor fisk – er dette sekundært. Jakta på ørreten er riktig nok en kjerne i det hele, men rundt ligger den dype og store fornemmelsen av å være ett med elva og naturen. Hadde det ikke vært for min venn vårfluespiseren, hadde jeg ikke vært der. Ikke om natta, og ikke i kano. Da hadde jeg ikke sett tåka legge seg over elva, eller hørt oteren pistre rett ved. Eller følt lufttrykket fra flaggermusvinger så nær ansiktet at jeg skvetter.

Rena er full av fiskere om sommeren, og elva er regulert for kraftproduksjon. På begge sider har Forsvaret øvingsområder og skogbruket drives ikke alltid slik det burde. Men til å være et stort vassdrag på Østlandet, er naturen langs elva ganske intakt og lange strekninger omgis av storvokst, gammel skog som kan gi en mektig villmarksfølelse. Å sørge for at det kan fortsette sånn er en helt avgjørende, og elva trenger mange venner.

Jeg setter ut igjen fisken, og det har jeg gjort det i 25 år. Det er åpenbart at elver som Rena ikke tåler den beskatningen en hær av velutstyrte og kunnskapsrike fiskere medfører. Faren min fisket også i Rena da han var ung, sammen med navngjetne bygdefiskere som Ole Børresen. Men de holdt ikke på sånn som oss. Å videreføre en ekte fangstkultur er dessuten illusorisk fordi naturen blir mer og mer presset av oss mennesker, for eksempel gjennom kraftutbygging. Om vi skal fortsette å fiske på den måten som vi gjør nå – og prøve å få flere til å gjøre det – må beskatningen begrenses.

Men hva er vitsen da? Skal vi plage fisken bare for å more oss? Vel, alt sportsfiske drives på måter som ikke er til fiskens beste, dypest sett. Fra et dyrevelferdsperspektiv er det likevel bedre enn å fiske med garn, som jo er den ultimate høstingsmetoden. Og i et moderne samfunn er høstingsmotivet alltid sekundært. Men går vi tilbake til oteren, flaggermusa og restene av gammelskog langs elva, ser vi noe annet: For mange av oss har fisket vært viktig for et dypt engasjement i naturvern.

Sjøl holdt jeg på med å restaurere gytebekker for mange år siden – bekker som skogbruket hadde tatt knekken på. Og jeg var ikke alene om jobben. Var det bare egennytte, for å få mer fisk? Vel, det var ikke tilfeldig at vi valgte akkurat dette, men spiller det noen rolle? Resultatet ble jo like bra. For noen år siden dukket det opp en beverdemning i en av bekkene der vi sleit for å fjerne kvistvaser som skogsmaskinene hadde dumpet. Har noen foreslått å fjerne beverdemningen? Ikke som jeg har hørt. Det var en stor opplevelse å se at naturen kom tilbake på denne måten. Bekken hadde vært ei grøft, gjennom et hogstfelt som så ut som Flandern under første verdenskrig.

Siden har mange beveget seg over i et naturvernengasjement som er mye videre. Kunne det gått like bra uten å plage fisk? For noen, sikkert. Likevel er den fysiske interaksjonen med naturen – med eller uten jaktinstinkt – noe som gir en følelse av enhet som jeg ikke oppnår ved å bare se. Noen synes det er en pervertering av både sportsfisket og naturgleden, men jeg har kommet dit at jeg – der i mørket – tenker på den store ørreten som en bror, som jeg steller godt med før jeg lar den gå igjen. Kanskje jeg skulle la den være i fred, og det har jeg tenkt mange ganger – at dette er meningsløst. Men så er det bare det at det er så uendelig meningsfullt likevel.

Trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske oktober 2016.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) fluefiske naturvern no-kill https://www.ketilskogen.no/blog/2016/10/ett-med-elva Thu, 13 Oct 2016 18:05:03 GMT
Fra Trysil til Thunder Bay https://www.ketilskogen.no/blog/2016/7/fra-trysil-til-thunder-bay I 1999 gjennomførte jeg et lite forskningsprosjekt som skulle bli avgjørende for hva jeg har holdt på med siden. Det handlet om ungdommen i Trysil og deres forhold til naturen. Det var meningen at det skulle kaste litt lys over unge menneskers bruk av utmarka i det vi kan kalle en brytningstid, der tradisjonell høsting og ressursutnyttelse er på retur. Også i Trysil, antok jeg. Og jeg fikk rett. Det var i Trysil i 1999 jeg for første gang snakket med bygdeungdommer som kjørte snowboard og var ulvetilhengere, men også med mange som gikk på jakt og hadde et annet syn på ulven.

Denne kommentaren skal ikke først og fremst handle om ulv. Men om hvordan folk som er veldig glade i naturen, og bekymrer seg for hvordan det går med den, er i stand til å gjøre andre som er like glade i naturen til hovedfiender.

I Trysil den gangen snakket jeg med en gjeng gutter som gikk på ei yrkesfaglinje på videregående. De var ivrige jegere, og så for seg ei framtid med jobb, jakt og friluftsliv i Trysil. De tilhørte den gruppa som ikke likte ulv. For å si det mildt. De likte heller ikke biologer, byråkrater og naturvernere. Så var de vel ikke så opptatt av natur da, de ville bare utnytte ressursene og drepe dyr for moro skyld? Jeg tror lite kunne være lenger fra sannheten. Fra denne gjengen fikk jeg en utlegning om konsekvensene av moderne skogbruk, med flatehogst, grøfting og tunge maskiner, som Naturvernforbundets Gjermund Andersen (han med eventyrskogene) neppe kunne gjort bedre. Og gutta snakket av erfaring, som jegere og friluftsfolk. Men «naturverner»? Det var et skjellsord.

Det var på denne tida jeg kom over en artikkel av en canadisk sosiolog som heter Thomas Dunk. Artikkelen handlet om skogsarbeidere i Ontario som hatet naturvernere. De hatet naturvernere og levde av å kappe ned trær og lage hogstflater som får de norske flatene til å se ut som frimerker. Så var vel disse folka trofaste forsvarere av tømmerindustrien og av mest mulig effektiv utnyttelse av naturen til økonomisk vinning? Nei, de var ikke det. De, som kjørte skogsmaskinene og lastebilene, visste akkurat hvor destruktiv denne virksomheten var for skogen og dyra og for dem sjøl som jegere og fiskere. Og de visste at det kunne vært gjort på andre måter.

Noen år seinere kom jeg sjøl til Thunder Bay, byen ved Lake Superior som er et slags sentrum i nord-vest Ontario, der skogbruket har vært en dominerende næringsvei. Jeg var invitert av den samme Thomas Dunk, som jobbet på Lakehead University der i byen.

Thunder Bay er et sted som oppsummerer den stolte arbeiderkulturens død i globaliseringens tid. Av mange treforedlingsbedrifter var bare én så vidt i drift da jeg kom dit. Den andre pilaren i lokal økonomi var omlasting av korn fra prærieprovinsene, fra tog til båt på Lake Superior. Men nå går korneksporten til Asia og kommer aldri innom Thunder Bay. Kornsiloene på havna smuldrer opp. Og dette var en by med stolte arbeidertradisjoner. Det finnes mange gamle «Union Halls», noen av dem med finske navn fordi det kom mange finske kommunister til Thunder Bay etter at «de røde» hadde tapt borgerkrigen i 1918. Thunder Bay hadde eget kompani av frivillige i den spanske borgerkrigen. Nå er alt borte, og folketallet synker som en stein.

Som et forsøk på å redde stumpene har Thunder Bay fått universitet og sykehus. Men det blir ikke det samme, for å si det mildt. Tilbake i Norge er det få som mener at det var feil å legge nasjonalbiblioteket til Mo i Rana, da jernverket forsvant. Men hvor mange jernverksarbeidere fikk jobb der?

Det er mange grunner til å være skeptisk til naturvern. Hvis man er skogeier er ikke skogvern det man helst vil ha. Men det vi så i Trysil og i Ontario, er noe annet. Der var det ingen som eide skog. Kanskje kan naturverneres ønske om å endre skogbruket oppfattes som en trussel mot arbeidsplassene. Men når sysselsettingen i sektoren raser, er det få som innbiller seg at det er Gjermund Andersens skyld. Alle ser at teknologien tar over i skogen og at industrien flyttes til lavkostland.

Naturvern kan oppfattes som truende av andre grunner: Det har sin opprinnelse i en ekspansiv urban middelklassekultur som utsetter andre livsstiler for et voldsomt press, på de fleste livsområder. Og det kan ses som en trussel mot en kultur som dyrker folkelig erfaringskunnskap og praktisk arbeid (det vil si fysisk bearbeiding av omgivelsene, også av naturen). Naturvern kan oppfattes som et ønske om å beskytte naturen mot slit og ærlig arbeid, som har holdt liv i oss gjennom hele menneskehetens historie.

At folk med røtter i en høstings- og produksjonskultur, som lever i og for naturen, havner i en intens konflikt med andre som vil beskytte den samme naturen men fra et litt annet utgangspunkt, er en tragedie. Jeg er kanskje ikke mye til sosiolog som forsker på disse motsetningene uten å komme med ideer om hvordan de skal løses. Men det er akkurat sånn det er: Jeg har erfart denne destruktive splittelsen i mange år, men jeg aner ikke hva vi kan gjøre med den. Forslag mottas, som det heter.

(En noe redigert versjon ble trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 7 2016. Den kan man se her.)

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) arbeiderkultur makt naturvern politikk produksjon splittelse https://www.ketilskogen.no/blog/2016/7/fra-trysil-til-thunder-bay Sun, 10 Jul 2016 23:42:33 GMT
Vind eller forsvinn (ER det korrupsjon, eller...?) https://www.ketilskogen.no/blog/2016/4/vind-eller-forsvinn Transparency International er en organisasjon som jobber mot korrupsjon. Mange får sikkert med seg den årlige rangeringen av verdens nasjoner etter hvor mye korrupsjon det er. Der kommer Norge ganske godt ut, men slett ikke best. At norske interesser ikke så sjelden er involvert i korrupsjon, ser vi f.eks. av de sakene Yara, Telenor og Drammen kommune har rotet seg inn i. Og korrupsjon er et begrep som kan dekke mye. Det dreier seg ikke bare om presidenter som karrer til seg rikdommer eller politi som skal ha penger for å ikke skrive ut bøter. Det er mye annet som foregår i samfunnet som vi kan kalle korrupsjonslignende, f.eks. at demokratiske prosesser påvirkes av bestemte interessegrupper på måter som gir dem urimelig makt over politiske beslutninger. Dette skjer på mange nivåer, fra det nasjonale og ned til kommunene.

Flere av vindkraftsakene vi har sett i senere år har hatt sider ved seg som har gitt mange bakoversveis. Her står store verdier på spill, og flere utbyggingsselskaper har vært mildt sagt pågående overfor kommuner de vil bygge i. Får de det ikke som de vil med en gang, bruker de sine økonomiske muskler til å bearbeide kommunene over tid. I tilfeller der kommunestyret har sagt nei til vindkraft, på grunn av det de oppfatter som uopprettelig naturødeleggelse og kanskje trusler mot folkehelsa, fortsetter utbyggerne å male på, for å få kommunene til å endre sine vedtak. I Transparency’s veiledningshefte «Beskytt kommunen!» gis det et eksempel på en situasjon der det er grunn til å være på vakt: «Når kommunestyret som lokal høringsinstans avgir uttalelse til NVE om konsesjon for vindkraft, samtidig som den forhandler med kraftleverandører om økonomisk kompensasjon til kommunen for naturinngrepene ved en eventuell utbygging».

Jeg har aldri innbilt meg at lokaldemokratiet gir oss alle like stor innflytelse. Jeg har advart mot å overføre for mye makt til kommuner som ofte er i en situasjon der budsjetter må kuttes samtidig som det finnes tette koblinger til sterke næringsinteresser. Da er utfallet ofte gitt når utbyggingssaker skal vurderes. Jeg har absolutt tro på vanlige folks kunnskaper og vurderingsevne, men i dagens lokaldemokrati slipper ikke alle til. Også i små kommuner – eller kanskje særlig der – finnes det maktstrukturer som er ugjennomtrengelige for menige innbyggere. Det er imidlertid andre som i høy grad får delta, og det på måter som er svært lite «transparente».

I 2013 vedtok kommunestyret i Nord-Odal å si nei til det tyske selskapet E.On sine vindkraftplaner. NVE ga likevel konsesjon (så mye for lokal råderett når kommunen sier nei!). Men kommunen opprettholdt sitt vedtak, og derfor måtte saken behandles av Olje- og energidepartementet. Det har tatt sin tid, og det er opplagt et dilemma for OED at kommunen gikk mot. Sittende regjering mener jo at kommunene skal få bestemme mer, men helst når de er greie med utbyggerne. Uansett, dette har gitt E.On tid til å spille sitt spill, samtidig som utbyggingsvennlige krefter i kommunen har kunnet samle troppene. Og gjett hvem dette er: Ikke bare grunneiere, men også rådmannen, som har innstilt på at Nord-Odal skal si ja til vindkraft likevel. Her har altså kommunens høyeste administrative ledelse motarbeidet et kommunestyrevedtak, noe som må sies å være tankevekkende (jeg kunne finne på mer dekkende ord, men de passer ikke her). Og hvorfor? Jo, E.On fant ut at de må være minst like rause som andre utbyggere har vært, og jekket opp sitt bud til kommunen. Det loves nå økonomisk «kompensasjon» som ikke har stort med skadevirkningene av vindkraft å gjøre, men som må ses på som betaling for et «ja» i kommunestyret. Og gjett en gang til: Hva har nettopp skjedd i Nord-Odal? Kommunestyreflertallet sier ja til vindkraft likevel. Og OED – som sikkert puster lettet ut – har bebudet avgjørelse innen kort tid (når dette skrives i februar).

