Norsk natur har dårlig rettsvern. Det er ingen mangel på lover som har «bærekraftig utvikling» som ett av sine mål, og vi har spesiallover som naturmangfoldloven og forurensningsloven. Men hvor ofte ser vi at disse lovbestemmelsene får konsekvenser for måten naturen utnyttes på? Det er ikke ofte, og når vi oppdager det vi mener kan være lovbrudd, er det nesten umulig å få gjort noe med det.

Hvis man mener at et kraftutbyggingsprosjekt er strid med lovverket, for eksempel fordi det bryter med naturmangfoldloven, hva gjør man da? Vel, om man har en organisasjon i ryggen som er godkjent som «allmennyttig», så kan organisasjonen klage. Privatpersoner kan ikke klage, med mindre de anerkjennes som direkte berørt.  Og hvor kan organisasjonen klage? Jo, først til NVE, som er nøyaktig samme organ som ga konsesjon. Hvis de ikke endrer sitt vedtak (og jeg kjenner ikke til at det har skjedd), må man klage videre til departementet. Til Klima- og miljødepartementet, tenker du kanskje. Nei, for all del, til Olje- og energidepartementet, som selvsagt har samme oppfatning av hva som er «bærekraftig» som sitt underliggende organ. Det har hendt at de har omgjort vedtak, men det er sjelden. Og prinsipielt er det jo hårreisende at alle klagemuligheter ligger hos myndighetsorganer i samme sektor. Om du har behov for å forklare noen hva ordtaket om bukken og havresekken betyr, kan du bruke dette som eksempel.

I Norge er det vanskelig å få prøvd miljøsaker for domstolene. Det er ressurskrevende, og man risikerer å bli idømt store saksomkostninger. Hvis man må gjennom hele rettssystemet, tar det flere år. Dette er etter alt å dømme i strid med Århuskonvensjonen, som Norge har signert. Den sier at alle har rett til uavhengig prøving av miljøsaker, og at dette ikke skal være urimelig dyrt. På dette området er Norge underutviklet som rettstat. Våre naboland har tatt det mer alvorlig. Sverige har egne miljødomstoler og Danmark har en ordning med miljøklagenemnd.

Mange jurister har etterlyst uavhengige klageinstanser også i Norge. Det er noe vi har på andre saksområder: Likestillingsombudet, forbrukerombudet, og flere andre. Vi har til og med spesialdomstoler, som trygderetten og arbeidsretten. Men de store politiske partiene sier nei til å opprette noe lignende på miljøområdet. Hvorfor? Vel, de sier at det ikke ville være «effektivt». Ikke effektivt for hvem? Norsk statsforvaltning er rigget for å støtte næringsutøvelse og ikke for å ta vare på naturen, og privat eiendomsrett gir i praksis større handlefrihet – også til å ødelegge natur – i Norge enn i mange andre land.

Men hva med politiet, lovbrudd kan jo anmeldes? Vel, politiets ressurser til miljøsaker er minimale, og de fleste anmeldelser blir henlagt. Et eksempel er brudd på bærekraftforskriften i skogbruksloven. Siden klagemulighetene er dårlige, har politianmeldelse vært forsøkt. Så vidt jeg vet har alle saker blitt henlagt, selv der lovbruddene er åpenlyse.

Men noen ganger går det annerledes, og politiet gjør det de kan for å håndheve naturmangfoldloven. Siden naturen har et så elendig rettsvern ellers, burde alle applaudere. Men hva ser vi? Hvis politiet forstyrrer næringsvirksomhet, skal du ha takk. Da rulles de store kanonene fram, og ikke bare mot påtalemyndigheten, men også mot privatpersoner som har engasjert seg, for eksempel ved å anmelde.

Mange fikk sikkert med seg saken med bonden som var tiltalt for å ha begynt med nydyrking i hekketida til bakkehekkende fugler. Han ble anmeldt av en nabo, og politiet ga ham en bot. Bonden godtok ikke boten og dermed havnet saken i tingretten. Her skal jeg ikke si noe om selve saken, som det kan være mange meninger om. Men før den kom opp i retten, ble vi vitne til en mediestorm både mot politiet og – det er langt verre – mot naboen som hadde anmeldt. Både lokalaviser og NRK, faktisk på riksnyhetene, framstilte saken som et angrep på norsk landbruk. Og det fra en allianse mellom politiet og fanatiske miljøvernere, intet mindre.

Han som anmeldte noe han mente var ulovlig – og politiet etterforsket og var enig – ble omtalt som «profilert miljøverner» og presentert i lokalavisa med et bilde de var nøye med å opplyse at ble tatt under en demonstrasjon. Både aviser og NRK kom tilbake til saken over flere dager, og alltid med samme vinkling. Man kan tenke seg hvilken belastning det var for en person som har gjort sin samfunnsplikt. Det var påtalemyndigheten, og ikke naboen, som tok ut tiltale og prosederte saken i retten.

Både den tiltalte bonden, hans advokat, fylkeslederen i bondelaget, og flere andre allierte fikk nærmest ubegrenset medieplass til å bygge opp under bildet av landbruket som hundset og forfulgt og presset fra alle kanter. Ikke minst av folk som anmelder bønder for brudd på naturmangfoldloven.

Det hadde vært fint om jeg tok feil, men slik bondelaget framsto her, må man anta at de er glade for rettstilstanden på miljøområdet i Norge. Vi mangler uavhengige klageorganer utenom domstolene, som sjelden får seg forelagt miljøsaker. Når det likevel skjer, fordi privatpersoner anmelder saker og politiet følger opp, settes himmel og jord i bevegelse for å gjøre det klart at folk flest bør ligge unna. Dette er en framgangsmåte som er vel kjent fra land vi ikke liker å sammenligne oss med.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske  november 2018