Markberedning - den tiende landeplage?

March 25, 2019  •  Leave a Comment

max--6.jpgmax--6.jpg Hvis du ferdes i Østerdalen, eller i Hedmark ellers, har du sikkert lagt merke til at hogstflater ser verre ut enn før. De gode tømmerprisene driver hogsten til nye høyder, og flatene blir større enn de har vært på flere tiår. Det er ille nok, for flatehogst, og særlig store flater, er skadelig for det meste av det som lever og gror i skogen. Men vel så ille er et nytt påfunn som brer om seg i denne delen av landet, nemlig såkalt markberedning (og bare vent, snart kommer maskinene til en skog nær deg!). Markberedning betyr at hogstflater graves opp med gravemaskin eller pløyes med store aggregater for å fjerne humus og blottlegge mineraljord. Det skal gjøre at nye planter av furu og gran vokser fortere, og blir mer motstandsdyktige mot insektangrep og sykdom. På den måten kan skogeierne øke sin fortjeneste. Dette er et hovedargument i det nye prosjektet «Edel», som skogandelslagene Glommen og Mjøsen har satt i gang. Der anbefaler de at skogeiere tar i bruk markberedning så mye som mulig.

Men denne måten å behandle skogbunnen på gir naturligvis store skadevirkninger. Det skader sopp og andre organismer i jordsmonnet, og fører til avrenning av tungmetaller som kvikksølv (meget giftig) og dessuten nitrogen, som kan føre til overgjødsling av vann og vassdrag. Fordi markberedning må gjennomføres på barmark, er risikoen for kjøreskader stor.

Dette vet man. Men søk etter forskningslitteratur om økologiske virkninger av markberedning gir ikke mange resultater. Forbausende få studier er gjennomført. Det har tydeligvis ikke vært lett å finansiere slik forskning, selv ikke i Finland og Sverige, der markberedning har vært vanlig lenge. Derimot er det en mengde studier, fra mange land, som tar sikte på å utvikle markberedningsmetoder som gir best mulig vekst for nyplantingen. Der har det ikke vært noen problemer med forskningsfinansiering. Ikke overraskende, for sånn er det på de fleste områder. Men deprimerende så det holder.

Det vi ikke trenger forskning for å finne ut, er at flatene blir uframkommelige både for turgåere og jegere, og at skoglandskapet forandres totalt. Det varierer litt hvor hardt man går til verks, men ofte er det et virvar av opprevne røtter og stein i tillegg til groper og furer i bakken. De som ikke har sett det før, blir sjokkert når de kommer til et område som er behandlet på denne måten. Tro meg, det er mye verre enn en vanlig hogstflate. Noen sier at det minner om slagmarkene fra første verdenskrig. Du har sikkert sett bilder fra Somme og Verdun, så det er en sterk sammenligning. Men ikke urimelig.

På engelsk heter det «soil scarification». «Scarification» av ordet «scar», altså arr. Det er en ærligere betegnelse. Det er ingen tvil om at jorda får arr etter slike digre sår. Det norske ordet gir positive assosiasjoner til forbedring og pleie. Igjen ser vi at språk er makt; det spiller en rolle hva ting kalles.

Markberedning i stort omfang er ganske nytt i Norge. Kanskje det er grunnen til at skogbrukslovens bærekraftforskrift ikke nevner metoden med ett ord. I norsk PEFC skogstandard, som er en privat og frivillig standard for miljøhensyn i skogbruket, finnes det bare generelle retningslinjer som ikke er tilpasset dagens aggressive bruk av metoden. I Sverige har den statlige Skogstyrelsen omsider innsett at det er skadelig. Der arbeides det for å begrense bruken av markberedning, og å utvikle mer skånsomme metoder.

Her på berget dukker det opp nye monstre av noen spesialmaskiner. Det virker som om det er nærmest lovløse tilstander, og framgangsmåten pushes ukritisk av andelslagene, som opererer mer og mer som private bedrifter med egne økonomiske interesser. De er aktive pådrivere for et industrielt skogbruk, og tar mer enn gjerne på seg å hogge – og markberede – for små grunneiere som har latt skogen sin stå i fred. Jeg skal ikke si at de ikke kan ha betenkeligheter med å grave opp humus som det har tatt 10 000 år danne, men jeg har aldri hørt om det.

Skogen skal brukes, og vi trenger papir og trevirke. Men det er ingen grunn til å holde på sånn som nå. Det vil si, det finnes en grunn: Det er mer profitabelt for noen få grunneiere, entreprenører og andre kommersielle aktører i skogen. Men skal en virksomhet som bidrar med ca. 0,5 % av brutto nasjonalprodukt (inkludert treforedlingsindustrien) få lov til å forvandle Norges skogkledde landareal til det ugjenkjennelige bare fordi det (kanskje) er litt mindre å tjene på å drive skånsomt? Og rasere skogene til Th. Kittelsen, Mikkjel Fønhus og Hans Børli? Og mine skoger også. Og skogene til tretåspetten, ulvelavet og myriader av andre organismer – som ikke har noe annet sted å gjøre av seg. Det har forresten ikke min livskvalitet heller – den har ikke noe annet sted å gjøre av seg. Og snakk ikke til meg om det grønne skiftet, om at tre skal erstatte olje. Slik vi driver på nå, har det skiftet samme grønnfargen som dollarsedler, og ingenting annet.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske april 2019.


Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November (1) December
January February March (1) April May June July August September (1) October November (1) December
January February March (2) April May (1) June July August September (1) October November (1) December
January February March (1) April May June July August September October November December