Tilbake til Transparency og korrupsjon. Er det det vi står overfor her? Vel, jeg vet ikke om noen har beriket seg personlig. Og jeg vet at politikere i små distriktskommuner står med ryggen mot veggen og nesten ville solgt sin egen bestemor for å saldere budsjettene. På en måte har de ikke noe valg. Men uansett om alle involverte skulle ha en skuddsikker personlig integritet, er det nettopp denne typen utpressing – eller bestikkelser – av kollektivet som Transparency advarer mot. Det er en alvorlig undergraving av folkestyret.

Så kanskje Transparency burde se nærmere på disse vindkraftsakene? Det ville de nok gjort, hvis de hadde kapasitet. Jeg var nylig på møte med dem om en annen sak (skogbrukets bukk-og-havresekk-system for hogstsertifisering). Det var stor interesse for den saken, men det lille norske kontoret sto til halsen i større skandaler – blant annet Telenors eskapader i Usbekistan – så de hadde ikke tid. Hederlige Norge.

(En noe redigert versjon ble trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske, aprilnummeret)

 

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Vindkraft demokrati korrupsjon makt naturvern https://www.ketilskogen.no/blog/2016/4/vind-eller-forsvinn Sat, 09 Apr 2016 18:15:55 GMT
Og bakom synger TTIP https://www.ketilskogen.no/blog/2015/12/og-bakom-synger-ttip I Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 6 2015 (og her på bloggen) skrev jeg om hvor vanskelig det er å følge opp skader som skogbruket påfører naturen. Jeg tar opp igjen temaet her, for dette er svært alvorlig for biologisk mangfold, naturopplevelse og friluftsliv. Det virker som om systemet for kontroll med skogbrukets framferd er laget slik at det skal være umulig å blande seg. Og det er ingen bagatell, for skogbruket står i praksis for en stor del av norsk arealforvaltning. Det betyr at vår felles naturarv forvaltes som en forretningsmessig virksomhet, der miljøhensyn ofte må vike. Det finnes ikke noe effektivt kontrollsystem og vi som samfunnsborgere har små muligheter til å forfølge brudd på lover og regler.

Det har seg nemlig slik at miljøsertifiseringen av norsk skogbruk foregår i privat regi. Det finnes selvsagt et lovverk, men det er ganske generelt, og forskriftene viser til standarder som i dag forvaltes av private aktører. Dette er sertifiseringsselskaper som f.eks. Norsk Veritas, men i økende grad benyttes utenlandske selskaper. Det skyldes nok delvis at de er billigere, men trolig også at de er enda mindre villige til å vise hva de driver med enn Veritas har vært. Om noen trenger et eksempel for å illustrere ordtaket om «bukken og havresekken», anbefaler jeg å ta en titt på miljøsertifiseringen av norsk skogbruk.

I Nationen kunne vi nylig lese at flere firmaer ikke vil kjøpe tømmer fra Norge, fordi den norske sertifiseringsstandarden PEFC bare forvaltes av næringa sjøl. En annen standard, FSC, er mer brukt internasjonalt. Den regnes som mer pålitelig fordi miljøorganisasjoner forvalter den sammen med skogbruket. Mange utenlandske firmaer vil bare ha FSC-tømmer. Det samme gjelder norske Kebony (miljøvennlig impregnert treverk), som må importere for å være sikre på at tømmeret kommer fra bærekraftig hogst.

Som dere kanskje husker, skrev jeg i J&F nr. 6 at Naturvernforbundet i Hedmark har forsøkt å følge opp en hogst i tre år, uten å få vite hvem som var ansvarlig for miljøgodkjenning. Jeg skal ikke repetere hele saken, men den ble valgt fordi den hadde noen viktige prinsipielle sider. For å finne ut hvilket selskap som har miljøgodkjent en hogst, må en vite hvem som kjøpte tømmeret. Det ville ikke skogeieren – en av Norges aller største – ut med, fordi det var en «forretningshemmelighet». Så da ble saken bragt inn for Miljøklagenemnda, som har som oppgave å se til at allmenheten får nødvendig miljøinformasjon. Der sto saken da jeg skrev om den sist. Jeg kan nå avsløre at nemnda valgte å støtte skogeieren. Hvem som har sertifisert en hogst er ikke noe vi vanlige dødelige har krav på vite. Nemnda framholdt at alt som gjelder skogbruksloven er offentlig og noe myndighetene har ansvar for, men sertifiseringsordningen (som i praksis omfatter mye mer enn lovverket og derfor har store konsekvenser for hva som skjer med skogen vår) er privat og kan ikke etterprøves.

Det er til å få gåsehud av, og det minner om en annen og mye større sak som ruller og går for tida. Det gjelder forhandlingene om den såkalte TTIP-avtalen mellom EU (med Norge på EØS-lasset) og USA. Forhandlingene har stort sett foregått i hemmelighet, og både den norske og andre lands regjeringer har bare motstrebende gitt ut smuler av informasjon. Mye av det vi vet om TTIP har kommet gjennom lekkasjer. Og det viser seg at dette er skumle saker, for en av målsettingene er å sikre såkalt «forutsigbarhet» for multinasjonale selskaper. Det skal skje ved å begrense den demokratiske kontrollen over deres virksomhet. F.eks. vil selskaper som føler seg rammet av miljøkrav kunne saksøke stater og kreve erstatninger som kan dreie seg om milliarder. Denne avtalen, som selvsagt vekker sterke reaksjoner etter hvert som den blir kjent, forhandles fram uten at folkevalgte har fullt innsyn, mens multinasjonale selskaper er aktive medspillere. Dette er en del av en svært alvorlig utvikling der demokratisk kontroll over profittinteresser rulles tilbake, både internasjonalt og i Norge. Og om nasjonalforsamlinger gir avkall på kontroll og knesetter en liberalistisk politikk, i prinsippet for all framtid, kan vi jo bare tenke oss hva som skjer med oss andre og vår mulighet til å titte selskapene i kortene. For ikke å snakke om mulighetene til å styre utviklingen – ikke minst på miljøområdet.

Er koblingen til PEFC-standarden søkt? Jeg synes ikke det. Et system der en næringsintern standard forvaltes av private selskaper passer som hånd i hanske til TTIP-tankegangen. Offentlig myndighet utøves i beste fall i forhold til svært generelle lovbestemmelser (men også det meget passivt). Dette systemet gjør utnyttelse av våre felles naturressurser til noe som vanlige folk ikke kan få innsyn i. Å følge opp regelbrudd og tvilsom praksis framstår som nesten umulig. Dette er et ledd i det store spillet som ikke bare handler om privatisering av natur, men om å holde samfunnsborgere på trygg avstand.

(Trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske desember 2015, last ned her)


Grisehogst 3Grisehogst 3

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) grisehogst innsyn lovbrudd sertifisering skog skogbruk https://www.ketilskogen.no/blog/2015/12/og-bakom-synger-ttip Thu, 03 Dec 2015 22:48:38 GMT
Norsk miljøbevegelse er grunnlagt på kampen mot fornybar energi https://www.ketilskogen.no/blog/2015/11/norsk-milj-bevegelse-er-grunnlagt-p-kampen-mot-fornybar-energi Det er ikke bare suksessen til Miljøpartiet De Grønne som har ført til fornyet oppmerksomhet rundt miljøbevegelsen. Ymse kontroverser om klimatiltak og kraftutbygging har også bidratt. I vår stoppet Statkraft planene om storstilt vindkraftutbygging i Trøndelag, og NRK kunne fortelle at «Naturvernforbundet er fornøyd», mens «miljøorganisasjonene fortviler». Men er ikke Naturvernforbundet en miljøorganisasjon? Er vi vitne til en dyp splittelse i miljøbevegelsen? Forvirrende kanskje, men her traff NRK uforvarende spikeren på hodet: Vi kan absolutt spørre om begrepet ‘miljøbevegelse’ har noen mening i dag.

La oss begynne med begynnelsen, og slå fast at norsk miljøkamp lenge var ensbetydende med kamp mot fornybar energi. Noen av de mest ikoniske bildene fra det som kanskje var en slags gullalder, viser aktivister som kjemper mot utbygging av vannkraft. Vi husker Arne Næss som bæres vekk av politiet under Mardøla-aksjonen i 1971, og Per Flatberg og lenkegjengen i Alta ti år seinere. Begikk de gamle heltene tragiske feilgrep, fordi de ikke visste at mer fornybar energi er redningen for en klode som trues av oppvarming?

Klimaendringer var knapt et tema da de største slagene om vannkraft ble utkjempet. Men heller ikke i dag er alle enige i at klima trumfer andre miljøproblemer. Hva som må til for å løse klimautfordringene er det også mange meninger om, og det er uenighet om hva de skyldes: Er utslippene uunngåelige konsekvenser av et økonomisk system som ikke kan styre sin egen vekst? Må vi røske hele greia opp med rota og finne på noe nytt? Eller er det bare en kursendring som skal til, kanskje til og med en kursendring som kan gi den gode gamle kapitalismen en sårt tiltrengt vitamininnsprøytning?

 

Nye sosiale bevegelser

Miljøbevegelsen var et av de klassiske case for samfunnsvitenskapelige studier av det man på 80- og 90-tallet kalte «nye sosiale bevegelser»; studier som la grunnlaget for utvikling av såkalt «new social movement (NSM) theory». Dette var teorier om sosiale fenomener som angivelig var nye og som vokste fram i den fasen av moderniteten som har blitt kalt «høymoderne». Samfunnsforskere la vekt på litt forskjellige trekk ved disse nye sosiale bevegelsene, men de ble sett som en del av kulturendringer som ble tydelige på 1960-tallet, ikke minst som en respons på det sosiologer beskrev som ‘slutten på den organiserte kapitalismen’. Den stabile og forutsigbare etterkrigskapitalismen smuldret opp og la veien åpen for det som ble kalt ‘risikosamfunnet’. Karakteristisk for risikosamfunnet var – ifølge sosiologer som Ulrich Beck og Anthony Giddens – at både sosial og fysisk risiko ble fordelt mer arbitrært enn før, og ikke lenger hang sammen med klasseposisjoner og andre strukturelle forhold på samme måte som i den «gamle» moderniteten. Mot dette utviklet det seg da, mente man, nye sosiale konstellasjoner som var mindre bundet til politiske mål på vegne av bestemte samfunnsgrupper (for eksempel arbeiderklassen) og som heller rettet seg mot nye former for risiko (sosiale og fysiske), som ikke minst var følbare for den raskt ekspanderende middelklassen. En viktig side ved de nye sosiale bevegelsene, slik de ble forstått, var også at de var mer innrettet på forandring her og nå, som kunne realiseres i form av nye måter å leve på. De handlet derfor i stor grad om identitet, på en slik måte at bevegelsen selv ble målet, vel så mye som endringer gjennom det politiske systemet.

Likevel, den moderne miljøbevegelsen vokste fram sammen med det ‘nye venstre’ på 60- og 70-tallet, og delte mye av den grunnleggende kritikken av industrisamfunnet. Det er også i en slik kontekst vi må se framveksten av ‘dypøkologien’, som Arne Næss framfor noen var arkitekten bak, og som har vært en kilde til stolthet for mange norske miljøaktivister. Dypøkologiens politiske innretning var mindre orientert mot den typiske venstresida – gammel eller ny – men den framførte en knusende kritikk av selve fundamentet for moderne samfunn: det utilitaristiske forholdet til naturen.

Ved siden av miljøbevegelsen var det fredsbevegelsen, kvinnebevegelsen og homobevegelsen som fikk status som ikoniske eksempler på nye sosiale bevegelser. Men nå har NSM-teori gått av moten, og en viktig grunn er at de «bevegelsene» man var så fasinert av, egentlig ikke hadde den kollektive dimensjonen og den felles utviklingshistorien som mange mente de hadde sett.  Dermed bleknet også potensialet for samfunnsendringer som var et sentralt poeng for mange – både forskere og aktivister. Dypøkologien har også falmet betraktelig ser det ut til. Den finnes vel fortsatt der ute et sted, men langt fra så livskraftig som før.

Andre måter å sette «miljø i sentrum» på har vokst fram, og man kan trygt si at den grunnleggende samfunnskritikken ikke er like sentral for alle. Ulike grupperinger ser forskjellige problemer, forskjellige løsninger, og ikke minst forklarer de problemene ulikt, blant annet gjennom å påkalle ulike politiske forståelsesrammer. Dessuten har «miljø» blitt et så hverdagslig og opplagt tema at organisasjoner (f. eks. politiske partier og bedrifter) som ikke har hatt dette som noen hovedsak, nå også mener mye om miljø. Det er temmelig åpenbart at en del aktører helst vil bruke miljøargumenter for å tjene penger, mens andre beveger seg i en slags gråsone mellom marked og sivilsamfunn.

 

Økologisk modernisering

En teoretisk retning innenfor miljøsosiologien (som også må betegnes som en miljøpolitisk ideologi) kalles «økologisk modernisering». Dette perspektivet kjennetegnes av en sterk teknologioptimisme uten kritikk av strukturelle trekk ved moderne samfunn, verken slike som kan kobles til nettopp miljøødeleggelser eller annet som har med for eksempel klasserelasjoner og sosial rettferdighet å gjøre. Et interessant element i teorien om økologisk modernisering, som blant annet frontes av den nederlandske sosiologen Arthur Mol, er at miljøaktivister går fra å være aksjonister til å bli businessmenn. De starter firmaer som lager solcellepaneler i stedet for å stoppe tog med atomavfall. Systemkritisk miljøengasjement betraktes som umodent og noe som truer det «grønne skiftet» - altså en overgang til en miljøvennlig kapitalisme.

