ODE TIL SKRAMSTADSÆTRA

October 16, 2018  •  Leave a Comment

_KSB9654_HDR_gradneut_KSB9654_HDR_gradneut

Vet du hvor Skramstadsætra er? Hvis du har gått Birken, eller sett Birken på TV, vet du det nok. Det er et hytteområde, et gammelt seterområde, i Åmot kommune i Hedmark.  Det er der birkebeinerne begynner å nærme seg fjellet – eller i hvert fall den staselige, åpne fjellskogen før Dølfjellet. Som er en annen milepæl i Birkebeinerrennet, der det er litt ordentlig snaufjell. Det var der det blåste så hardt for noen år siden at rennet måtte avlyses. Men tilbake til Skramstadsætra: Sånn det framstår i dag, er dette et hytteområde av god, gammel norsk modell. Enkle hytter ligger spredt i fjellskogen. Noen har bilvei helt fram, andre ikke. De fleste hyttene er ganske gamle, noen fra før krigen og noen rett etter. Mange av dem har tilhørt åmotinger, for de stammer fra den tida da det ikke var det minste rart å bo på Rena og ha hytte noen kilometer opp i lia. Folk var ikke så mobile den gangen, og det som nå er en liten biltur var en reise inn i …vel, kanskje ikke villmarka, men i hvert fall en fjellnatur langt fra folk.

På Skramstadsætra lå også Pionerhytta. Den tilhørte lokallaget til Norges Kommunistiske Parti, som i mange år sto sterkt i et lokalsamfunn preget av klassekamp. Min far vokste opp på Rena før krigen. Han var ikke aktiv i NKP, men derimot i Norges Godtemplar Ungdomsforbund. Det var gode grunner til å jobbe for avholdssaken i trettiåra, i ei bygd med skrikende nød blant arbeidsløse skogs- og industriarbeidere. Han fortalte at for ungdom med hans bakgrunn var det så selvsagt å høre til på venstresida at det nesten var overflødig å være medlem av Kommunistisk Ungdom eller AUF. Avholdssaken, derimot, var så påtrengende viktig at mange prioriterte den. Pionerhytta fikk de uansett låne, for alle kjente alle. I påsken gikk de av og til på ski til Sjusjøen, der det allerede før krigen var høyfjellshotell. De spiste middag på hotellet, og så gikk de tilbake. Rundt fire mil hver vei.

For noen år siden brant Pionerhytta ned. Den hadde da i lengre tid tilhørt Norsk Folkehjelp, siden NKP etter hvert måtte bite i gresset også i Åmot. Med den forsvant et stykke kulturhistorie, og kanskje symboliserer Pionerhyttas endelikt hele Skramstadsætras skjebne.

I senere år har Skramstadsætra blitt «modernisert», med nye veier og vinterbrøyting. Om det er bra eller ikke, kommer an på øynene som ser. Uansett er Skramstadsætra fortsatt sjarmerende low-key, sånn hytteområder i pakt med naturen bør være. Det er rett og slett veldig koselig der. Hyttene trenger seg ikke på naturen rundt; ingen ting er ødelagt. Harmonien råder, kan man faktisk si. I motsetning til situasjonen i mange andre norske hyttebyer, som eser ut og brutalt underlegger seg naturen. De er både store og voldsomme, og de bidrar til forvandling av norsk natur sammen med kraftutbygging og nye veier. Og ikke minst industriskogbruket som feier over skogene til Th. Kittelsen, Mikkjel Fønhus og Hans Børli. Og mine skoger også. Og skogene til tretåspetten, ulvelavet og myriader av andre organismer – som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Det har forresten ikke min livskvalitet heller – den har ikke noe annet sted å gjøre av seg. Men skogene som navnet mitt kommer fra, raseres systematisk. Og snakk ikke til meg om det grønne skiftet, om at tre skal erstatte olje. Propaganda. Det skiftet har samme grønnfargen som dollarsedler, og ingenting annet.

Vel. Selvsagt måtte Skramstadsætra få sin del av framskrittet. Det er planer om storstilt utbygging både rundt de gamle hyttene og i et område opp mot alpinanlegget i Digeråsen. Et hyggelig alpinanlegg, forresten, nesten like low-key og rufsete som Skramstadsætra selv, og som har gått konk flere ganger fordi det er en håpløs turistdestinasjon. Men et veldig fint tilbud til de som tilfeldigvis holder til i nærheten, nettopp fordi det er så folkelig og enkelt. Et supert anlegg for barn og folk som egentlig ikke er så veldig interessert i alpin skikjøring – sånn som meg. De serverer pommes frittes med grillkrydder i en kafé med solblekede fotografier av villrein på golfbanen like ved (som forresten heller ikke har vært noen økonomisk suksess, pussig nok). Ikke akkurat hipt, men desto hyggeligere. Nå håper nok noen at det skal bli mer fart i sakene, bare det kommer flere hytter.

I diskusjonen om hyttebygging ved Skramstadsætra blir det ofte trukket sammenligninger med Sjusjøen, som ligger rett over fjellet i Ringsaker kommune. Mange, og særlig grunneiere og kommunepolitikere som står dem nær, synes det er veldig trist at det er bygget ut så mye på Sjusjøen og så lite i Åmot. Sjusjøen er et slags ideal for «utvikling» av fjellet, med et enormt antall hytter, leiligheter, butikker og snart også et vaskeekte kjøpesenter på snaufjellet. Siden Åmot startet litt seint, ble man rammet av alskens vernehysteri som kom på moten etter at driftige gudbrandsdøler for lengst hadde gjort Sjusjøen til et lukrativt hytte-eldorado. Det samme hørte vi for noen år siden litt lenger nord i Østerdalen, da grunneiere i Sollia klaget over at gudbrandsdølene i tråd med århundrelange tradisjoner hadde snytt dem for inntektene fra hyttetomter – slik de i alle år hadde snytt dem for fiskerett i fjellvann og andre utmarksressurser. Ringebufjellet hadde allerede Kiwibutikk og timeshare, men rundt Atnsjøen var det bare den øde og ulønnsomme villmarka (som Harald Solberg pussig nok valgte å forevige, og som har blitt udødeliggjort i Norges nasjonalmaleri «Vinternatt i Rondane»). Sindige østerdøler sto som vanlig igjen på perrongen og ble overfalt av Fylkesmannen og Miljøverndepartementet da de – litt for seint – ville tjene noen kroner på eiendommene sine. Det vil si de østerdølene som hadde eiendommer, da. De fleste av dem hadde ikke det.

