Der "naturverner" er et skjellsord

January 11, 2023  •  1 Comment

Valgresultatet i Italia var enda et uttrykk for at europeiske politiske landskap er i endring. Såkalte høyrepopulistiske partier stormer fram, og har allerede regjeringsmakt i Ungarn og Polen. Betydelige fraksjoner i det Republikanske partiet i USA har beveget seg i samme retning, og har stor oppslutning, med eller uten Trump. Dette er mangfoldige politiske fenomener, men de har også fellestrekk, blant annet forestillingen om at eliter utgått fra den høyt utdannede middelklassen har tilrevet seg illegitim makt på bekostning av det ekte, autentiske folket. En form for sosial og kulturell nostalgi gjør seg gjeldende: Ting var bedre før, og vi må tilbake dit. Disse politiske strømningene har sin hovedtyngde på landsbygda, og mange som tiltrekkes av dem har arbeiderklassebakgrunn.

Å peke på paralleller til Senterpartiets (forbigående?) vekst her hjemme møtes med ramaskrik, men at SP fanget opp mange av de samme sosiale understrømmene er det liten tvil om. Uavhengig av oppslutning om partier, er det klart at drivkreftene finnes i Norge like mye som i andre land

Det rurale tyngdepunktet gjør at vår forskning på konflikter rundt forvaltning av natur og ressurser har mye å by på. Vi har fått god innsikt i hvordan spørsmålet om råderett (opplevd eller reell) føyer seg inn i en bredere konflikt som springer ut av endringsprosesser og maktforhold mellom samfunnsklasser.

Miljøpolitikk er høyt oppe på agendaen for partier som sjablongmessig puttes i den høyrepopulistiske sekken. I Tyskland har partiet Alternative für Deutchland (AfD) gjort «klimahysteriet» til en sentral kampsak, og de mener at de tyske ulvene (som det nå er mange av) er illegale innvandrere fra øst. Sverigedemokratene har en rovdyrpolitikk ikke ulik Senterpartiets, og de har brukt ulvesaken aktivt i sitt stemmefiske i glesbygden, ikke minst ved å peke på at ulven er den urbane elitens favorittdyr.

Der ute finnes det en forestilling om at krefter som ikke vil folk på landsbygda vel, bruker sin illegitime makt til å ta kontroll over land og ressurser, samtidig som endringer i selve verdigrunnlaget for naturforvaltningen – fra bruk til vern og restriksjoner – forstås som del av en bredere offensiv mot livet på bygda. Og når vi snakker om livet på bygda, snakker vi ikke om bønder. De aller fleste som bor i distriktene driver ikke med jordbruk. Men mange andre har også røtter i en rural produksjonskultur der høsting av naturressurser har vært grunnlaget, og noen opplever utviklingen som truende.

Fra Trysil til Thunder Bay

For en del år siden var jeg i Trysil og intervjuet en gjeng gutter som gikk på en yrkesfaglinje på videregående. De var ivrige jegere, og så for seg ei framtid med jobb, jakt og friluftsliv i hjembygda. Dette var på den tida ulven dukket opp, og de ønsket den ikke velkommen. Og de var minst like negative til biologer, byråkrater og naturvernere som til ulv. Men fra denne gjengen fikk jeg en grundig beskrivelse av naturødeleggelsene moderne skogbruk fører til, med flatehogst, grøfting og tunge maskiner. Og gutta snakket av erfaring, som jegere og friluftsfolk. Men «naturverner»? Det var et skjellsord.

På denne tida kom jeg over en artikkel av den kanadiske sosiologen Thomas Dunk. Artikkelen handlet om skogsarbeidere i Ontario som hatet naturvernere. På samme måte som de unge jegerne fra Trysil, visste de godt hvor destruktivt det industrielle skogbruket var for skogen og livet der, og for dem selv som ivrige jegere og fiskere. Men vernerne kom fra Toronto og Vancouver som bedrevitende urbane inntrengere, og representerte like mye en kulturell trussel som en økonomisk.

Noen år seinere kom jeg selv til Ontario, nærmere bestemt til Thunder Bay ved Lake Superior, der skogbruket har vært en dominerende næringsvei. Jeg var invitert av den samme Thomas Dunk, som var ansatt på universitetet der.