Å møte klimaendringer og andre miljøutfordringer ved hjelp av teknologiske grep, er et credo for flere høyprofilerte grupperinger. I Norge har vi Bellona og Zero, med sin kjærlighet til komfortable elbiler og ny kraftutbygging. De har beveget seg fra sivilsamfunn til marked, og har gjort miljø til sin forretningsidé, nettopp slik teorien om økologisk modernisering postulerer. Dette passer selvsagt også godt for politiske aktører som framfor alt vil ha vekst uansett farge, og som gjerne kan ta den grønne på kjøpet. Dette gjelder de fleste politiske partier i Norge, for tiden ikke minst frontet av klimaminister Tine Sundtoft, som reiser rundt og prediker den grønne vekstens velsignelser.

Som en del av den tilhørende retorikken finner vi et interessant nyord: «Fornybarsamfunnet».   Er det et samfunn som er likt det vi har i dag, men som drives av fornybar energi? Guantanamo med solceller, liksom?  Stridsvogner på biodiesel? Eller tiggere med kopper av resirkulert papp? Er det sånn at fornybarsamfunnets forkjempere bare ser dette ene problemet; at vi er for avhengige av «fossilt»? Det er lett å raljere over en slik enøyd naivitet, og vi finner den kanskje ikke hos noen, hvis vi først spør. Men mange som roper på mer fornybar energi, snakker som om det er slik. Blant disse aktørene, som varierer språkbruken sin ved også å snakke om «det grønne skiftet» og «grønn vekst», finner vi ved siden av Bellona og Zero, partiet Venstre og ex-energiminister (og kommende oljemagnat) Ola Borten Moe. Sistnevnte la ikke fingrene imellom da han karakteriserte Statkrafts svik i Trøndelag: Han beskrev det i Nationen som industrisatsingen som forsvant.

 

«Degrowtht» og god, gammeldags systemkritikk

Men også den kritiske miljøtenkningen skyter knopper, ikke minst gjennom de framvoksende «degrowth»-initiativene. I likhet med økologisk modernisering er degrowth både en akademisk og en politisk strømning, og framholder at et godt liv ikke bare er mulig uten økonomisk vekst, men at vekst er årsaken til miljøproblemene. Denne retningen spenner vidt, både i akademia og utenfor, fra ganske klassiske analyser av kapitalismens fortredeligheter til mer naive (ville noen si) forestillinger om en fri markedsøkonomi uten vekst.  Retningen synes å øke sin oppslutning mange steder – sjekk den kule websida til Growthbusters. Ikke minst vinner degrowth terreng i Spania, kanskje fordi veksttvangen i markedsøkonomien har gitt spesielt groteske utslag der. I Norge hører vi lite om degrowth, men kanskje noen ideologer i Framtiden i våre hender representerer en sped avlegger. Det finnes sikkert flere, selv om de ikke er så synlige i det offentlige ordskiftet.

Den marxistiske tilnærmingen der miljøproblemer forstås som uunngåelige resultater av en bestemt måte å organisere økonomien på, er fortsatt livskraftig. Her er grunntanken at kapitalismen med sin iboende veksttvang aldri kan bli bærekraftig, verken i sosial eller økologisk forstand. Kapitalisme uten vekst gir kriser og arbeidsledighet, og er i lengden umulig. Dette er heller ikke mainstream-økonomer uenige i – spørsmålet er om man bekymrer seg for miljøkonsekvensene eller ikke. Og i så fall, hvorvidt man ser en overgang til «grønn vekst» som mulig. Men mange vil hevde at enkel enkel hoderegning tilsier at global vekst på tre-fire prosent i året (i det uendelige) vil ha voldsomme miljøkonsekvenser, selv med en dreining vekk fra fossil energi. Derfor kan ikke planeten tåle mer vekst, samtidig som en drastisk omfordeling er nødvendig. En økonomi uten vekst, eller til og med kontrollert nedskalering, må nødvendigvis være en eller annen form for planøkonomi, og da må man rett og slett overskride kapitalismen.

Det er overraskende for mange at USA et kraftsenter for marxistisk analyse av miljøproblemene, med sosiologen John Bellamy Foster som en av de mest aktive. Hans lille veileder “What every environmentalist needs to know about capitalism” (skrevet sammen med Fred Magdoff og basert på mursteinen «The ecological rift») er så smått en klassiker.

 

Kjærlighet til naturen

Økologisk modernisering, degrowth eller marxisme; hele tida har de vanlige naturelskerne tuslet rundt i blant oss. De som vil beskytte vakker natur og levende liv mot ødeleggelse, uten en felles, overordnet ideologi. Noen har selvsagt vært høyt profilert og sannelig heller ikke savnet et filosofisk fundament, som John Muir i USA og Nils Faarlund her hjemme (uten sammenligning for øvrig). Ofte snakkes det litt nedlatende om det ‘klassiske naturvernet’, som betegnes slik for å klistre det til en form for elitisme og forakt for vanlige folks behov (for arbeidsplasser, for eksempel). Ikke sjelden dukker den nedsettende merkelappen «nikkersadel» opp. I virkeligheten finnes det naturligvis et stort mangfold blant naturvernere, fra grunnleggende systemkritikk til synsmåter som med en viss rett kan knyttes til en livsnytende overklasse. Uansett, om en ser på hvordan naturinngrep vekker harme og utløser motstand lokalt og regionalt, virker det sannsynlig at mobiliseringsgrunnlaget for miljøkamp er størst blant mennesker som ganske enkelt har en kjærlighet til naturen, samme hvilken pakke av livsstil og politikk den inngår i.

Da passer det bra å ta et skritt tilbake til hverdagsaktivismen, og til den nye kampen mot fornybar energi. Både i Norge og i mange land møtes nye vind- og vannkraftprosjekter med massiv motstand, som riktig nok kan være sammensatt og ha forskjellig fokus. Ødeleggelse av landskap og leveområder for planter og dyr er viktigst for noen, mens støy og visuell forurensing er et hovedpoeng for andre. Bekymring for naturbasert reiseliv så vel som tradisjonell økonomi kan være andre problemer som bidrar til lokale motstandsallianser – i Norge, Sverige, Danmark, Tyskland, Spania, USA – ja, over alt. (Et lite sidespor: nok et kult navn på en nettside, fra Canada hvor de heller ikke liker vindmøller: Quixote’s Last Stand. Ikke for subtilt, vel?).

Er kampen mot vindmøller et paradoks, like meningsløs som Don Quijotes? Hvis man mener at «grønn vekst» og økologisk modernisering er eneste vei framover kan det se sånn ut. Altså business as usual, inkludert storstilt industrialisering av natur, bare uten fossil energi. Fra det holdet hører vi stadig at motstanden er egoistisk og skyldes at folk (kanskje spesielt nikkersadelen) ikke vil ha ødelagt utsikten sin, og at den er et eksempel på det som kalles NIMBYisme. NIMBY er forkortelse for Not In My Back Yard, og betyr at man ikke vil ha noe plagsomt – som man ellers er for – i sin egen bakgård. Eller ved sin egen hytte.

Men fra andre perspektiver ser det helt annerledes ut: Hvis man for eksempel mener at alskens triks i en vekstavhengig økonomi ikke kan berge oss, er det logisk å redde stumpene nå og jobbe for systemendringer på lengre sikt. Også andre innfallsvinkler gjør mostanden ytterst rasjonell: Økonomer framholder at vindkraft er samfunnsøkonomisk (og bedriftsøkonomisk) ulønnsom, ingeniører mener at denne typen kraftproduksjon er lite effektiv sammenlignet med for eksempel vannkraft, og så videre – uten at de stiller det aller minste spørsmålstegn ved kapitalismen.

 

Not in anyone’s back yard

Er folk inkonsekvente og mangler en helhetlig tankegang rundt miljøutfordringer, slik det hevdes fra alliansen av kraftutbyggere og andre talerør for «det grønne skiftet»? Langt ifra. Verden kan forstås på mange måter, og miljøspørsmål bakes inn i folks verdensanskuelse og politiske syn. Om de ikke har det fra før, vil mange utvikle en forståelse av ‘sitt’ miljøproblem der de ser det i en større sammenheng, slik at egne konkrete erfaringer fungerer som en døråpner til mer overgripende perspektiver – for eksempel på energi og marked. Dette er et tydelig funn i studier som har sett på konflikter rund utbygging av fornybar energi, blant annet i Skottland og Nederland, der konklusjonen var at NIMBY er lite viktig for utviklingen av motstand.

Så vil ofte onde tunger – vel, kanskje ikke alltid så onde, men i hvert fall skeptiske – ha det til at dette er en form for etterrasjonalisering og ikke en tilforlatelig kritikk av ‘fornybarsatsingen’. Men det er vel sånn menneskers bevissthet om verden utvikler seg – med utgangspunkt i egne erfaringer. Hvordan skulle det eller foregå? Å forlange at meninger først og fremst skal baseres på abstrakte modeller, og ikke på konkrete erfaringer, er tøysete og urealistisk.

Amerikanske studier har vist at mange vindkraftmotstandere (eller rettere: motstandere av industriell vindkraftutbygging i naturområder) ikke er personlig berørt av utbyggingen på annen måte enn at de sørger over tapet av natur, ofte langt fra der de selv bor. En studie beskriver vindkraftmotstandere i New England som typiske ‘environmentalists’. Her havner de i konflikt med andre som også ser seg selv som miljøvernere, men selvfølgelig også med de sterke økonomiske interessene som ligger bak vindkraftutbyggingen i USA, noe motstanderne er nøye med å påpeke. Konflikten påvirkes naturligvis av hvordan man ser på de kreftene som driver utviklingen fram – og da ikke vindkraft som teknologi, men utbygging av store anlegg i uberørte naturområder. Hvorvidt vindkraftmotstanderne hadde slike overordnede perspektiver på sitt engasjement før de oppdaget heslige vindmøller på Vermonts grønne åser, spiller absolutt ingen rolle.

 

En trist splittelse? Nix.

Er det trist at ‘miljøbevegelsen’ er splittet, eller at den i det hele tatt ikke eksisterer som bevegelse i noen meningsfylt betydning av ordet? Er bruken av begrepet rett og slett mystifiserende, og skadelig for kampen mot naturødeleggelse og for å bevare menneskehetens livsgrunnlag? Uten tvil mystifiserende, ikke minst fordi det ofte påkalles for å fremme bestemte interesser som forblir skjulte, og kanskje skadelig i den forstand at viktige politiske perspektiver og meningsmotsetninger nedtones og blir uklare. Det er – heldigvis – ingen enighet blant miljøengasjerte mennesker om at miljøproblemer har forrang i forhold til alle andre utfordringer, og framfor alt: Det er ingen enighet om at miljøproblemer kan forstås uten en dyptpløyende kritikk av moderne samfunn, eller at de kan løses uten grunnleggende samfunnsendringer. Noen mener at de kan det, andre fnyser av det de kaller enten naivitet eller kynisme. Noen mener at miljøutfordringer er i en egen klasse som trussel mot vår framtid, mens andre vil si at en slik rangering av trusler er meningsløs så lenge årsaken til problemene ligger i en bestemt måte å organisere økonomien på: Man kan rope ‘divestment’ (de snille bør slutte å investere i «fossilt») og ‘grønt skifte’ så mye man vil, men uten å konfrontere ondets rot, blir det tomme fraser.

Tilbake til eksemplet motstand mot vindkraft, som kan være begrunnet med både kjærlighet til natur og systemkritikk (gjerne på en gang). Denne mostanden tangerer av og til hardbarket klimaskepsis. Det kan man tydelig se på flere nettsteder og i sosiale medier, og det kan selvsagt være et taktisk problem for vindkraftmotstandere. En del klimaskeptikere er så sprø at de færreste tar dem alvorlig. Men fra er kunnskapssosiologisk og maktkritisk perspektiv, er det sannelig også påfallende hvordan klimaekspertenes hegemoni befestes og ikke minst hvordan det begrunnes i overlegen kunnskap – særlig når en ser hvordan nettopp klimaargumentet rettferdiggjør naturinngrep på grunn av energiprosjekter som har økonomisk fortjeneste som motiv. Klimaforskningen er derfor, enten den vil eller ikke, også en politisk faktor som hjelper til å drive fram noen typer miljøødeleggelse (om det er i det godes tjeneste står det strid om), og som bidrar til å konsolidere et bestemt økonomisk system – kanskje nettopp det systemet som gjør menneskeskapte klimaendringer uunngåelig.

Vindkraftmotstanden har også noen interessante innebygde splittelser: I Norge kan vi observere at et av nettverkene som jobber mot vindkraftprosjekter som de beskriver som meningsløs naturødeleggelse, aktivt promoterer vannkraft som et alternativ. De hevder at det er mye mer effektivt og at ny energi derfor bør komme fra denne kraftkilden. Mon tro hva Arne Næss hadde sagt til det? Vi vet hva Per Flatberg sier – han var leder av Naturvernforbundets vassdragsvernråd i en årrekke. Og denne vinklingen er neppe så populær hos deres kampfeller som arbeider mot både vind- og vannkraft, som de oppfatter som like store trusler mot landskap, naturopplevelse og naturmangfold. Og sånn kunne vi holde på.

Som politisk tema er det ikke noe spesielt med miljø: Det er motsetninger – men også allianser – på kryss og tvers. Motstandere i en sak kan være allierte i en annen, men selv da kan de ha ulik forståelse av problemet. Drømmen om en forent «miljøbevegelse» er nettopp det – en drøm. Eller noe som inngår i et retorisk spill med politiske overtoner. I den grad det er en nostalgisk drøm, må den handle om å gå tilbake til en epoke der grunntonen i miljøengasjementet var sterkt systemkritisk. Det er lite trolig at forkjemperne for økologisk modernisering har tenkt seg i den retningen.