Jeg for min del nøler ikke med å kalle Sjusjøen og Ringebufjellet rasert; grelle eksempler på hodeløs og planløs nedbygging av fellesskapets fjellnatur. Det er vel noen som formelt eier grunnen der, men det er for pokker vår felles nasjonale naturskatt de nå skal bygge kjøpesenter i.

Hvorom allting er, grunneierne i Åmot og Stor-Elvdal klarte, med støtte fra sine kommunestyrer og fylkestinget, å tvinge miljømyndighetene i kne. Mot faglige råd ble regionplan for Rondane Sør endret slik at hyttebygging i lukrative områder kunne gjennomføres. Det er dette utbyggerne i Åmot sikter til når de i lokalavisa Østlendingen framholder at hensynet til villreinen er «avklart». Ja, det kan man si! Det er avklart at Fylkesmannen og Miljødirektoratet må stikke pipen i sekk, så driftige folk kan få utviklet eiendommene sine. Vi som ikke har noen eiendommer må bare stå og se på. Sammen med en vingeklippet Fylkesmann og et direktorat henvist til statistrollen.

---

Svært lite av norsk natur er upåvirket av mennesker. Mennesket er også en del av naturen, så det kan ikke unngås – og bør ikke unngås – at mennesket setter spor etter seg. Men et økonomisk system som krever uendelig vekst – ja, bokstavelig talt uendelig – betyr at appetitten på nye områder også er umettelig. Forbruket av natur vil rett og slett aldri stoppe av seg selv. Det gjelder enten det skal hogges tømmer, anlegges gruver eller bygges kraftverk – eller nye hyttebyer. Derfor er det mindre og mindre intakt natur igjen. Og ikke minst: Den naturen som er påvirket av generasjoners moderate og fornuftige ressursutnyttelse forsvinner i høyt tempo. Småfolks sjølberging og bruk av utmarksressurser var noe helt annet enn dagens industriskogbruk, som omformer vår felles skogsnatur til uframkommelige hogstfelt, som så gjødsles og markberedes for å gi plass til granplantasjer. Og jeg gjentar – i en kapitalistisk økonomi har dette ingen logisk slutt. Om vi bygger ut eller hogger litt til og litt til, vil vi aldri nå et punkt der det stopper av seg selv. Aldri. Det er vi som må stoppe det, og det er en jobb som langt fra bare handler om naturvern.

Trenger ikke utkantkommuner vekst og arbeidsplasser? De trenger arbeidsplasser. Men nye arbeidsplasser kan ikke etableres på naturens bekostning, og det enorme forbruket til privilegerte grupper i samfunnet må tøyles. Kan det skje uten dyptgripende samfunnsendringer? Nei. Alt henger sammen, og naturvern kan ikke diskuteres uten å berøre andre samfunnsutfordringer – også de som har å gjøre har med grunntrekkene i vårt økonomiske system. Her og nå kan vi ikke gjøre annet enn å forsøke å trekke i nødbremsen – gang etter gang.

Ødeleggelse eller drastisk forandring av naturområder er en enorm trussel mot leveområdene til dyr og planter, og landskapene som betyr så mye for oss mennesker blir gradvis forringet og ødelagt. Arealbruksendringer som fører til habitatødeleggelse og skader på økosystemer er en større miljøutfordring enn klimaendringer – som forresten heller ikke blir mindre av storstilt hyttebygging. Og selv om vi bare tenker på menneskenes overlevelse, må vi konstatere at alt dette også slår tilbake på oss.

Noen grunneiere som vil bygge hytter er i en vanskelig økonomisk situasjon, og trenger sårt inntektene fra slike prosjekter. Det samme gjelder mindre skogeiere som ikke har annet valg enn å overlate tømmerdriften til skogbrukssamvirkene, som i dag opererer som profitthungrige industriforetak. Men dette er fordelingspolitiske spørsmål. Det er like ille at en som eier en skogteig har dårlig råd som at folk i lavtlønnsyrker sliter. Dette må angripes som et alvorlig samfunnsproblem, for alle har krav på et rimelig utkomme. Men det er ikke noe som kan rettferdiggjøre et ustoppelig forbruk av norsk natur. Det er et problem av et helt annet slag.

Mange grunneiere er slett ikke dårlig stilt, og når det gjelder lukrative utbyggingsprosjekter, får de pengesterke investorer med på laget. Dette er en allianse det ikke er synd på, og å stoppe dem kan sannelig være en del av et politisk prosjekt som omfatter mer enn å redde restene av norsk natur. Og som vil gjøre ære på Pionerhytta og de som gikk på ski til Sjusjøen, uten å sette andre spor etter seg enn skispor.

Publisert i Nettmagasient Harvest i august 2018 https://www.harvestmagazine.no/

_KSB9696_topclar_KSB9696_topclar


Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November (1) December
January February March (1) April May June July August September (1) October November (1) December
January February March (2) April May (1) June July August September (1) October November (1) December
January February March April May June July August September October November December