Thunder Bay kan stå som et bilde på den stolte arbeiderkulturens død i globaliseringens tid. Av mange treforedlingsbedrifter var bare én så vidt i drift da jeg kom dit. Den andre pilaren i lokal økonomi var omlasting av korn fra prærieprovinsene, fra tog til båt på Lake Superior. Men nå går korneksporten til Asia og kommer aldri innom Thunder Bay. Kornsiloene på havna smuldrer opp. Og dette var en by med sterke arbeidertradisjoner. Det finnes flere gamle «union halls», noen av dem med finske navn fordi det kom mange finske kommunister til Thunder Bay etter at de røde hadde tapt i 1918. Thunder Bay stilte sitt eget kompani av frivillige i den spanske borgerkrigen, selvfølgelig på republikkens side. Nå er alt borte, og folketallet synker som en stein.

Det er mange grunner til å være skeptisk til naturvern. Hvis man er skogeier, er kanskje ikke skogvern det man helst vil ha. Men i Ontario og Trysil var det ingen skogeiere blant dem Dunk og jeg intervjuet. Kanskje kan naturverneres ønske om å endre skogbruket oppfattes som en trussel mot arbeidsplassene. Men når sysselsettingen i sektoren raser, er det få som innbiller seg at det er deres skyld. Alle ser at teknologien tar over i skogen og at industrien flyttes til lavkostland – enten det gjelder Ontario eller Østerdalen.

Naturvern kan virke truende fordi det har sin opprinnelse i en ekspansiv urban middelklassekultur som utsetter andre livsstiler for et voldsomt press, på de fleste livsområder. Og det kan ses som en trussel mot en kultur som dyrker folkelig erfaringskunnskap og praktisk arbeid (det vil si fysisk bearbeiding av omgivelsene, også av naturen). Vern kan oppfattes som et ønske om å beskytte naturen mot slit og ærlig arbeid, som har holdt liv i oss gjennom hele menneskehetens historie.

Julussa – konfliktlinjer i endring

Julussa er ei lita elv sør i Østerdalen. Til å være et ganske unnselig vassdrag har elva fått mye oppmerksomhet. Den er nemlig uløselig knyttet til to konflikter som er typiske for hver sin epoke de siste hundre år.

Den første var Julussakonflikten, en fløterstreik i 1927 der det kom til håndgemeng med streikebrytere og konfrontasjoner med statspolitiet, og der de streikende bevæpnet seg. Konflikten var et uttrykk for den intense klassekampen i Norge på den tida, og for de sterke motsetningene mellom en rik skogeierklasse og skogsarbeidere i Hedmark.

Klassemotsetninger bobler under overflata i Østerdalen den dag i dag. Likevel er det nok ikke bilder av statspolitiet og streikende fløtere som først melder seg når Julussa nevnes. For noen år siden kom det nemlig ulv inn i området, og reviret som ble etablert fikk navn etter elva. Siden flyttet flokken seg gradvis nordover. Men forflytningen stoppet ved Storsjøen vinteren 2018: Julussaflokken var den ene av to som ble tatt ut gjennom lisensjakt. Selv om jakta var lovlig, fikk den konfliktene rundt ulven til toppe seg. Noen så den første store ulvejakta i nyere tid som en seier, andre som et uhyrlig overgrep.

At begge disse konfliktene, på høyst ulike måter, involverer er lite vassdrag i Hedmark, er ikke bare et sammentreff. De to konfliktene kan si oss mye om samfunnsendringer de siste hundre år. Og sannelig er det et pust av klasserelasjoner i ulvekonflikten også.

Skogeierne er jo fortsatt involvert. Mange av dem vil ha ulven vekk, fordi den kan skape problemer for jakta. Og i motsetning til i 1927 er jakt nå en viktig inntektskilde. Kanskje noen av fløterne som tok med seg børsa hadde skutt elg, men i så fall hadde det neppe skjedd på lovlig vis. Elgbestanden var tynn, og arbeidsfolk kunne ikke regne med tilgang til storviltjakt i det hele tatt, siden jaktretten tilhørte skogeierne.

Med velstandsutviklingen etter krigen ble jakta tilgjengelig for brede lag. Da ble den også en inntektskilde. I mange lokalsamfunn har jakta dessuten blitt viktig både sosialt og kulturelt, og en symbolsk lenke til en høstingskultur som ellers er i forvitring. I Julussakonfliktens dager så man tydelig hvordan høsting og foredling av tømmerressursene involverte store deler av befolkningen. Nå involverer det nesten ingen, fordi alt er mekanisert og skogsindustrien nedlagt.

Ønsket om å få ulven tilbake i norske skoger kan utvilsomt knyttes til framveksten av sosiale segmenter som ikke har noen forbindelse til fysisk utnyttelse av naturresurser. Den ekspansive urbane middelklassen har blitt en naturlig skyteskive, både i den norske ulvekrigen og i andre lignende konflikter verden over.