Hvilken retning de mange som slåss mot vindmøller – konkrete, fysiske vindturbiner som er tøffere enn de Don Quijote kjempet mot – har tenkt seg, er ikke godt å si. Sikkert ikke i en og samme retning. Alle som tar ordet «klima» i sin munn har ikke – og kan ikke ha – en felles forståelse av klimaproblemene og hvordan de kan løses. De kan tvert imot stå steilt mot hverandre, basert på helt ulike syn på hva det handler om. Derfor er fortsatt kamp mot fornybar energi, i tradisjonen etter Arne Næss og Per Flatberg, slett ikke umoderne, men meningsfylt og helt nødvendig. Det utrettelige arbeidet for «grønn vekst» er vel sikkert like meningsfylt og nødvendig sett med andre briller. Dette er ikke annet enn vanlige politiske motsetninger som gjør seg gjeldende på et bestemt saksområde.

Derfor framstår bestrebelser på å få brede organisasjoner som Naturvernforbundet til å samle seg om et program for overgang til «fornybarsamfunnet» som fåfengte og lite samlende. Så snart man beveger seg inn i slike temaer, vil det vise seg at forståelse av både selve problemet og veien fram er – og må være – nedfelt i ulike samfunnssyn. MDGs prinsipielle standpunkt om ikke å velge side i politikken, framstår som tilsvarende misforstått. Tar man ikke standpunkt, har man valgt side: Å predike et «grønt skifte» uten en kritisk analyse av kapitalismen er like mye et politisk veivalg som å promotere en marxistisk analyse av miljøproblemene. Og det står visst ikke på dagsorden foreløpig, verken for Naturvernforbundet eller MDG.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Miljøbevegelse degrowth marxisme modernisering naturvern politikk økologisk https://www.ketilskogen.no/blog/2015/11/norsk-milj-bevegelse-er-grunnlagt-p-kampen-mot-fornybar-energi Fri, 06 Nov 2015 13:36:01 GMT
Reprise: Stalin og Muhammed https://www.ketilskogen.no/blog/2015/10/reprise-stalin-og-muhammed For noen år siden skrev jeg en sak i Klassekampen der jeg framhevet paralleller mellom radikal politisk islam og deler av den revolusjonære bevegelsen i Europa på 70-tallet (KK 9.3.2010). Et særlig viktig poeng var disse retningenes appell til vellykket middelklasseungdom. Dette framstilles vanligvis som et paradoks, men jeg mener at det ikke er det. Jeg synes i all beskjedenhet at teksten har noen gode poenger, og at den er minst like aktuell i dagens debatt som i 2010. Derfor legger jeg den ut her.

 

Stalin og Muhammed og middelklasseungdommen: Et ganske trist déjà vu

Mye av debatten om radikal islam har artet seg som en god gammeldags ”moral panic”, der godtfolk konsoliderer sitt eget syn på verden gjennom å framheve kontrasten til skumle utgrupper. I det siste har det imidlertid kommet noen nye og interessante utspill, bl.a. fra APs partisekretær Raymond Johansen som framhever likhetstrekk mellom dagens unge islamister og ml-erne på 70-tallet (VG-nett og NTB 22.2.2010). Johansens analyse virker rett nok enkel: Han nøyer seg med peke på det han oppfatter som en parallell mellom to ekstreme bevegelser, og tar på vegne av sosialdemokratiet æren for at maoismen ble ”nedkjempet med ord”. Han anbefaler selvsagt samme strategi i forhold til islamismen. Til tross for åpenbare svakheter i dette resonnementet er det ingen tvil om Johansen har sett noe viktig. Det er klare likhetstrekk, ikke bare mellom dagens islamistiske ungdomsbevegelse og våre hjemlige maoister, men mellom radikal politisk islam og hele den revolusjonære bevegelsen i Europa på 60- og 70-tallet. Dette gjelder ikke først og fremst det ideologiske innholdet, selv om det nok kan finnes paralleller mellom de mer bisarre variantene. Det interessante er de sosiale mekanismene som ligger under rekrutteringen, og det er her vi finner en tydelig likhet.

Johansen er ikke alene om å nedtone trusselen mot ”vestlige verdier”, og mange har ment at den økende oppslutningen om radikal islam må ses på bakgrunn av de enorme sosiale problemer og den håpløshet som gjør seg gjeldende i en del asiatiske og nordafrikanske land, samt blant mange med bakgrunn derfra som nå bor i Europa. Noen forskere har innvendt at dette er en overflatisk kobling, siden de mest militante islamistene – inkludert de som har gjennomført voldelige aksjoner i vesten – oftest er vellykkede unge mennesker med høy utdanning, og slett ikke desperate fattigfolk. Det stemmer sikkert, men det er historisk sett regelen heller enn unntaket at fortroppene i politiske kamper på vegne av de undertrykte massene rekrutteres fra middelklassen. Derfor er koblingen likevel gyldig. Spørsmålet er hvorfor det skjer, og hvilke paralleller som kan trekkes mellom tilsynelatende vellykkede unge med muslimsk bakgrunn i Europa i dag, og rekruttene til for eksempel ml-bevegelsen i Norge.

For å forklare at ungdom som både er godt ”integrert” og som lykkes i utdanningssystemet vender seg til radikale islamske grupper, har det vært pekt på både diskriminering fra majoritetsbefolkningens side og ikke minst kulturell rotløshet og usikre framtidsutsikter, økonomisk så vel som sosialt. Faste normer og enkle løsninger hentet fra en kultur som oppleves å være under press både i vesten og globalt, men som kan gi en sterk og klar identitet koblet til ”rettferdig kamp”, kan da fortone seg som et attraktivt alternativ. Dette forklarer selvfølgelig ikke alt, men det er utvilsomt viktige faktorer. Fullt så åpenbart er det kanskje ikke at store ungdomsgrupper i Europa sto overfor lignende utfordringer for 40 år siden. Men det gjorde de, selv om de ikke var barn av immigranter fra en annen del av verden.

Den gangen fant det sted en voldsom ekspansjon i høyere utdanning og en tilsvarende vekst i sektorer i arbeidsmarkedet der slik utdanning kreves. Dette har ofte blitt beskrevet med utgangspunkt i arbeiderklasseungdommen som strømmet til. Endringene åpnet for sosial mobilitet i stor skala, med de muligheter og utfordringer som følger med bevegelse fra en sosial posisjon til en annen. Ikke minst har forskere og forfattere interessert seg for de kulturelle minefeltene arbeiderklasseungdommen måtte forsere på sin vei inn i den akademiske middelklassen. Der fantes det koder som var ukjente for nykommerne, og som bidro til eksistensielle kriser som er godt beskrevet i skjønnlitteratturen. Det som ofte overses er at heller ikke middelklasseungdommen hadde noe fullgodt skript for en situasjon i rask endring: Veksten i høyere utdanning var av et slikt omfang at det nå var åpenbart at universitetet ikke lenger var porten til en eliteposisjon for alle. Både arbeidsmarkedet og utdanningssystemet ekspanderte sterkt på nye områder, der alle så å si måtte starte fra bunnen av, og der den sosiale banen langt fra var fastlagt. Samtidig dukket alle de nye studentene fra arbeiderklassen opp, og bidro til at universitetenes elitepreg ble svekket. Dette var ikke bare et praktisk og personlig problem. Når sosiale grupper står overfor situasjoner uten fortolkningsskjemaer, oppstår behovet for nye kollektive forståelsesmåter – som ikke nødvendigvis får tilslutning fra alle, men som tilbyr mening og retningslinjer for mange. Dette gjelder desto mer for unge mennesker, som uansett må utvikle sin egen identitet – og som ofte vil markere selvstendighet og egenverd gjennom handlinger og oppfatninger som kan vekke forargelse i eldre generasjoner. Ikke nødvendigvis gjennom avvisning av foreldregenerasjonens verdigrunnlag, men like gjerne ved å destillere ut det som oppfattes som essensen – og som foreldrene har sveket gjennom sin pragmatisme. Dette gjelder åpenbart mange unge muslimer, både i vesten og i ”muslimske” land der endringsprosesser skyter fart. Men det gjaldt også mange som hadde vokst opp med det europeiske sosialdemokratiets rettferdighetsidealer, men som så at det var fint lite igjen av sosialisme og solidaritet.

Det moderne opplysningsprosjektets dyrkelse av kritisk tenkning, som ikke minst universitetene er eksponenter for, kan også slå tilbake på moderniteten selv i den forstand at det fremmer kritikk av grunnlegende trekk ved moderne samfunn, enten det er materialisme, profittmaksimering eller utbytting av den tredje verden – eller alt på en gang. Om man kan observere at vestlig imperialsime har utarmet ens eget land, og at tradisjonell, identitetsbærende kultur perforeres av kommersielt søppel, er slik kritikk kanskje særlig nærliggende.

Sist men ikke minst bidrar både utdanningsinstitusjonene selv og de moderne mediene til at ungdom får kunnskap om alt det horrible som skjer i verden, i et tidligere ukjent omfang. Mot en bakgrunn av skepsis til ”det bestående” – den vestlige kapitalismen og dens blodige historie – er det lett å ta parti for de undertrykte og lidende enten de befinner seg her eller der. Det er åpenbart at dette er en del av politisk islam, og det var et sentralt element på 70-tallet. Solidaritet med frigjøringsbevegelser i sør var en bærebjelke for store deler av den revolusjonære bevegelsen, og det er verdt å merke seg at palestinernes håpløse situasjon er like sentral for islamistene i dag som den var for politiske aktivister på 70-tallet. Det er heller ikke noe nytt at totalitære regimer vekker beundring. De kan synes å representere tydelige og konsekvente løsninger. De gir en etterlengtet klarhet og fungerer som ideologiske fyrtårn (slik Albania var ”sosialsimens fyrtårn i Europa”). Tilsvarende har radikale muslimer sine fyrtårn – med en annen politisk innretning, men også de representerer prinsippfast motstand mot vestlig imperialsime og/eller moralsk forfall og gudløshet, alt ettersom hvor man har sitt fokus.

At velfungerende middelklasseungdom kan dras mot slike bevegelser er forståelig, men både radikal islam og stalinisme er ideologier som få vil savne. Stalinismen har fordunstet og dens forkjempere har funnet sine trygge plasser i den borgerlig-liberale velferdsstaten. Om arbeidsmarkedet klarer å absorbere minoritetsungdom med høy utdanning slik det absorberte de mobile ungdomsgruppene på 70-tallet, så går nok den politiske islamismen samme veien. I hvert fall i vår del av verden. Hvis store grupper blir stående utenfor blir det derimot bråk, på den ene eller andre måten. Som rimelig kan være.

Forstokket beundring av totalitære regimer er ikke bra; særlig ikke supplert med hensynsløse voldelige aksjoner. Sånn sett er det fint hvis det går fort over. Verre er det at den helt nødvendige kritikken av vestlig kapitalisme og all den blodige urettferdighet den forårsaker, ofte tar så absurde former. Vi kan forklare det, men det er et digert tankekors for alle som mener at menneskeheten fortjener noe bedre. Da er verken Stalin eller Muhammed svaret, men (den kanskje umulige) utfordringen er å utvikle en samfunnsanalyse og en politisk strategi som avkler kapitalisme og utbytting, har bred appell, og tilbyr sterk og tydelig kollektiv identitet uten heltedyrkelse – på en gang. Vi får håpe det beste…

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Radikal islam middeklasse politikk politisk islam revolusjonære stalinisme ungdom https://www.ketilskogen.no/blog/2015/10/reprise-stalin-og-muhammed Thu, 15 Oct 2015 21:55:00 GMT
ER MASSEORGANISASJONENES TID FORBI? https://www.ketilskogen.no/blog/2015/9/er-masseorganisasjonenes-tid-forbi For en stund siden leste jeg et innlegg i nettmagasinet Harvest der forfatteren – en ivrig jeger – forklarte hvorfor han hadde meldt seg ut av NJFF. Det var rovdyrpolitikken som gjorde utslaget. Han skrev blant annet: «Det er rett og slett bak mål at NJFF (…) stiller seg bak et hylekor av mennesker med irrasjonell frykt for rovdyr og et bakstreversk natursyn.»

Omtrent samtidig truet flere av mine Facebook-venner fra Hedmark med å melde seg ut, også på grunn av rovdyrpolitikken. Men der hadde pipa en annen låt: De var arge fordi fylkeslagets årsmøte hadde stemt ned et forslag om å si nei til ynglende ulv i Norge.

Når det gjelder rovdyr har NJFF i årevis drevet med balansekunst på høyt nivå. Forbundet har forsøkt å håndtere en sydende rovdyrmotstand og samtidig framstå som en ansvarlig organisasjon – og ta hensyn til medlemmer som har et positivt syn på rovdyr. Kanskje det er nettopp derfor det skaller av på begge sider.

Men er det ikke smålig å melde seg ut fordi en bred interesseorganisasjon inntar standpunkter som ikke alle er enige i? Vel, hvis organisasjonen ellers jobber for saker man støtter, sånn at det store bildet er positivt, er det en rimelig måte å se det på. Og mange ser det slik. Men det er ingen tvil om at det er problemer med medlemsutviklingen. I noen tilfeller kan enkeltsaker gjøre utslaget. Men det er mer enn som så. Og jeg tror ikke økende egoisme og sviktende interesse for fellesskap er det viktigste. Andre sider av samfunnsutviklinga betyr mer.

Jeg vokste opp med fluefiske som jeg lærte av faren min. Det han kunne, hadde han lært av andre fiskere på Rena der han vokste opp. Det var dette jeg også fikk med meg, men på slutten av 1970-tallet var det merkbart at fluefisket var i endring. En dag fikk jeg fire eksemplarer av det amerikanske bladet FlyFisherman av en bekjent. Jeg vil ikke akkurat kalle det en religiøs oppvåkning, men det ble i hvert fall en slags erkjennelse: Jeg ville være en sånn fluefisker som de kule amerikanerne, med neoprenvadere, latinske insektnavn og en vitenskapelig tilnærming til fisket. Ikke en urban snobb, men heller en slags fluefiske-hippie: Det var på denne tida uttrykket «trout bum» ble født. FlyFisherman hadde stoff om miljøvern – restaurering av elver, kritikk av demninger og settefisk, og mye annet. Siden oppdaget jeg også FlyRod & Reel, med den kompromissløse miljøjournalisten Ted Williams. For meg var dette en perfekt pakke, som også handlet om hvordan jeg ville at andre skulle oppfatte meg. Altså om identitet.

