Miljøminister Vidar Helgesen har nylig kunngjort at departementet ikke godtar de regionale rovviltnemndenes rause jaktkvoter på ulv. Nemndenes vedtak åpnet for at inntil 47 ulver kunne skytes, men det er nå redusert til 15. Helgesen viser til lovverket, som krever at det skal være betydelig risiko for skade på tamdyr for å tillate jakt. Det noe uventede vedtaket har selvfølgelig skapt rabalder: De som vil ha ulv i norske skoger er euforiske og sender blomster til Helgesen. De som hadde sett fram til jakta er sjokkert og beskylder departementet for skittent spill.

Sirkuset rundt jakta som forsvant peker på sentrale paradokser i norsk ulveforvaltning – som er malt inn i et hjørne den neppe kommer ut av med det første.

Et element i ulvekrangelen er urokkelig: Beskrivelsen av konflikten som bestående av to beslektede motsetningsforhold, nemlig mellom ulv og sau, og mellom by og land. Som forsker har jeg fulgt bataljene i lang tid, og kan trygt si at dette bare er en del av historien. Det er lite sau på utmarksbeite i de områdene der vi har ulv nå. Ulv tar selvsagt sau, f.eks. når unge individer vandrer og ender opp i sauetette områder. Men det er bråk om ulven også der det ikke er sau, og det gjelder nesten hele dens utbredelsesområde i Norge. Det gjelder dessuten i Sverige, der det ikke er sau på utmarksbeite i det hele tatt. Men ulvebråk i glesbygden, det har de.

Bondeorganisasjonene hevder at det er ulvens skyld at det ikke er sau på beite i øst for Glomma. Noen bønder har rett nok gitt seg på grunn av rovdyrskader, men i all hovedsak forårsaket av bjørn, før ulven kom tilbake. Saueholdet økte med endringer i landbrukspolitikken på 60- og 70-tallet, men er ikke en urgammel tradisjon i de tjukke skogene på Østlandet. Der var det tømmer som gjaldt, og ikke landbruk – akkurat som på den svenske siden av grensen.

Da rovviltnemndene skulle velge flokker å «ta ut», måtte de anstrenge seg for å finne begrunnelser som hadde med beitenæring å gjøre. De endte opp med jakt i Østerdalen, selv om skadepotensialet var beskjedent. Problemet var at sjansene for skade på husdyr var enda mindre andre steder. Det var dette som til slutt felte hele jakta i Justisdepartementets lovavdeling.

En straffesak om ulovlig ulvejakt har nettopp gått helt til Høyesterett. Fem menn fra Elverum ble til slutt dømt der. Ingen av dem hadde tilknytning til landbruk. Det er ikke sauen som driver ulvemotstanden. Ulven skaper trøbbel for jegere med hund, den tar elg, og en del bygdefolk synes det er ubehagelig å ha den i nærheten. Dessuten har ulven blitt et sterkt symbol på endrede prioriteringer i arealforvaltningen, fra ressursutnytting til vern. Denne forskyvningen blir ikke bare sett på som økonomisk skadelig, men som en trussel mot “livet på bygda” og kontrollen med bruken av utmarka.

Folk med røtter i tradisjonell utmarksbruk utgjør et tyngdepunkt i ulvemotstanden, men de er sjelden bønder. I ulveområdene ser vi en historisk ny koalisjon mellom en rural arbeiderklasse og skogeiere. Den sistnevnte gruppa tjener gode penger på den jakta andre må betale for, og i «røde Hedmark» har ikke det ikke alltid vært noe hjertelig forhold mellom skogeiere og arbeidsfolk. Men problemene med ulven og et skjebnefellesskap rundt utnyttelse av skogressursene har sveiset dem sammen i en allianse mot urbane naturvernere. Eller skal vi si mot «urbane eliter», for å tydeliggjøre koblingen til andre samfunnsmessige spenninger som har fått mye oppmerksomhet i det siste.

I en evaluering av den regionale rovviltforvaltningen viste det seg at interessegrupper utenfor landbruket betraktet rovviltnemndene som ensidig opptatt av sau. Ikke bare naturvernorganisasjonene hevdet dette. Representanter for reindrifta gikk langt i samme retning. Norges jeger- og fiskerforbund framholdt at det bare er når jeger- og bondeinteresser faller sammen at jakta tilgodeses: Jegerne brukes som redskap til skadereduksjon for landbruket, mens jaktinteressene ikke anerkjennes som viktige i seg selv.

Når vi dessuten vet at mange i ulveområdene har positive oppfatninger av ulven, blir det enda mindre konfliktdempende å bare tilgodese landbruket. Saken er nemlig at konfliktene utspiller seg om ulven, vel så mye som med den. I en undersøkelse gjennomført tidligere i år fant Ipsos at 50 % av de som oppgir å ha ulv i nabolaget, er fornøyd med situasjonen slik den er. I tillegg ønsker 20 % mer ulv. I 2010 fant NINA at 40 % av de som bor i rovdyrområder syntes ulvebestanden var «akseptabel», og 21 % ønsket seg flere ulver. Det er alltid usikkerhet forbundet med slike tall, og de sier ikke noe som situasjonen i hver enkelt grend. Men de forteller oss at det er en god del ulvevenner i ulveområdene.

Det er historiske årsaker til at norske distrikter står sterkt politisk, blant annet at Norge manglet en sterk sentralmakt i flere hundre år. Etter krigen har det vært et stabilt politisk mål å opprettholde bosetting i distriktene, og støtte til landbruket har vært en hjørnestein. Skiftende regjeringer har stimulert til husdyrproduksjon, ikke minst sau. Norsk distriktspolitikk forklarer den dominerende posisjonen som bøndenes perspektiv har i rovdyrpolitikken. Landbruket har fått et solid hegemoni når det gjelder å definere hva livet på bygda handler om.

Det er ikke bra at distriktsinteressene settes lik bestemte næringsinteresser, som kamuflerer sosial og kulturell diversitet i Bygde-Norge. Det gjør det vanskelig å konsentrere seg om gruppene som utgjør de egentlige tyngdepunktene i ulvekonflikten, og som burde være primære mål for bestrebelser på konfliktdemping.

Å fastsette en høy fellingskvote er en sikker vei til å provosere dem som vil ha en livskraftig norsk ulvebestand. Å konsentrere jakta til et begrenset område er ingen gavepakke til jegere som vil jakte ulv som en ordinær jaktbar art. Å avlyse jakta helt er enda verre om det er jegerne man vil gi en utstrakt hånd. Men siden vi har en trang og liten ulvesone, fastlagt for å holde ulven unna sau og tamrein og uten hensyn til de viktigste driverne bak ulvekonflikten, var det lite annet Helgesen kunne gjøre.

(Trykket som kronikk i Aftenposten 22. desember 2016)