KUNNSKAP OG MAKT

August 08, 2017  •  Leave a Comment

Forskning og vitenskap er i hardt vær for tida. Med Trump og hans kumpaner i Det hvite hus, står amerikansk forskning overfor voldsomme kutt. Helseforskning kan bli halvert og klimaforskningen bortimot utradert. NASAs program for «Earth science» foreslås nedlagt, og forskere med tilknytning til EPA (det amerikanske miljødirektoratet) har begynt å lagre sine data på private maskiner, i frykt for at de skal bli slettet av den nye ledelsen, med klimafornekter og anti-naturverner Scott Pruitt i spissen.

Trump og hans kullelskende medsammensvorne er ikke alene. I Canada, et land man vanligvis regner som et slags europeisk sosialdemokrati, skjedde lignende ting under den konservative statsministeren Stephen Harper. Ikke bare ble mange langvarige og verdifulle forskningsprogrammer nedlagt (fordi de handlet om miljøproblemer og sosial ulikhet), statsansatte forskere fikk forbud mot å uttale seg i media. Noe av dette er reversert under den nye kanadiske regjeringen, men det viser til fulle hva makta kan gjøre med brysom vitenskap.

For en tid siden proklamerte fiskeriminister Per Sandberg at Havforskningsinstituttet hadde værsågod drive næringsvennlig forskning og bidra til å gjennomføre regjeringens politikk (som er å femdoble sjømatproduksjonen, intet mindre). Samtidig kalte han kritiske forskere for «mørke krefter». Det har vært flere lignende tilfeller der folk i maktposisjoner forsøker å styre forskning eller mistenkeliggjør forskeres motiver – åpenbart fordi forskningsresultater ikke passer inn i deres politiske og økonomiske agenda. Norske Sjømatsbedrifters Landsforenings systematiske diskreditering av lakseforskningen er et grelt eksempel. De benytter seg av advokater og personforfølgelse. At Stortinget nærmest ble lurt til å forlange en «uavhengig» granskning av den norske ulvens genetikk er et annet. Mer forskning er bra, men å karakterisere de tre nordiske universitetene som allerede har kartlagt ulvens gener som «ikke uavhengige», er selvsagt latterlig.

Vitenskap og makt har alltid hatt et turbulent samliv, der makta kan bruke vitenskapen og der vitenskapen kan utfordre makta. I tida etter krigen har vitenskapen blitt hyllet som fundament for samfunnsplanlegging og økonomisk utvikling. Men i dagens politiske klima er dette i endring. Vitenskapen har tydeligvis fått for stor makt selv, ikke minst når det gjelder å påvise miljøskader og naturødeleggelse. At samfunnstopper nå mistenkeliggjør bestemte forskningsmiljøer og til og med sjikanerer enkeltforskere, er nytt i Norge.

Mange samfunnsforskere, meg selv inkludert, har lenge pekt på vitenskapen ikke kan være «nøytral», blant annet fordi den alltid vil tas i bruk for å fremme bestemte interesser. Kunnskap er makt, på mer enn én måte. Derfor har vi også framholdt at nedvurdering av folkelig erfaringskunnskap er noe mer enn arroganse fra akademikere. Det kan absolutt være et ledd i bestrebelser på å opprettholde rådende maktforhold.

For eksempel: I kjernen av rovdyrkonfliktene utkjempes en strid om hva som er gyldig kunnskap. Biologenes vurderinger av rovdyrbestandenes størrelse, deres forklaringer på at ulven er tilbake og deres beskrivelse av naturlig atferd trekkes i tvil. Kunnskap basert på lokalbefolkningens egne erfaringer skiller seg ofte fra den offisielle kunnskapen. Observasjonene til jegere og skogsfolk blir ansett som sikrere og mer troverdige enn det som kalles skrivebordskunnskap. Likevel er det den vitenskapelige kunnskapen som legitimerer rovdyrpolitikken og naturforvaltningen ellers.

Når myndighetene skal fatte beslutninger støtter de seg på ekspertenes råd, og dermed har ekspertene stor innflytelse – kall det gjerne makt. Dette er noe alle kan se. Vitenskapelig kunnskap har en dominerende stilling innenfor de fleste maktorganer. Folkelig erfaringskunnskap befinner seg i en underordnet posisjon i forhold til den autoriserte ekspertkunnskapen.

Derfor er en dyp skepsis til akademisk kunnskap levende i flere grupper i samfunnet. Dette kommer ikke minst til uttrykk på områder som rovdyrvern, naturbruk og naturforvaltning. Når vi ser hvordan vitenskapelig kunnskap har vært innvevd i maktforhold, kan vi ikke si at denne skepsisen er urimelig. Uansett om vitenskapen er «sann» eller ikke.

Hvorfor da angripe politikere og næringsorganisasjoner som kritiserer forskningen? Er det ikke bare bra at også de avslører vitenskapens makt? Nei. De holder nemlig på med noe annet. Enten det er Trumps kullmafia eller norske lakseoppdrettere og skogeiere, diskrediterer de forskning fra egne sterke maktposisjoner. De har lyktes med et snedig grep, nemlig å koble seg på en folkelig kritikk av akademisk kunnskap, og på den måten fremstille seg selv som «anti-elite». De mektigste i samfunnet later som de selv er marginalisert, og lykkes. Frekkhetens nådegave, men de har sluppet unna med det så langt. Utrolig nok. Men folkens, ikke la dere lure: De har sin egen kake å mele, og den kaka har ikke vi noen andel i.

Publisert som Månednens kommentar i Jakt & Fiske, august 2017.

 


Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November (1) December
January February March (1) April May June July August September (1) October November (1) December
January February March (2) April May (1) June July August September (1) October November (1) December
January February March (1) April May (1) June July August September (2) October November December