Det er ingen tvil om at samfunnsutviklinga har ført til et større sosialt mangfold, der vi ikke lenger fødes inn i posisjoner med klare roller. Vi må gjøre mer av jobben med å «finne oss sjæl», og ikke minst vise andre hvem vi vil være. Fritidsfeltet er en viktig arena for dette: Vi velger aktiviteter vi synes er gøy, men som også viser hvem vi er. Denne utviklingen har for lengst nådd jakt og fiske. Det finnes så mange tilnærminger til disse aktivitetene at det er vanskelig å snakke om ‘fiskere’ og ‘jegere’ som grupper med felles interesser. Det handler selvsagt ikke bare om selvpresentasjon, men om ulike syn på f.eks. miljøpolitikk. Men dette igjen er ikke løsrevet fra hvordan folk ellers ser på verden og på seg sjøl – det henger sammen i en pakke som gir mening og retning i livet.

Det skaper problemer for en bred organisasjon som NJFF. Verken jakt eller fiske har en opplagt forankring i en høstingstradisjon lenger. Det har det for noen, men ikke for andre. Her ligger allerede en kime til splid. Se bare på nye regler om «fang-og-slipp»: Et overgrep mot noen og et gjennombrudd for andre. Å ha én stor organisasjon for jegere og fiskere baserer seg på ideen en slags felles «veidekultur». En slik felles kultur finnes ikke. Det er selvsagt saker de fleste kan samles om, som allmenhetens tilgang til jakt og fiske. Men det er ikke nok til å trekke alle til en organisasjon som også må stikke hånda inn i en del vepsebol. Det er dessuten liten tvil om at NJFF av mange forbindes med en rural høstingskultur særlig knyttet til jakt. For sterkt for noen, men ikke sterkt nok for andre.

Andre organisasjoner sliter også med å appellere bredt fordi de markerer seg i politiske saker som kan oppfattes som motstridende: Naturvernforbundets spagat mellom fornybar energi og naturvern er et godt eksempel.

Er dette en skummel utvikling? Det er selvsagt en utfordring for organisasjonene. Men det man oftere og oftere ser, kanskje særlig i utlandet, er allianser av mer «spesialiserte» organisasjoner, som jobber sammen enten i faste nettverk eller i skiftende konstellasjoner fra sak til sak. Jeg tror dette må bli framtida til en viss grad, og jeg tviler på om det svekker arbeidet for viktige frilufts- og naturvernsaker, hvis flere kan trekkes med på den måten. Hva skal NJFF gjøre? Ikke stikke hodet i sanda i hvert fall. Denne sida ved moderne organisasjonsarbeid må opp på bordet og diskuteres i åpenhet.

Trykket som "Månedens kommentar" i Jakt & Fiske nr 9 2015

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) https://www.ketilskogen.no/blog/2015/9/er-masseorganisasjonenes-tid-forbi Tue, 15 Sep 2015 22:26:23 GMT
Kafka i granskauen https://www.ketilskogen.no/blog/2015/6/kafka-i-granskauen Jeg vet ikke hvor mange av leserne som har hørt om den tsjekkiske forfatteren Franz Kafka og hans roman «Prosessen». Den handler om en fyr, Josef K., som havner i en absurd rettssak som han aldri kommer ut av, og der han ikke vet hva han er anklaget for. På grunn av boka er Kafkas navn for alltid knyttet til det å stå overfor et ugjennomtrengelig byråkrati, og bli viklet inn i formålsløse prosesser som aldri tar slutt.

Jeg skjønner godt hvordan Josef K. hadde det. Jeg har nemlig havnet i en «prosess» sjøl. Her er historien om den:

Høsten 2012 oppdaget jeg ei hogstflate der det ikke var satt igjen noen kantsone langs en bekk. Det så ut til å være i strid med skogbrukslovens miljøforskrift, som har klare krav om kantsoner. Det er viktig at kantsoner langs vassdrag ikke hogges, noe alle JFF-medlemmer som har jobbet med gytebekker vet. Naturvernforbundets lokallag valgte å følge opp denne saken. Ingen ante at det skulle utløse en byråkratisk runddans som har krevd utholdenheten til en husky, og som Franz Kafka ville nikke gjenkjennende til.

Det er nemlig ikke få ting som kan trekkes inn, om de som er ansvarlige vil gjøre det vanskelig. Først er det jo spørsmål om hogsten er i samsvar med miljøforskriften. Det skal kommunen passe på. Men så er det noe som heter sertifisering etter «PEFC skogstandard», en standard for miljøhensyn som forvaltes av private sertifiseringsfirmaer. De sertifiserer ulike tømmerkjøpere, for det meste samvirkeorganisasjoner som Glommen, Viken, osv. Disse igjen, som da er «sertifikatholdere», skal se til at tømmeret er avvirket i henhold til PEFC-standarden. I denne saken dukket også arbeidsmiljøloven opp, fordi skogeier mente vindfall kunne være en fare for kraftverksarbeidere langt nedstrøms den lille bekken. Så da måtte vi finne ut hva kommunen mente om alt dette. Og kommunen holdt med skogeieren. Så måtte vi finne ut om Fylkesmannen mente det samme. Det gjorde landbruksavdelingen (men brevet som forteller hvorfor, er et av de mest uforståelige offentlige dokumenter jeg har lest). Vi var ikke enige i disse vurderingene og ville kontakte firmaet som hadde utstedt sertifikat til tømmerkjøperen. For å få vite hvem det var, måtte vi også finne ut hvem som hadde kjøpt tømmeret. Det ville ikke kommunen ut med, fordi det er en «forretningshemmelighet». Beslutningen om å ikke gi informasjon, må være et enkeltvedtak etter forvaltningsloven som kan påklages, mente vi. Nei, sa kommunen. Så da spurte vi Fylkesmannen (denne gangen kommunalavdelingen). Jo, sa de, det er et enkeltvedtak. Dere kan klage, og vi behandler like godt klagen med en gang. Men den tas ikke til følge. Kommunen gjør rett i å nekte.

Hvordan skal vi da få vite hvem som har sertifisert denne hogsten? Vi er jo ikke interessert i hvem som kjøpte tømmeret, men i hvem som har utstedt sertifikatet. Derfor må vi vite hvem kjøperen var. Vi spurte så skogeieren direkte, men der var svaret det samme: Forretningshemmelighet.

Etter 17 brev fram og tilbake er vi ikke i mål. Nå er skogeieren klaget inn for Klagenemnda for miljøinformasjon og Fylkesmannen er klaget inn for Sivilombudsmannen. Ingen aner hvor lang tid dette vil ta, og heller ikke hva utfallet blir. Og dette gjelder en eneste hogst.

Vi leser i avisen at avvirkningen er rekordhøy for tida. Der jeg ferdes er det lett å se: Digre tømmerlunner spretter opp over alt. At det forsterker problemet med «grisehogst», er dessverre også lett å se. Kjøreskader, erosjon, ingen «livsløpstrær», snauhogst langs vann, vassdrag og myr. Fortjenestene er høye, tidspresset stort og kontrollen uhyre svak. Når systemet er slik at vanlige folk ikke har noen reell mulighet til å komme i inngrep med det som skjer, og mange avskrekkes fra å foreta seg noe som helst, ja, da har man lagt veien åpen for en ganske skamløs rovdrift på våre felles naturressurser.

Flere politiske partier vil overføre ansvaret for naturforvaltning til et lokalt nivå. Skogbruk er i praksis en av de aller viktigste måtene norsk natur «forvaltes» på, og der er ansvaret allerede lokalt. Det ligger hos skogeierne og kommunene, og mer lokalt blir det ikke. Men at andre lokale stemmer (for eksempel min) skal bli hørt, passer tydeligvis dårlig. Jeg tror ikke partier som ser på privat eiendomsrett og ressursutnyttelse som grunnleggende menneskeretter, har planer om å slippe til oss som vil at den ressursutnyttelsen skal styres. Derfor har man utstyrt seg med et regelverk og et forvaltnings- og sertifiseringssystem som går Kafkas «prosess» en høy gang. Og mens vår lille prosess pågår – på tredje året – jobber skogsmaskinene ufortrødent videre.

Trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske juni 2015.  Klikk her for å se.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Kafka Skogbruk byråkrati grisehogst lovverk https://www.ketilskogen.no/blog/2015/6/kafka-i-granskauen Thu, 04 Jun 2015 22:13:11 GMT
LOKAL FORVALTNING – VERRE ENN SITT RYKTE https://www.ketilskogen.no/blog/2015/3/lokal-forvaltning-verre-enn-sitt-rykte

9. oktober åpnet Klassekampens redaktør sin leder med å ønske velkommen et av programpunktene til den nye regjeringen; nemlig å redusere Fylkesmannens mulighet til å overprøve lokale vedtak. Jeg nøler i det lengste med å kalle Bjørgulf Braanen naiv, men nå er det fristende. Ønsket om å vingeklippe statlige myndigheter og la de lokale blomster blomstre, handler i all hovedsak om å avvikle begrensinger på ressursutnyttelse og nedbygging av norsk natur. At en kunnskapsrik mann som Braanen forveksler dette med lokal motstand mot en undertrykkende sentralmakt, er skuffende.

Det blir ofte konflikter om bruk og vern av natur, og det kan virke fornuftig å flytte myndighet nærmere folk som er «berørt». Men i dagens politiske klima fungerer dette i stor grad som deregulering og privatisering ellers i samfunnet: Når staten lusker unna, kan lokale maktkonstellasjoner utfolde seg. Alle vet hvordan disse preges av sterke økonomiske interesser. Og alle vet hvor vanskelig det er å utfordre dem nedenfra.

Vi er jo alle lokale, vi bor alle et sted. Jeg må konstatere at mine lokale interesser oftere blir ivaretatt bedre av Fylkesmannen og Miljødirektoratet enn av lokale folkevalgte. Ikke alltid, men ofte. Mine lokale interesser er nemlig tjent med at «næringsutøvere» holdes i øra, slik at de ikke får gjøre akkurat hva de vil med vår felles naturarv.

I Hedmark, et fylke jeg kjenner godt, er det flere framtredende politikere som også har store skogeiendommer. De står ofte fram som talsmenn for større lokal råderett. Av og til snakker de om saker som er direkte knyttet til grunneieres økonomiske interesser, som kraftutbygging og nye hyttefelt. Dette er saksområder der de mener staten bør trekke seg unna. Andre populære eksempler på statlige overtramp er rovdyrforvaltning og skuterkjøring. Det er nærliggende å anta at slike saker, som mange har sterke meninger om, trekkes fram for å framheve et lokalt fellesskap og skape inntrykk av en felles front. Det virker som om hensikten er å drive kiler inn i det systemet som gir en viss minimal kontroll med økonomisk motivert utfoldelse i norsk natur. Det gjelder å spenne bein for naturforvaltningen så godt det lar seg gjøre, for på den måten å undergrave dens legitimitet i befolkningen.

Det kan virke paradoksalt, men de byråkratiske systemene ivaretar ofte hensyn som slett ikke kommer bedre ut i en desentralisert forvaltningsmodell − men som er minst like legitime (og like lokale) som de økonomiske interessene som ofte går seirende ut. Når myndighet over naturforvaltning flyttes til det lokale nivået, innebærer ikke dette automatisk at vi alle får større innflytelse.

I lokale beslutningsprosesser vil økonomiske hensyn ofte trumfe de fleste andre. Mange kommuner står med ryggen mot veggen økonomisk, derfor er dette uunngåelig. I kraftutbyggingssaker tilbys kommunene så å si kontant betaling for sin velvilje. Hvordan kan kommunestyret si nei til inntekter som kan redde en grendeskole og fem sykehjemsplasser? Dessuten er det oftest tette bånd mellom næringslivet og både det politiske og administrative systemet i kommunene. Enten man ser på det som et problem i seg sjøl eller ikke, fører det til at prioriteringer går i bestemte retninger.

Velgerne stemmer på partier som hele pakker, de kan ikke sette sammen pakkene selv. Derfor kan ingen partier eller flertall i kommunestyrer påberope seg å representere verken flertallet i befolkningen eller sine egne velgere i alle saker. Det er nok av undersøkelser som viser at folk er opptatt av miljøvern, men det er oftest andre saksfelt eller generelle verdiorienteringer som avgjør hvilket parti de stemmer på.

Partienes agering i konkrete saker er uforutsigbar. Samme parti kan lande på motsatt standpunkt i likeartede utbyggingssaker i forskjellige kommuner - eller i samme utbyggingssak, om den berøre flere kommuner. Det ser vi mange eksempler på i forbindelse med kraftutbygging, der man åpenbart ikke kan stole på noen. Og det gjelder uansett om man er for eller mot utbygging: Man kan risikere at SV går inn for utbygging, og Høyre og FrP går mot – av grunner som neppe har særlig mye med partiprogrammet å gjøre.

Sist men ikke minst; de færreste kommuner har tilstrekkelig kompetanse og kapasitet til å vurdere alle faktorer i saker som ofte er både kompliserte og omfattende.

I et demokratisk samfunn må folk delta i, eller påvirke, beslutningsprosesser på flere måter enn ved å stemme ved valg, og det må finnes mekanismer som ivaretar overordnede hensyn så vel som legitime lokale interesser som ofte faller igjennom i vanlige kommunale beslutningsprosesser. Dette er ikke udemokratisk, men helt nødvendige komponenter i et system som aldri kan avspeile «folkeviljen» perfekt gjennom folkevalgte organer. Det er dette som er sivilsamfunnets viktige funksjon i et hvert fungerende demokrati. Men sivilsamfunnets ulike aktører har i dag svært ulik mulighet til å nå fram til det som ofte kalles «beslutningstakere».