Og her kan det oppstå en allianse mellom gamle fiender. Skogeierne og bygdefolk med dype røtter i en døende høstingskultur kan oppleve et skjebnefellesskap i møtet med den vanhellige alliansen mellom den urbane middelklassen og staten.

Nye tider?

Dette skjebnefellesskapet mellom klassekampens historiske antagonister er egentlig ikke nytt. Arbeiderklassen, borgerskapet og andre eiendomsbesittere har alltid hatt sammenfallende interesser knyttet til materiell produksjon og utnyttelse av naturressurser: Det gjelder å holde hjulene i gang! Men likevel, noe har skjedd. Den moderne middelklassens innflytelse er under press. Dens makt har alltid vært begrenset og bestemt av det politiske og økonomiske klimaet den utøves i. Å være utenfor kapitalismens maskinrom gir ikke bare uavhengighet, men også sårbarhet. Økonomisk og sosial endring bidrar til å forandre kunnskapselitenes maktgrunnlag, og den stadig mer åpne kritikken av ekspertvelde og typiske middelklasseverdier har tvunget fram en gradvis retrett.

Men underdogens kamp mot økonomisk og kulturell marginalisering smelter sammen med forsvar av bestemte økonomiske interesser og de rurale elitenes makt. Både politiske partier og næringsaktører fisker i rørt vann. Enda de er mektige nok, forsøker store skogeiere og tunge landbruksorganisasjoner å framstille seg selv som ofre for en nådeløs urban elite.

I en av de største demonstrasjonene mot norsk ulveforvaltning deltok stortingspresidenten, flere stortingsrepresentanter, lederen i Norges bondelag og ordførere fra «ulvekommuner» sammen med jegere i kamuflasjejakker. Bilder fra disse demonstrasjonene ligner mye på bilder av demonstrasjoner mot føderal kontroll i USA, der kamuflasjeklær også er vanlige. Som i Norge er det mest jegeres antrekk, og ikke paramilitære ekstremisters. I USA var kongressrepresentanten Ryan Zinke en viktig støttespiller for militante aksjonister som ville «ta tilbake» føderale verneområder, noen ganger med våpen i hånd. Han ble Trumps første minister med ansvar for de samme verneområdene. For noen år siden var det bitre konflikter rundt hogst av urskog i Białowieza i Polen. Her forsøkte miljøaksjonister å stoppe hogsten, som hadde betydelig støtte lokalt. Den var iverksatt av det høyreorienterte regjeringspartiet PIS, som godt visste at EU var på aksjonistenes og vernets side. Frontlinjene kunne ikke vært klarere, og det var den polske regjeringen som presenterte seg som den glemte landsbygdas hvite ridder – slik Trump gjorde i Appalachia da han lovte å «bring back coal».

I den norske ulvepolitikken har vi sett en glideflukt, der staten har gått fra være en bastant forsvarer av en fredet art, til å håndheve Europas mest rovdyrfiendtlige politikk, sannsynligvis i strid med Bern-konvensjonen. Men selv om Norge leder an, er utviklingen den samme i andre land, ikke minst i Sverige. Der må miljømyndighetene også bøye av for «brølet fra landsbygda», som høres godt fordi alliansen mellom et genuint grasrotopprør og sterke næringsinteresser er så kraftfull – til tross for at den dekker over drastiske interessemotsetninger, både historisk og i dag.

Mer enn 75 prosent av Norges landareal er privat, og privat eiendomsrett til naturen er ikke noe ubetydelig maktgrunnlag. De fleste som bor på bygda, eier ikke mer av norsk utmark enn folk i Groruddalen. Likevel kan forsvaret for historiske bruksformer og motstanden mot innblanding utenfra, smelte sammen med en ganske åpenlys og økonomisk rasjonell strategi for å beholde kontroll over viktige ressurser. Den imaginære «bygda» skapes – eller skal vi driste oss til å si konstrueres – som et stort kollektiv, et kollektiv som bare finnes på et symbolsk nivå. Dessverre vet vi alle hvem som tjener på det til slutt.

Publisert i Morgenbladet nr. 43 / 4.–10. november 2022


Comments

Hege O'Wiidt(non-registered)
Drivende godt skrevet! Kloke og spennende refleksjoner, innsiktsfulle og interessante innfallsvinkler’
No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November (1) December
January February March (1) April May June July August September (1) October November (1) December
January February March (2) April May (1) June July August September (1) October November (1) December
January February March (1) April May (1) June July August September (2) October November December (1)
January February March April (1) May June July August September October November (1) December (1)
January (1) February March April May June July August September October November December
January February March April May June July August September October November December