I 1999 gjennomførte jeg et lite forskningsprosjekt som skulle bli avgjørende for hva jeg har holdt på med siden. Det handlet om ungdommen i Trysil og deres forhold til naturen. Det var meningen at det skulle kaste litt lys over unge menneskers bruk av utmarka i det vi kan kalle en brytningstid, der tradisjonell høsting og ressursutnyttelse er på retur. Også i Trysil, antok jeg. Og jeg fikk rett. Det var i Trysil i 1999 jeg for første gang snakket med bygdeungdommer som kjørte snowboard og var ulvetilhengere, men også med mange som gikk på jakt og hadde et annet syn på ulven.

Denne kommentaren skal ikke først og fremst handle om ulv. Men om hvordan folk som er veldig glade i naturen, og bekymrer seg for hvordan det går med den, er i stand til å gjøre andre som er like glade i naturen til hovedfiender.

I Trysil den gangen snakket jeg med en gjeng gutter som gikk på ei yrkesfaglinje på videregående. De var ivrige jegere, og så for seg ei framtid med jobb, jakt og friluftsliv i Trysil. De tilhørte den gruppa som ikke likte ulv. For å si det mildt. De likte heller ikke biologer, byråkrater og naturvernere. Så var de vel ikke så opptatt av natur da, de ville bare utnytte ressursene og drepe dyr for moro skyld? Jeg tror lite kunne være lenger fra sannheten. Fra denne gjengen fikk jeg en utlegning om konsekvensene av moderne skogbruk, med flatehogst, grøfting og tunge maskiner, som Naturvernforbundets Gjermund Andersen (han med eventyrskogene) neppe kunne gjort bedre. Og gutta snakket av erfaring, som jegere og friluftsfolk. Men «naturverner»? Det var et skjellsord.

Det var på denne tida jeg kom over en artikkel av en canadisk sosiolog som heter Thomas Dunk. Artikkelen handlet om skogsarbeidere i Ontario som hatet naturvernere. De hatet naturvernere og levde av å kappe ned trær og lage hogstflater som får de norske flatene til å se ut som frimerker. Så var vel disse folka trofaste forsvarere av tømmerindustrien og av mest mulig effektiv utnyttelse av naturen til økonomisk vinning? Nei, de var ikke det. De, som kjørte skogsmaskinene og lastebilene, visste akkurat hvor destruktiv denne virksomheten var for skogen og dyra og for dem sjøl som jegere og fiskere. Og de visste at det kunne vært gjort på andre måter.

Noen år seinere kom jeg sjøl til Thunder Bay, byen ved Lake Superior som er et slags sentrum i nord-vest Ontario, der skogbruket har vært en dominerende næringsvei. Jeg var invitert av den samme Thomas Dunk, som jobbet på Lakehead University der i byen.

Thunder Bay er et sted som oppsummerer den stolte arbeiderkulturens død i globaliseringens tid. Av mange treforedlingsbedrifter var bare én så vidt i drift da jeg kom dit. Den andre pilaren i lokal økonomi var omlasting av korn fra prærieprovinsene, fra tog til båt på Lake Superior. Men nå går korneksporten til Asia og kommer aldri innom Thunder Bay. Kornsiloene på havna smuldrer opp. Og dette var en by med stolte arbeidertradisjoner. Det finnes mange gamle «Union Halls», noen av dem med finske navn fordi det kom mange finske kommunister til Thunder Bay etter at «de røde» hadde tapt borgerkrigen i 1918. Thunder Bay hadde eget kompani av frivillige i den spanske borgerkrigen. Nå er alt borte, og folketallet synker som en stein.

Som et forsøk på å redde stumpene har Thunder Bay fått universitet og sykehus. Men det blir ikke det samme, for å si det mildt. Tilbake i Norge er det få som mener at det var feil å legge nasjonalbiblioteket til Mo i Rana, da jernverket forsvant. Men hvor mange jernverksarbeidere fikk jobb der?

Det er mange grunner til å være skeptisk til naturvern. Hvis man er skogeier er ikke skogvern det man helst vil ha. Men det vi så i Trysil og i Ontario, er noe annet. Der var det ingen som eide skog. Kanskje kan naturverneres ønske om å endre skogbruket oppfattes som en trussel mot arbeidsplassene. Men når sysselsettingen i sektoren raser, er det få som innbiller seg at det er Gjermund Andersens skyld. Alle ser at teknologien tar over i skogen og at industrien flyttes til lavkostland.

Naturvern kan oppfattes som truende av andre grunner: Det har sin opprinnelse i en ekspansiv urban middelklassekultur som utsetter andre livsstiler for et voldsomt press, på de fleste livsområder. Og det kan ses som en trussel mot en kultur som dyrker folkelig erfaringskunnskap og praktisk arbeid (det vil si fysisk bearbeiding av omgivelsene, også av naturen). Naturvern kan oppfattes som et ønske om å beskytte naturen mot slit og ærlig arbeid, som har holdt liv i oss gjennom hele menneskehetens historie.

At folk med røtter i en høstings- og produksjonskultur, som lever i og for naturen, havner i en intens konflikt med andre som vil beskytte den samme naturen men fra et litt annet utgangspunkt, er en tragedie. Jeg er kanskje ikke mye til sosiolog som forsker på disse motsetningene uten å komme med ideer om hvordan de skal løses. Men det er akkurat sånn det er: Jeg har erfart denne destruktive splittelsen i mange år, men jeg aner ikke hva vi kan gjøre med den. Forslag mottas, som det heter.

(En noe redigert versjon ble trykket som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 7 2016. Den kan man se her.)