Nettopp i små lokalsamfunn kan motstand mot utbyggings- og næringsinteresser være både tungt og personlig belastende. Det er dessuten arbeidskrevende og fordrer kompetanse som enkeltpersoner og frivillige organisasjoner ofte ikke har. Derfor ivaretar statlige instanser med innsigelsesmyndighet ikke bare overordnede nasjonale hensyn, men også legitime interesser som ofte kommer til kort i forhold til lokale maktkonstellasjoner og en lovgiving som for det meste favoriserer «næringsutøvelse». At motstand mot grenseløs utbygging og privat skalting og valting med våre felles naturressurser bare finnes i Fylkesmannens miljøvernavdeling og i Miljødirektoratet, er en ganske absurd idé. Selvsagt finnes den også der folk lever og bor. Men å spille det spillet som skal til for å komme i inngrep med dette, er ikke noe alle får til. Og selv de som gjør det, stanger ofte hodet i den lokale økonomiske veggen. Derfor: Lenge leve innsigelsesretten, og lenge leve prosesser som tar så lang tid at vanlige folk rekker å henge med i svingene!

 

Opprinnelig publisert som kronikk i Klassekampen 18. oktober 2013.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Lokal forvaltning makt natur utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2015/3/lokal-forvaltning-verre-enn-sitt-rykte Sat, 21 Mar 2015 00:02:33 GMT
Konsesjonsfabrikken (NVE som julenisse) https://www.ketilskogen.no/blog/2015/3/konsesjonsfabrikken-nve-som-julenisse Norges vassdrags- og energidirektorat har tydeligvis tatt på seg rollen som julenisse. Det har seg slik at de deler ut gaver i sekkevis hvert år i slutten av desember. Det er ikke de snille barna som kan glede seg, men derimot grunneiere og kraftutbyggere over hele landet. Det spruter ut konsesjoner til vann- og vindkraft i dagene før jul.

NVE har gitt konsesjoner i et omfang som er vanskelig å fatte. Og drøssevis av nye kan ventes. Dette innebærer en drastisk omforming - kall det gjerne industrialisering - av norsk natur. Om hensikten er å berge klimaet eller å subsidiere kraftindustri og grunneiere, kommenterer jeg ikke her. La meg bare si at ingen har godt av den utbyggingseksplosjonen vi ser nå, bortsett fra de som tjener penger på den.

Hvorfor kommer det en flom av konsesjoner rett før jul? Det er sikkert flere grunner. Å gi julegaver til utbyggerne er kanskje ikke den viktigste. Det er vel heller ikke for å ødelegge jula for alle dem som har prøvd å stoppe dette massive angrepet på våre felles naturverdier. Og vi får tro at det ikke er for at juletida skal telle med i de tre ukene vi får som frist til å påklage en konsesjon – eller hva? Resultatet er i hvert fall at det blir enda mer utfordrende for oss amatører å matche NVEs formidable byråkrati.

Hvordan ser så begrunnelsene for alle disse konsesjonene ut? Vel, hovedbegrunnelsen er jo at Norge skal nå sitt «fornybarmål». Men for å få til det, eller rettere sagt for å overoppfylle målet, har NVE valgt å ta noen snarveier.

Når NVE skal ta stilling til et prosjekt, krever Naturmangfoldloven at en skal vurdere sumvirkninger og samlet belastning på økosystemer. Planlegging av vindkraftverk og store vannkraftverk skal dessuten følge den såkalte «KU-forskriften», som legger vekt på virkninger et inngrep vil ha på landskapet, både alene og sammen med andre inngrep. Små vannkraftverk (definert som inntil 10 MW, de kan være ganske store egentlig) behøver ikke følge KU-forskriften, men derimot retningslinjer fra Olje- og energidepartementet som også legger vekt på virkninger for landskapet.

Så hva gjør NVE med dette? For de konsesjonene jeg har lest, er uttrykket «harelabb» det mest dekkende. Når det er snakk om sumvirkninger, samlet belastning, landskap og økosystemer, legger NVE for det første til grunn en håpløst snever forståelse av hva sånne ord betyr. Når NVE nevner sumvirkninger, er det som oftest bare snakk om virkningen av andre energiprosjekter (som bare er en del av belastningen et område utsettes for). Og da bare på en spesielt sårbar liten bit av ei elv eller en sjelden naturtype, nettopp ikke på landskap eller større økosystemer. Om man bygger ut en elv, er det selvsagt ikke bare økosystemet «bekkekløft» som berøres. Men siden det er der man finner rødlistearter, er bekkekløftene ofte NVEs eneste økosystem. Landskap er ikke bare større enn de flekkene NVE pleier å skrive om, det er også noe annet: Landskap er nemlig summen av den fysiske naturen og vår opplevelse og forståelse av den. Dette siste – men vesentlige – aspektet av begrepet landskap er fraværende når NVE skriver om kraftutbygging.

Forvaltningsloven stiller krav om forståelige begrunnelser for vedtak. Så langt jeg har sett, er NVEs vanligste begrunnelse omtrent slik: «NVE mener at fordelene er større enn ulempene». Og det var det. Ingen kan bedømme NVEs kriterier, og ikke hvordan ulike forhold er vektet mot hverandre.

NVEs strategi er nemlig denne: Få ut så mange konsesjoner som overhodet mulig, og bare si nei til prosjekter som kommer i alvorlig konflikt med rødlistearter eller sjeldne naturtyper. Gi mange flere konsesjoner enn det som realistisk sett kommer til å bli bygget ut. NVEs kongstanke er nemlig at markedet skal avgjøre hvor det blir nye vindkraftverk og hvilke elver som skal demmes opp.

Og det er det aller verste. At norsk statsforvaltning, inkludert NVE, er blitt så oppslukt av markedsideologien at alle tanker om helhetlig planlegging avvises. Er det noe område i samfunnet der vi trenger slik planlegging, både på nasjonalt og regionalt nivå, så er det nettopp her. Om en på død og liv skal bygge ut nye kraftanlegg så trengs det i hvert fall gode planer der alt ses i sammenheng, og der en bestemmer nøyaktig hva som skal bygges ut. Men neida, det kommer i konflikt med vår tids to største helligdommer, nemlig markedet og eiendomsretten. Det er en ulykke for oss og for norsk natur. Og vi må få slutt på det.

Trykt som "Månedens kommentar" i Jakt & Fiske nr 3 2015. Klikk for å se.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) NVE konsesjoner planer vannkraft vindkraft https://www.ketilskogen.no/blog/2015/3/konsesjonsfabrikken-nve-som-julenisse Sun, 01 Mar 2015 20:56:26 GMT
SOM MAN ROPER TIL STATSKOG… FÅR MAN IKKE SVAR https://www.ketilskogen.no/blog/2014/11/som-man-roper-til-statskog-f-r-man-ikke-svar

Den gamle skogen i Norge forsvinner i høyt tempo. Den gamle skogen er viktig for mange plante- og dyrearter, den gir friluftsfolk unike naturopplevelser og den har preget norske landskap til alle tider. Noe er vernet, men det er en veldig liten andel av det produktive skogarealet. Det må vernes mer, men minst like viktig er det at hogst utføres skånsomt, og i det minste følger de miljøkrav som gjelder for skogbruket i dag.

Mange skogeiere og skogsentreprenører gjør nettopp det, og det skal de ha honnør for. I de skogene jeg ferdes mest, i Østerdalen, er det mange som driver bra. Men det er nok av eksempler på det motsatte. Kantsoner langs bekker er noen skranglete små busker. Det er dype hjulspor, erosjon og oppdemming av bekker, stier er ødelagt. Og en av de skogeierne det er størst problemer med er dessverre det norske folks egen skogforvalter, Statskog.

Statskog skulle ha de aller beste forutsetninger - og det aller største moralske ansvar - for drive skogen på en bærekraftig måte. Statskogs utgangspunkt skulle være at norske skoger tilhører det norske folk, som skal drive friluftsliv i dem og ha glede av dem på andre måter i all framtid. Men Statskog utmerker seg nå først og fremst som en aggressiv kommersiell aktør. Det har skapt reaksjoner og medieoppslag over hele landet, og det er mange eksempler på hensynsløs hogst. Ett av de siste finner vi i Våler i Hedmark, der Våler JFF står fram i lokalavisa og fortviler over at en kjent tiurleik ble rasert. Forskerne bak skogsfuglprosjektet på Varaldskogen, ikke langt fra Våler, har også uttalt seg skarpt om Statskogs virksomhet i Hedmark.

At Statskog stadig hogger der de aldri burde hogget, og hogger på måter som er på kanten av miljølovgivningen, er ille nok. Men Statskog bruker også alle triks i boka for å hindre innsyn i sin virksomhet. Når folk som vil ta vare på norsk natur forsøker å påvirke Statskog, møtes de med en forhalingstaktikk som bare kan ha som mål å få dem til å gi opp.

Våler JFF er ikke alene om å reagere på Statskogs framferd. Naturvernforbundets fylkeslag i Hedmark hadde i lengre tid fått melding om hogst av verdifull gammelskog, og ba derfor i 2012 om å få utlevert oversikt over Statskogs hogster i slik skog – både gjennomførte og planlagte. Dette er informasjon som allmenheten har krav på etter loven. Statskog svarte at de ikke kunne gi ut slike opplysninger, fordi det er forretningshemmeligheter. Altså: Det norske folks egen skogforvalter kunne ikke fortelle det norske folk hva de holdt på med, fordi det ville gi mindre profitt. Denne avgjørelsen ble så klaget inn for Miljøklagenemnda. Der fikk Naturvernforbundet fullt medhold. Så er vel alt i orden? Langt i fra. Når Statskog omsider legger ut informasjon på internett, er det i form av oversikt over skog som potensielt kan hogges fram til 2019. Ikke planer for den hogsten som faktisk tenkes gjennomført, og den gamle skogen kan ikke identifiseres. For den som vil komme i inngrep med en skadelig hogstpraksis, er dette verdiløs informasjon – og utvilsomt ment å være nettopp det.

Det er også verdt å merke seg at Statskog i denne saken kommuniserer gjennom et privat advokatfirma, som en annen fjern kapitalist. Om noen er i tvil om hva slags virksomhet Statskog har blitt, skulle dette gjøre det ganske klart. Uansett, Statskogs advokater framholder at det ikke finnes mer detaljerte planer enn det som ble lagt ut på nettet. En utrolig påstand, særlig på bakgrunn av den tidligere bekymringen for alle forretningshemmelighetene. I et senere brev skriver advokatene at OK, kanskje finnes det mer detaljerte planer, men det er innleide entreprenører som lager dem. Så Statskog vet ikke selv hvor og når det skal hogges i gammel skog. Dette er selvsagt for det første sprøyt, for det andre i strid med skogbruksloven, og for det tredje i strid med hva Statskogs egen skogsjef har uttalt offentlig. Nå er saken tilbake i Miljøklagenemnda, 2014 går mot slutten, og ingen informasjon om Statskogs planer for hogst i gammel skog er tilgjengelige.

Sammen med private skogeiere og aktører innen skogsamvirket som opererer på lignende vis, er Statskog i ferd med å utradere all tillit til næringa. Kravet om å innføre meldeplikt for alle hogster blir bare mer og mer aktuelt. Representanter for næringa klager over at dette er et angrep på eiendomsretten og på fri næringsutøvelse. Gjerne for meg. Hele poenget må være å gjøre det vanskeligere å ødelegge vår felles naturarv etter forgodtbefinnende, enten det er private eller – sørgelig nok – statlige eiere som står bak.

(Trykt som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 11 - 2014, klikk her for å se)

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Hogst Statskog grisehogst hemmelighold miljøinformasjon https://www.ketilskogen.no/blog/2014/11/som-man-roper-til-statskog-f-r-man-ikke-svar Sat, 01 Nov 2014 22:55:17 GMT
Makta rår https://www.ketilskogen.no/blog/2014/8/makta-r-r Fra utlandet kan vi stadig lese om trakassering av folk som protesterer mot miljøødeleggelser, og som tør å utfordre myndigheter og sterke økonomiske interesser. I Brasil har miljøaktivister blitt skutt fordi de forsvarer regnskogen. Flere som protesterte mot rasering av halve Kaukasus før Sotsji-OL, ble tiltalt for terrorisme. En dansk professor som var kritisk til vindkraft fikk nylig sparken under ytterst uklare omstendigheter, kan vi lese i seriøse danske aviser.

Sånn er det jo ikke her? Stemmer, det er ikke så ille som i Russland og Brasil. Om Danmark vanligvis er et mer autoritært samfunn enn Norge, er tvilsomt – hendelsen med den oppsagte professoren er ubehagelig nær oss. Og heller ikke i Russland og Brasil er det dagligdags at miljøaktivister blir skutt. Også der er det vanligste mer hverdagslig mobbing, men det får mange til å holde kjeft.

I Norge har ingen blitt skutt. Ikke mange har blitt arrestert heller. Derimot siver det stadig ut historier om utfrysing og mistenkeliggjøring av folk som har vært plagsomme for de som vil bygge ut det ene eller det andre.

Enten det er multinasjonale gruveselskap som vil åpne enorme dagbrudd – for eksempel for å utvinne noe så idiotisk som gull – eller grunneiere som vil bygge ut ei elv: Lokale idealister har ofte lite å stille opp med. Å forhindre naturødeleggelse er en stor jobb, og en jobb som mange ikke føler seg kompetente til. Det kan også være en personlig belastning å stå opp mot mektige konstellasjoner av næringsinteresser og politikere, slik en ofte må.

