Kraftindustriens politiske våpendragere får vann i munnen når de tenker på de deilige utenlandskablene som skal sikre vekst og fortjeneste i årene som kommer. Koblingen til klimaproblemene er mildt sagt forutsigbar, man lar ikke et slikt salgsargument gå fra seg. Derfor er det heller ikke overraskende at Lene Westgaard-Halle fra Høyre hyller kablene som klimatiltak i et debattinnlegg i Klassekampen 20. desember, der hun også karakteriserer miljø- og friluftsorganisasjoners motstand som klimafiendtlig. Argumentet er det gode gamle, at naturen må vike for framskrittet – unnskyld, klimaet.

En «klimaskeptiker» er en som ikke tror at klimaendringer er menneskeskapt.  Det er en krevende posisjon å forsvare i en tid da «miljø» er blitt synonymt med «klima». Jeg skal ikke si mer om den diskusjonen her, selv om den er viktig nok. Jeg tviler ikke på at menneskelig virksomhet har innvirkning på klimaet. Vi vet ikke hvor mye, men det er usannsynlig at de siste tiårenes enorme utslipp ikke skulle ha noen virkning. Greit nok. Men det forklarer ikke at klimaspørsmålet får dominere miljøpolitikken totalt. Tida er inne for en annen klimaskepsis, som går ut på å sette spørsmålstegn ved begrunnelsene for at klima skal være overordnet alt annet. Ikke minst fordi «klimatiltak» truer med å ødelegge norsk natur, blant annet gjennom utbygging av vann- og vindkraft i stor skala. Raseringen akselereres gjennom energieksport som vil føre til mer naturfiendtlig manøvrering av våre utallige regulerte vassdrag.

Er ikke klimaforandring i særklasse det mest alvorlige miljøproblemet i vår tid? Vel, det er ytterst tvilsomt. Den største trusselen mot det biologiske mangfoldet, mot dyrs og planters muligheter til å overleve, er ikke klimaet, men tap av leveområder. Dette er en entydig melding fra biologisk forskning, der klimaendringer ikke settes på topp blant miljøtrusler. Dagens økonomiske verdensorden fører til voldsom og stadig økende rasering av natur. Alle verdens økosystemer er under press. Det gjør ikke bare at landskap ødelegges og at dyr og planter forsvinner; det tar fra oss grunnlaget for bærekraftig og sosialt rettferdig ressursutnyttelse i framtida. Det er ingen tvil om at dette er det alvorligste miljøproblemet verden står overfor.

Det særegne med klimaproblemet er at bestrebelser på å løse det medfører eventyrlige muligheter for profitt; en profitt som glitrer av god miljøsamvittighet. Ny (lønnsom) vannkraft skal redde menneskeheten, intet mindre. Da spiller det liten rolle at naturområder og vassdrag, små og store, ødelegges for all framtid. Gigantiske vindkraftanlegg som bygges over hele kloden skal også redde klimaet, og da må vi vel tåle at de forvandler vakre landskap til industriområder. Biodrivstoff er pussig nok bra for både klimaet og for multinasjonale konserner – mindre bra for regnskogen og for fattigfolk i Afrika. Heller ikke bra for norsk skogsnatur: Skognæringas jubel for nytt biodrivstoffanlegg på Tofte bør få det til å gå kaldt nedover ryggen på alle som vil at kommende generasjoner skal få oppleve naturlig skog. Planting av produksjonsskog med fremmede treslag på Vestlandet blir et glimrende miljøtiltak – at det også kan gi grunneiere betydelige inntekter er selvsagt underordnet når alle kjemper den gode strid. Nye tekniske dingser for rensing og lagring av avfallsstoffer (som CO₂) åpner muligheter for driftige «gründere» så vel som for digre konserner – inkludert oljeselskaper – slik at den økonomiske veksten kan fortsette i det uendelige.

Dessverre er det nok dette som ligger bak den øredøvende enigheten om klimaproblemet, der miljøorganisasjoner, politiske partier, og myndigheter har dannet en felles front – rett nok en front med sprekker – med næringslivsorganisasjoner, skogeiere og bønder med fallrettigheter. Noen ser det dramatiske i at menneskelig aktivitet bidrar til å endre klodens klima. Andre ser helst «nye muligheter», som det heter. Å stoppe vettløs rasering av naturen i global målestokk, enten det skyldes kraftverk, oljepalmer, gruvedrift eller kjøpesentre, gir ikke sånne nye muligheter. Det er bare plunder og heft som bremser økonomisk ekspansjon, og det gir ingen avkastning.

E.On er et tysk selskap som vil bygge ut vindkraft i Norge. Det samme selskapet har vært involvert i bygging av atomkraftverk i England, og har motsatt seg avvikling av tysk kjernekraft. Mon tro hva slags motiver de har? De fleste konsesjonssøknadene for såkalt småkraft i Sør-Østerdal (et område jeg kjenner godt) er levert av skogeiere som er blant de største i landet, og som hadde mange millioner i omsetning på sine eiendommer før de fikk kraftverk i en eneste bekk. Det er kanskje miljøengasjement som driver dem? Ingen kommentar, men at dette er enda en innbringende geskjeft for disse eiendomsbesitterene er det liten tvil om.

Kan vi bremse klimaendringene og samtidig opprettholde dagens energi- og ressursforbruk, slikt veksttvangen i kapitalismen krever, bare vi finner smarte markedsløsninger og selger vannkraft til Europa? En absurd ide. Kan noen bruke klimaproblemet som begrunnelse for profitabel naturrasering? Ja, det går helt fint. Kan det være at energisparing får så lite oppmerksomhet fordi det ikke fremmer vekst og fordi kraftlobbyen er så sterk og har fått så gode argumenter rett i fanget? Svaret gir seg selv.

Det er ikke overraskende at høyrefolk vil at «klimaløsninger» skal føre til ekspansjon på nye forretningsområder. Mer foruroligende er det at så mange andre, langt inn i miljøorganisasjonene og på den politiske venstresida, er ukritiske til et paradigme som går ut på at «gode miljøløsninger» er et spørsmål om moralsk oppvåkning, god vilje og nye produkter, men ellers «business as usual».

Det er et ubestridelig faktum at kapitalisme uten vekst betyr krise og arbeidsløshet. Det viser historien, og der er økonomer samstemte – fra marxister til markedsliberalister. Men uendelig vekst gir et ressursforbruk og andre miljøkonsekvenser (også klimaendringer) som med logisk nødvendighet leder til sammenbrudd. Da burde konklusjonen være klar ikke bare om utenlandskablene, men om kapitalismens framtid.

Publisert som kronikk i Klassekampen 3.1.2018

_KSB2345