Klasserelasjoner i skogbygdene og (den nye?) arbeiderklassen

Av Ketil Skogen og Olve Krange

Har bygda blitt en enhetsfront mot urban ekspansjon, eller lever klassesamfunnet i beste velgående under overflata? Har kontroll over naturressurser mistet sin betydning som kilde til makt? Kan en produksjons- og høstingskultur leve videre i lokalsamfunn bygget på skogbruk og industri, når globalisering og teknologisk utvikling har desimert sysselsettingen i slike næringer?

Her kan du lese et kapittel i boka "Arbeiderklassen", redigert av Jørn Ljunggren og Marianne Nordli Hansen, som kom ut i januar 2021 (Cappelen Damm Akademisk). Sjekk ut bokas egen hjemmeside, forlagets presentasjon, eller følg den på Facebook (der legges det ut lenker til arrengementer, podcatser, og annet). Legges ut her med tillatelse fra forlaget.

NYTT PÅ BLOGGEN: WOLFROAD. Det har lenge pågått en feide om et arrangement kalt Wolfroad, der en grunneier i Østerdalen har villet legge til rette for kjøring med terrengbiler i skogen. Wolfroad kan ikke gjennomføres uten at det synes i terrenget, naturligvis. Men arrangøren understreker at det var snakk om et begrenset område der det allerede var «løyper» etter skogsmaskiner. Hvis vi forestiller oss en verden der naturen stort sett forvaltes på en fornuftig og bærekraftig måte, hvor stort problem ville arrangementer som Wolfroad være? Jeg vil si null og niks.

BILDER AV HOVDA - den fantastiske elva som spiller hovedrollen i "Flytt hit" - fra oktober og november i år. Det ble nei til kraftutbygging for noen år siden, men elva er utrolig nok ikke varig vernet. Den fantastiske gammelskogen som preger lange strekninger (men dessverre i ganske smale striper nærmest elva) har heller ikke annet vern enn at terrenget er vanskelig og at skogeiere forhåpentligvis ser dens verdi. Jeg håper at slike bilder kan gjøre flere oppmerksomme på hva vi kan miste her, og bidra til å legge press på myndigheter på alle nivåer slik det ikke skjer.

BLOGG: NATURDEPRESJON. Nå i pandemiens tid, med alle dens utfordringer, har vi sett hvordan folk søker ut i naturen. Men den naturen er under et voldsomt press. Den forringes foran øynene på oss, og når det skjer med natur man har et personlig forhold til, kan det gå hardt utover trivselen. Det hender at jeg tenker på sjeldne sopper når jeg ser på stubber etter grantrær som spirte da grunnloven var ny. Jeg bør tenke på dem! Men den sterkeste følelsen har ingen ting med Rødlista å gjøre. Den er en blanding av personlig tap, mismot og sinne. Og jeg er ikke alene om å plages av naturdepresjon – det er i ferd med å bli en folkesykdom.

BLOGG: FLYTT HIT! Det er vanskelig å forestille seg at det er kulturtilbudet eller et mangfoldig lokalt arbeidsmarked som skal lokke folk fra urbane strøk til å bosette seg i distriktene. At det er fine skiløyper er bra, men fine skiløyper har man sannelig også i Oslo. Barna kan spille fotball like bra i små kommuner som i større, men heller ikke bedre. Om man ser nøkternt på det, er det ikke så mye annet enn de store – og forhåpentligvis intakte – naturområdene som gjør at slike kommuner kan appellere til nye befolkningsgrupper. Men hvis ikke dette fortrinnet skal skusles vekk, må naturen tas vare på.