Ofte foregår dette maktspillet – som maktspill flest – på måter som kan være vanskelig å avdekke. Men av og til dukker det opp noe som får ting fram i lyset, og det er et slikt eksempel jeg skal komme med her. Det gjelder ikke verken kraftutbygging eller skogsdrift denne gangen, men en mektig aktør i forvaltningen av norsk utmark, nemlig Forsvaret.

I nærheten av et stort militært anlegg på Østlandet ville en mann starte med aktiviteter som kan vise tradisjonell skogsdrift og hvordan utmarka ble drevet i tidligere tider. Han hadde gjort avtale om å kjøpe en passende skogteig, som lå i nærheten av Forsvarets område. I Norge må man ha konsesjon for å kjøpe landbrukseiendom, og saken måtte derfor opp i kommunens landbruksutvalg.

Hvordan konsesjonsbehandlingen endte, er ikke tema her. Men faktum er at han som ville kjøpe skogbiten, også har markert seg som en uredd kritiker av Forsvaret. Særlig når det forekommer varslingspliktig aktivitet som ikke er varslet, øving i områder der det ikke skal øves, rydding av kantsoner i strid med vannressursloven, osv. Forsvaret fant ut at de ikke ville ha slik virksomhet som mannen planla i nærheten av sine anlegg. For å gjøre dette klart overfor kommunen, ble det skrevet et brev der det ble pekt på at han har klaget på Forsvaret. Brevet er offentlig og kan lastes ned fra kommunens hjemmesider. Der kan vi lese:

«Som en del av Forsvarets miljøstyringssystem (…) fører [vi] oversikt over innkomne klager på Forsvarets aktivitet lokalt. En gjennomgang (…) viser at andelen klager fra [kjøperen X] utgjør mellom 67 % og 10 % av alle mottatte klager per år med et snitt på 28,7 %. Det er ikke registrert klager fra andre beboere [i hans grend], og klager fra [X] utgjør dermed 100 % av klager fra dette området. [Vi] slutter av dette at [X] er svært utsatt for støy fra Forsvarets aktivitet lokalt.» For å diskreditere konsesjonssøkeren en gang for alle, understreker Forsvaret at slik virksomhet som han planlegger spesielt ikke bør tillates når søkeren er «en person som allerede er vurdert som svært støyutsatt med en stor andel av henvendelser og klager på støy […].»

Jeg vet ikke om de andre i grenda er mindre følsomme for støy. Jeg har mine tvil. Det jeg derimot kan si med sikkerhet, er at når han som ville drive med tradisjonell skogsdrift klager mer enn de fleste i kommunen, er det ikke fordi han er mer sensibel, men fordi han tør. Ikke at andre er feige, men akkurat de vanskelighetene og belastningene jeg har skrevet om, gjør det til en tung oppgave for mange å heve sin kritiske røst.

I denne saken har Forsvaret vist dette klarere enn jeg kunne gjort. Når et lovlig samfunns- og miljøengasjement resulterer i slik omtale, er det ikke rart at de fleste forholder seg tause. Forsvaret skriver egentlig at det bare er overfølsomme kranglefanter som klager, og forsøker som straff å stikke kjepper i hjula for ny miljøvennlig virksomhet. Forsvarets innsats i denne saken er en pedagogisk leksjon i hvordan maktutøvelse foregår i vårt tilsynelatende åpne samfunn, og hvordan dette ikke minst gjør det tungt å drive med naturvernarbeid lokalt.

(Trykt som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 8 2014)

Grisehogst 3Grisehogst 3

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Forsvaret Lokalt maktbruk naturvern trakassering https://www.ketilskogen.no/blog/2014/8/makta-r-r Tue, 19 Aug 2014 21:37:33 GMT
Er «tidstyven» egentlig Robin Hood og Jan Tore Sanner sheriffen av Nottingham? https://www.ketilskogen.no/blog/2014/6/er-tidstyven-egentlig-robin-hood-og-jan-tore-sanner-sheriffen-av-nottingham Vi hører for tida et kor som stadig tiltar i styrke: Det ropes på raskere og mer effektive beslutningsprosesser i utbyggingssaker, slik at nødvendig utvikling ikke stopper opp. Jan Tore Sanner messer om «tidstyvene», meningsløse byråkratiske ritualer som bare skaper trøbbel for godtfolk og gjør at nye veier blir forsinket. Tidstyver; det høres nesten ondskapsfullt ut. Som noe fra en gammel science fiction-roman, eller fra Harry Potter. Men vent et øyeblikk: Alle tyver er vel ikke onde, hva om noen tidstyver gjør som Robin Hood, stjeler fra de rike og gir til de fattige? Kanskje Jan Tore Sanner egentlig er sheriffen av Nottingham, som står på de mektiges side?

Den tida som «stjeles» fra noen – la oss si noen som gjerne vil demme opp en elv eller bygge ut et hyttefelt – kan jo komme andre til gode. Dessuten, forutsetningen om at det er utbyggingsinteressene som eier tida og som kan bli offer for tyver, er jo ikke akkurat nøytral. Hvorfor er det ikke like mye Fylkesmannens tid, som Statkrafts eller Olav Thons?

Når Fylkesmannen og Miljødirektoratet bruker tid og gjør en grundig jobb, er det ikke «særinteresser» de ivaretar – selv om dette ordet ofte brukes demagogisk av de som vil ha fart i sakene. Tvert imot. De ivaretar overordnede nasjonale hensyn, nedfelt i landets lover. Og ikke minst kan de gi stemme til dem som kommer til kort i beslutningsprosesser som ofte fortoner seg ganske ugjennomtrengelige. Dessuten, hvis kontrollinstansene bruker tid på å vurdere en utbyggingssak, får også andre mer tid på seg. Ofte er det noen som virkelig trenger det. Utenfor de etablerte maktstrukturene er de fleste både uerfarne og ukomfortable med den arbeidsformen som kreves i utbyggingssaker, som også kan være både trøttsom og stressende. Selv om mennesker med engasjement er motiverte for å gjøre en innsats, er det å være ubetalt byråkrat så krevende at det er vanskelig for frivillige å delta i mer og mer profesjonaliserte beslutningsprosesser. Her skal man nemlig matche ressurssterke næringsaktører, overbetalte konsulenter og mannsterke offentlige etater. Verst stilt er lokale grupper som brenner for å ta vare på et naturområde eller en elv, men som er uten ressurser og støtte fra nasjonale organisasjoner. Sivilsamfunnet, som eller hylles hemningsløst av politikere som er motstandere av en sterk stat, spilles ut over sidelinja etter alle kunstens regler. Og makta rår, enten den er lokal eller sentral, privat eller offentlig.

Det er sterke krefter som presser på for å trimme statlige regelverk og vingeklippe offentlig byråkrati. Det meste som står i veien for utbygging av veier, hyttefelt, gruver og kraftproduksjon bør vekk. Flere politiske partier har meldt seg på, men den nye regjeringen vil selvsagt gå lengst. Den har gjort dette til ett av sine satsingsområder, i tråd med en generell målsetting om å «redusere byråkrati».

Det virker logisk å forenkle regler for bygging av utedo og lekehus, og slike eksempler har blitt brukt i debatten. Men det er ikke dette det egentlig handler om. Det er tunge økonomiske interesser som skal prioriteres, ofte framstilt som felles nasjonale anliggender som forpurres av byråkrater som altså sies å representere særinteresser (for eksempel «særinteressen» framtidige generasjoners livsmiljø).

En måte forenklingen skal skje på, er å overføre mer myndighet til kommunene, og svekke statlige organers innsigelsesmyndighet. Dette begrunnes med at lokalt selvstyre er mest demokratisk, og at en ikke må hindre lokale initiativ som kan skape «verdier». Og så skal hverdagen gjøres enklere for oss alle, får vi vite. Men viktigst er nok dette: Man har erfart at kommunene gjerne er mer medgjørlige og utbyggingsvennlige enn de brysomme forvaltningsorganene, særlig hvis ikke frivillige organisasjoner og aksjonsgrupper får forstyrre prosessene for mye. Og det greier de ikke, om tempoet i allerede svært krevende og fremmedgjørende prosesser skrus opp.

Verken på lokalt eller nasjonalt nivå er representativt demokrati en perfekt avspeiling av alle legitime interesser. Det vil preges av styrkeforholdet mellom interessegrupper og ulike maktkonstellasjoner. I et demokratisk samfunn må folk derfor delta i, eller i hvert fall påvirke, beslutningsprosesser på flere måter enn ved å stemme ved valg, og det må finnes mekanismer som ivaretar overordnede hensyn og interesser som ofte faller igjennom i en vanlig politisk beslutningsprosess. Dette er ikke udemokratisk, men helt nødvendige komponenter i et fungerende demokrati, og det er sivilsamfunnets viktigste funksjon. Men sivilsamfunnets ulike aktører har svært ulik mulighet til å nå fram til det som ofte kalles «beslutningstakere», og svært ulike ressurser å sette inn.

Det er et grelt paradoks at de som vil ha mer lokalt selvstyre når det fremmer utbygging og raske prosesser, er mot det samme selvstyret når det fører til forsinkelser eller nei til utbygging. Toneangivende politikere fra utbyggingskåte partier (og det er de fleste) kritiserer i skarpe ordelag kommunestyrer som stikker kjepper i hjulene for veiutbygging (E18 gjennom Ås er ett eksempel). Norges vassdrags og energidirektorat (NVE) viser til sitt mandat fastsatt av Stortinget og overkjører nå flere kommunestyrer som har sagt nei til vindkraftutbygging. Men i tilfeller der NVE har nektet konsesjon i tråd med lokale vedtak, har vi sett desentraliseringspartiet Høyre starte lobbyvirksomhet for å få Olje- og energidepartementet til å overkjøre både NVE og lokaldemokratiet. Hvis et kommunestyre sier ja til kraftutbygging og nye digre hyttefelt i sårbare naturområder, noe som dessverre ofte skjer, er det derimot applaus og klapp på skulderen. Det kan ikke være vanskelig for noen å se et mønster her. Det er derfor vi trenger en rettskaffen tidstyv, som kan drive litt oppholdende strid så vi andre også kan få slippe til.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) beslutningsprosesser makt naturforvaltning politikk https://www.ketilskogen.no/blog/2014/6/er-tidstyven-egentlig-robin-hood-og-jan-tore-sanner-sheriffen-av-nottingham Mon, 02 Jun 2014 21:04:29 GMT
Elefanten i (det private) rommet https://www.ketilskogen.no/blog/2014/4/elefanten-i-det-private-rommet I dag skal jeg pirke litt i den private eiendomsretten. Uvanlig kanskje, i dagens politiske klima. Men nettopp derfor er det ekstra viktig. Det er nemlig noen sider ved privat eiendomsrett som plager meg mer og mer. Og da gjelder det eiendomsrett til det jeg – og trolig de fleste av oss – tenker på som vår felles natur.

For eksempel: I mange kraftutbyggingssaker ser vi at grunneiere er pådrivere. Det kan være snakk om store eller små inntekter, men utsikter til fortjeneste er alltid inne i bildet. Men så er jo også det å eie grunn og «utvikle eiendom» et levebrød? Sant nok. Men ikke et hvilket som helst. Det som forbrukes i produksjonsprosessen kan være uerstattelige naturverdier, som egentlig tilhører oss alle.

Gjennom lovgivning har staten lagt begrensinger på grunneiernes utfoldelse, det er så. Og mange tiltak må godkjennes av myndighetene. Dette rokker ikke ved de prinsipielle spørsmålene – særlig ikke i en tid da regjeringen vil innskrenke kontrollmulighetene.

Mange grunneiere er små, og noen sliter for å holde det gående på eiendommer der generasjoner har strevet under vanskelige forhold. All respekt for dem, men dette er ikke en diskusjon om sosial utjevning. Norske utmarkseiendommer har dessuten en mangfoldig historie. I Sør-Østerdal ble mange av skogeiendommene som i dag er landets største overtatt av rike byfolk på slutten av 1800-tallet. Disse arealene hadde heller ikke fra før noen lang historie som privat eiendom. Går vi til utlandet er det en kjensgjerning at allmenningene ble privatisert på brutalt vis.

Når fallrettigheter i vassdrag tilhører grunneier betyr det at ønsket om fortjeneste nå kan ødelegge ei elv for evig tid: Ingen av våre etterkommere får noensinne oppleve det vi har opplevd. Jeg har ikke møtt noen som presenterer en logisk begrunnelse for at fallrettigheter bør være private. Selv synes jeg elvene er like mye mine – minst. Det er de elvene bestefaren min fisket i, og der kompisene hans risikerte livet under tømmerfløting. De var ikke grunneiere, men hvis noen fortjente å ta disse elvene i besittelse, så var det dem.

I dagens politiske landskap er det få som stiller spørsmålstegn ved privat råderett over naturen. Er det fordi det er uaktuelt å rokke ved? Er det fordi mange er avhengige av grunneieres velvilje? I alle fall er dette et eksempel på «hegemoni», det vil si at en bestemt måte å ordne ting på, og som favoriserer bestemte samfunnsgrupper, framstår som naturgitt selv om den godt kunne vært annerledes.

Men ikke noe ved eiendomsrett er naturgitt. I USA, som ellers er privateiendommens høyborg, er ikke jakt- og fiskerettigheter private. De tilhører delstatene, altså samfunnet. Jeg kjenner ikke til at noen i fullt alvor har foreslått at de skal privatiseres. Situasjonen er en annen i Norge. Her ble disse rettighetene gitt til grunneiere i 1899 – av det siste Stortinget som var valgt bare av grunneiere og velstående byborgere. De rakk det akkurat: Ved valget i 1900 hadde alle menn stemmerett. Det er disse rettighetene som nå danner grunnlag for kommersialisering av sportsfiske og jakt, med prisøkning og ekskludering som mulig resultat.

En vanlig begrunnelse for å privatisere natur, er å hevde at folk tar mer ansvar for ting de eier. Noen viser til den såkalte «allmenningens tragedie», en teori utviklet av økologen Garret Hardin som sier at utnyttelse av fellesressurser fører til utarming siden ingen har ansvaret for helheten. Men Hardin tok feil. Fellesområder har alltid hatt regler for bruk, selv om disse ofte var uformelle, slik nobelprisvinner i økonomi Elinor Ostrom har påvist. Tragedien oppstår først og fremst når aktører som kommer utenfra overser eller ødelegger kollektive ordninger.

Forskning blant jegere har vist at forvaltningsansvaret tas alvorlig, uavhengig av eiendomsrett. I jaktkulturen er det vanlig å begrunne jakt mer som forvaltning (og høsting) enn spenning og opplevelse. En studie av sportsfiskeres meninger om kommersialisering viser at de ikke bare er urolige for økte priser og utestenging, men også trusler mot tradisjonell høstingskultur og fisket som en moralsk allmenningsrett.  NJFFs medlemmer bruker utallige dugnadstimer i bekker og elver – vassdrag som ofte er i trøbbel på grunn av skogbruk, kraftutbygging og annen økonomisk motivert virksomhet. For å få lov til å reparere en bekk, må man ha grunneierens tillatelse – ikke sjelden den samme grunneieren som først ødela bekken.

Jeg synes ikke dette temaet kan fortsette å være elefanten i rommet som ingen snakker om, til tross for at det er den viktigste drivkraften i forvaltningen av vår natur. De som mener at privat råderett over naturressurser er best, bør ikke slippe så billig unna som de gjør i dag.

(Trykt som «Månedens kommentar» i Jakt & Fiske nr. 5 2014)



]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) eiendomsrett fallrettigheter fiskerett jaktrett natur private utmark https://www.ketilskogen.no/blog/2014/4/elefanten-i-det-private-rommet Tue, 22 Apr 2014 23:03:29 GMT
Skog eller bare trær? https://www.ketilskogen.no/blog/2014/1/skog-eller-bare-tr-r Skognæringa stamper i motvind for tida. Treforedlingsindustrien går inn i solnedgangen, og det kan medføre leveringsproblemer for skogeierne. Prisene har vært lave og hogsten mindre enn næringa selv ønsker. Og hva foreslår skogbrukets egne organisasjoner da? Ganske forutsigbart: Mer subsidier fra staten, slappere miljørestriksjoner og dermed mer hogst.

Hvor dyp krisa er, er forresten litt uklart. Eksporten – og dermed prisene – har økt betraktelig i det aller siste. Det har gitt økt virksomhet i noen områder. Men eksportavhengighet gjør selvfølgelig framtida usikker, og næringa har kastet sine øyne på markeder så langt borte som Kina. For hogstvolumet må holdes oppe for enhver pris. «Ekspandér eller dø, det er Moses og profetene» skrev Karl Marx om kapitalismens logikk. Norsk skognæring har også en rem av den huden.

Men hvis de insisterer på å være markedsaktører, hvordan kan det da ha seg at de ikke tar hensyn til ett av økonomiens mest sentrale prinsipper: Flere varer på markedet gir lavere pris. Sett utenfra virker det ikke særlig fornuftig å be om hjelp fra staten til å pøse på med mer tømmer hvis en er redd for lave priser. Forklaringen er nok den vanlige: At markedstankegangen har sin begrensning i møte med virkeligheten, og at det da er nærliggende å rope på subsidier og annen hjelp.

Ett av kravene har vært skroting av det såkalte INON-begrepet (Inngrepsfrie NaturOmråder i Norge): Det har ikke vært gitt statsstøtte til å bygge veier i nærheten INON-områder tidligere. Men dette er også et spørsmål om subsidier, ikke om endring av skogeiernes adgang til å bygge veier. Dét har alltid vært opp til skogeierne. Men de vil ha penger for å gjøre det også i urørte områder, som tidligere har «vernet seg selv» fordi det ikke har vært lønnsomt å drive der.

Og politikere fra flere partier, og ikke minst den sittende regjeringen, følger opp: Mer penger til veibygging og videreføring av støtte til drift i vanskelig terreng. Og man vil nå subsidiere veibygging over alt, uten hensyn til om skogen er hogd før eller ikke. Man må jo få drive rasjonelt! Selv om det er på statens regning.

Den enkelte skogeier kan nok se annerledes på saken, og mange har tilbudt frivillig vern mot en rimelig betaling. Men samvirkeorganisasjonene, som vanligvis representerer næringa (Glommen, Allskog, osv.), har hele sin eksistensberettigelse knyttet til å framskaffe tømmerstokker til dem som vil kjøpe. De er svinebundet til det som av forskere kalles et «produktivistisk paradigme».  De skal sørge for at det blir produsert trevirke for et marked der ute. Her finnes naturligvis klare økonomiske motiver, men også et størknet syn på verden og ganske sikkert en viss angst for å gi Fanden (miljøinteressene) lillefingeren: Om en går med på vern og redusert tempo nå, vet ingen hvor det vil ende …

Et grantre kan bli 400 år. På de gamle trærne lever moser, lav og insekter som ikke finnes på unge trær. Og når trærne dør, kan de 6000 artene som lever av død ved få boltre seg. I dag hogges skogen når den er 80-100 år, og det er klart at det får konsekvenser. 20 % av rødlisteartene er avhengige av eldre skog. Derfor er det avgjørende at vi skjermer skog som er lite påvirket av flatehogst, og vi må dessuten sørge for at skogbruket går fram slik at størst mulig arealer med produksjonsskog kan beholde trekk fra naturskogen. Nyere forsking viser også at gammel skog utgjør et større karbonlager enn yngre skog, slik at det er et bra klimatiltak å bevare gammelskogen.

 

Dette har stor økologisk betydning. Men det er også avgjørende for alle som driver friluftsliv og for hele vårt forhold til landskap og natur, og dermed for vår livskvalitet. Vissheten om at intakt natur finnes, også natur vi aldri kommer til å se, er viktig for de fleste av oss.

Et tungt mekanisert industriskogbruk med ekstreme krav til effektivitet kan ikke ivareta slike hensyn godt nok. Mye har blitt bedre de siste tiårene, men mange vil hevde at bestandsskogbruket som dominerende driftsform uansett ikke er bærekraftig. Og alle som går i skogen vet at dagens (utilstrekkelige) miljøkrav ikke alltid overholdes: Kjøreskader og snauhogde bekkekanter er ingen mangelvare, og det kan være vanskelig å finne «livsløpstrærne» som skulle stå igjen. Det hender at nøkkelbiotoper ødelegges, og hogstplaner betraktes ofte som forretningshemmeligheter.

Her finnes ingen argumenter for mer marked og mer industriell effektivitet. Tvert imot, det er helt nødvendig å legge allmenne samfunnsinteresser til grunn, og styre (ja, styre) etter det. Men da er det viktig at både økonomiske virkemidler og regelverk tar en ny retning, ikke minst i en tid da skogbruket faktisk kan trenge litt hjelp.

Det må komme mye mer penger til vern (som mange skogeiere gjerne tilbyr mot betaling), men også støtte til nye driftsformer. Det er ikke urimelig at staten legger til rette for en bærekraftig utnyttelse av en fornybar ressurs som tømmer. Men det er ingen grunn til at dette skal være støtte til å imitere en brutal kapitalisme, når fellesskapets penger like gjerne kan brukes til å skru tempoet ned og på den måten også sysselsette flere i skogen.

(Også publisert i Jakt & Fiske 1-2 2014, gjengitt under "Naturvern og miljøpolitikk")

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) Skog miljøpolitikk skogbruk skogvern subsidier https://www.ketilskogen.no/blog/2014/1/skog-eller-bare-tr-r Tue, 28 Jan 2014 22:58:34 GMT
Sprekker i det fornybare glansbildet https://www.ketilskogen.no/blog/2013/11/09 «Det vi ser i dag er mer industripolitikk enn miljøpolitikk: Om noe blir fornyet her, er det kraftindustrien og dens fortjenestemuligheter.»

Miljøstiftelsen Zero – som har begynt å ligne på et konsulentfirma for kraftbransjen – har nettopp avsluttet sin klimakonferanse. Vi har inntrykk av at dette var noe i nærheten av et vekkelsesmøte for mer kraftproduksjon. Som vanlig argumenteres det med at utbygging av vind- og vannkraft vil bidra til å redusere utslipp av CO2 fra fossile energikilder, og at vi må tåle naturinngrep for å berge klodens klima. Men vi vil hevde at ny kraftutbygging i dagens situasjon er meningsløst, og at klimaeffekten i beste fall er tvilsom. Verdifull natur går med i dragsuget av en politikk som først og fremst tjener kraftprodusenter og grunneiere. Energien er kanskje fornybar, men naturområdene som raseres kan aldri fornyes. Derfor blir konfliktene rundt nye utbyggingsprosjekter alvorlige, og de er minst like intense i andre land som i Norge. Når det gjelder vindkraft, hevdes det fra enkelte hold at europeere ellers lever godt med sine "vindparker" ("park" er jo et hyggelig ord, som dekker over at dette dreier seg om digre industrianlegg). Men paraplyorganisasjonen European Platform Against Windfarms har 625 medlemsorganisasjoner i 24 land, som alle kjemper mot kraftindustriens naturødeleggelse og støy, og som ikke lar seg dupere av hule klimaargumenter.

I Norge har man innført en ordning med såkalte elsertifikater. Dette er en ordning som subsidierer produksjon av "fornybar" kraft, gjennom at forbrukeren betaler ekstra for at ellers ulønnsomme utbyggingsprosjekter skal realiseres. Lignende systemer er tatt i flere land, for eksempel i Tyskland, Storbritannia og Sverige. Men i et europeisk kraftmarked som er mer og mer deregulert og privatisert, finnes det ingen mekanismer som sikrer at strøm fra vann- og vindkraft erstatter strøm produsert med fossilt brensel. Vi kjenner ikke til noe eksempel på at kullkraftverk er stengt på grunn av tilgang på strøm fra andre kilder.

I Europa er det særlig Tyskland som holdes opp som et foregangsland når det gjelder overgang til fornybar energi. Gjennom det store Energiewende-programmet har det blitt bygget en mengde vindkraftanlegg, solenergipaneler, osv. Men dette ser ikke ut til å ha redusert Tysklands utslipp av CO2. I en ny artikkel i Der Spiegel (25.10.2013) karakteriseres Energiewende som mislykket. Tysklands forbruk av kull til kraftproduksjon har økt med åtte prosent i første halvår av 2013. Det skyldes blant annet det velkjente problemet med at vind- og solkraft gir ustabil produksjon, siden de er avhengige av at det båser og at sola skinner. I Tyskland fylles det på med annen kraft når det trengs, og det skjer ofte. Kullkraft er klart billigst å produsere, langt billigere enn gasskraft. Prisen på kull har falt i det siste, ikke minst på grunn av suksessen man har i USA med utvinning av gass (og olje) gjennom såkalt «fracking» (i seg selv et stort miljøproblem, men det er en annen historie). Etterspørselen etter kull har derfor falt, og det samme har prisen på verdensmarkedet.

Blant flere andre forhold som nevnes i Der Spiegel, er handelen med klimakvoter. I artikkelen heter det: "Og så har vi dilemmaet som gjelder retten til å forurense. Tysklands bestrebelser på å fremme grønn energi kolliderer med det europeiske systemet for handel med utslippskvoter. Hver kilowattime fornybar energi frigjør slike kvoter. Disse blir dessverre ikke skrotet, men i stedet solgt og brukt andre steder for å kompensere for forurensning fra spansk sementindustri, tyske stålverk og polske kraftverk som brenner brunkull. Alle vindturbiner, solcellepaneler, vann- og biogasskraftverk i Tyskland har ikke redusert CO2-utslipp i Europa med ett eneste gram. Tvert imot, de har senket prisen på utslippskvoter i det europeiske karbonmarkedet – til stor glede for Europas skitneste industri."

Som om ikke dette var nok, har strømprisene i Tyskland økt så mye (på grunn av den tyske varianten av elsertifikatene) at folk med dårlig råd knapt kan bruke strøm. Slik fornybarsatsingen i Tyskland er lagt opp, forsterker den sosiale forskjeller, noe vi kan lese om både i Der Spiegel (04.09.2013) og for eksempel i New York Times (18.09.2013). Å sikte mot økologisk bærekraft uten sosial rettferdighet er meningsløst, uansett om CO2-utslippene skulle minske aldri så mye. Men det gjør de altså heller ikke.

Vi er selvsagt tilhengere av å fase ut forurensende kullkraft i Europa. Men ingenting tyder på at det kan skje ved hjelp av de virkemidlene som hittil er tatt i bruk. Disse har det til felles at de handler om å leke butikk: I stedet for nødvendig styring av produksjon og distribusjon og klare krav om effektivisering, introduseres alskens "kvoter" og "stimulanser" for å få "markedsaktører" til å satse på "fornybar" energi. Framfor alt skal det være mulig å tjene gode penger på "fornybarsatsingen". Sånn sett er det vi ser i dag mer industripolitikk enn miljøpolitikk: Om noe blir fornyet her, er det kraftindustrien og dens fortjenestemuligheter.

En diskusjon om fordelene med ny kraftutbygging blir ikke reell før energi forvaltes som et offentlig fellesgode, og etter at potensialet for energiøkonomisering er uttømt - noe som ikke kan skje uten sterk politisk styring. Kom tilbake da, så skal vi diskutere om enkelte nye kraftprosjekter er nødvendig også i Norge, for å skaffe Europa ren kraft på en planmessig måte.

]]>
ketil.skogen@gmail.com (Ketil Skogen foto & blogg) https://www.ketilskogen.no/blog/2013/11/09 Sat, 09 Nov 2013 19:49:00 GMT