På 1930-tallet lanserte Arbeiderpartiet slagordet «By og land – hand i hand». Dette var et framstøt for å skape nye allianser mellom samfunnsgrupper som sjelden hadde vært på samme lag, nemlig arbeidere og bønder. Strategien var rimelig vellykket. I tida siden da har Norge greid å opprettholde ei levnede landsbygd. Men gnisninger mellom by og land har ikke forsvunnet, og kommer til uttrykk i det politiske ordskiftet om skjeve maktforhold som går i distriktenes disfavør.

I mange diskusjoner om naturvern og naturforvaltning dukker argumentet om motsetninger mellom by og land opp. Ikke minst ser vi dette i den opphetede situasjonen rundt ulveforvaltningen, som i perioder får det til å koke langt inn på Stortinget. Som alltid er det viktig å forstå at rabalderet rundt ulven er uttrykk for noe mer enn uenighet om et dyr. Det er liten tvil om at det i stor grad handler om råderett over utmarka, både den råderetten som bygger på formell eiendomsrett, og den moralske råderetten som mange som ikke er grunneiere også synes at de har – etter generasjoners slit for å gjøre utmarka til det den er i dag. Men likevel, er kjærligheten til den urørte naturen, som er både mektig og sårbar, et urbant fenomen? Ingen som har lest Fønhus, Skjæraasen eller Børli kan vel mene noe slikt.

Forskning har vist en tydelig tendens til at det blant byfolk, og særlig folk i Oslo, er en større andel som setter pris på ulv enn det vi finner på landsbygda. Men det er også mange på landsbygda som liker ulven godt, det er bare ikke en like stor andel som i byen. Det samme ser vi når det gjelder andre naturvernsaker: I spørsmålet om nasjonalpark i Østmarka er det forskjell på oslofolk som bor inntil marka og de som bor på den andre sida, i Enebakk og Rælingen. Mens et klart flertall på Oslo-sida vil ha nasjonalpark, er meningene mer delte på østsida. Men også der har planen om nasjonalpark betydelig støtte. På samme måte finnes det forskjeller i meninger om ulven i Østmarka: Folk i bydelene langs marka elsker den, og det er det ikke fullt så mange som gjør i Enebakk og Rælingen. Men ulven er ikke venneløs der heller.

Det vi ser her, er gradsforskjeller, og ikke alltid særlig store heller. Likevel brukes by-land argumentet for alt det er verdt, og oftest på den måten at de som ikke er så begeistret for ulv, eller nye nasjonalparker, hevder at folk i byen ikke vet hvordan det er å leve med rovdyr, og dessuten vil ta fra bygdefolk retten til å utnytte sine naturressurser. Her er det mange med sterke økonomiske interesser som fisker i rørt vann. Enda de er mektige nok, greier de å framstille seg sjøl som marginaliserte ofre for en nådeløs urban elite. Og kanskje det er en retorikk som kan mobilisere en del tradisjonelt orienterte bygdefolk og gi politisk uttelling på kort sikt. Akkurat det har jo fungert bra i flere andre land, som vi har sett gufne eksempler på i det siste. En del jegere som identifiserer seg med en rural høstingskultur støtter denne argumentasjonen. De ser på kampen mot sterkt vern av ulven, og mot begrensninger på utnyttelse av utmarksressurser, som en kamp for en livsstil og en kultur, og en kamp de faktisk kan vinne i det lange løp – sammen med store skogeiere og mektige landbruksorganisasjoner.

Men dette er egentlig ikke en strid som kan defineres langs en by-land-akse. Det er ikke bare statistikken som viser oss det. Forskningsintervjuer i de norske ulveområdene har opp gjennom åra avslørt betydelig sympati for ulven. Særlig gjelder dette blant yngre folk. Så vil jo noen håpe at disse ungdommene tar til vettet når de blir eldre. Det skjer neppe. Her står vi ganske sikkert overfor det som kalles en «kohorteffekt». Det betyr at grunnleggende verdier som man tilegner seg tidlig i livet, sjelden endres vesentlig. De som har vokst opp uten å feste røtter i en tradisjonell utmarks- og jaktkultur, får ikke noe grunnleggende annerledes forhold til utmarka enn de som har vokst opp ved Østmarka i Oslo.

Hvis jeg forlater forskningen, og tenker på hva jeg observerer på sosiale medier og i min egen kontakt med folk i Østerdalen, der jeg har mine røtter og mitt viktigste ankerfeste i livet, peker alt i samme retning. Det er et klart inntrykk at mange av de meste aktive «ulvevernerne» ikke har adresse i Oslo, men i Distrikts-Norge og for den saks skyld i ulvesonen. Det skjer mye rart på sosiale medier, men det synes som om de mest engasjerte på begge sider hører hjemme utenfor Oslo-gryta. Og neimen om de rurale ulvevennene framstår som en gjeng livsfjerne akademikere. Det kunne jo hendt, for slike finnes i økende grad på bygda også. Men det er ikke de som fronter ulven på Facebook.

Min bestefar – tømmerhogger, murer og friluftsmann fra Rena – ble litt av en naturverner på sine eldre dager. Han gremmet seg over utviklingen i skogbruket på 70-tallet og over alle elver som ble lagt i rør. Han var aldri jeger, og syntes synd på dyra. Han hadde liten respekt for en del lokale jegere og deres jaktetikk, og så på storviltjakta som noe som var forbeholdt andre samfunnslag enn han selv tilhørte. Selv om dette ikke lenger var bokstavelig sant på 60- og 70-tallet. Han døde før ulven kom tilbake, og jeg tror nok han ville sett på den med skepsis, på tross av sin omsorg for ville dyr. Men hvem vet? Alt har sin tid, og i dag er det sannelig ingen enhetlig front mot ulven, heller ikke i ulveområdene, og heller ikke blant folk som står den tradisjonelle høstingskulturen nær. Mange mener at ulven hører til, og ønsker den velkommen tilbake – eller godtar at den er der uten store motforestillinger. Selv om vi vet at ulvemostanden også har sitt viktigste feste i disse befolkningsgruppene, som nå for første gang opplever støtte og lobbykraft fra skogeiere som uten tvil kan plasseres trygt i Norges virkelige politiske elite.

Ulvejakta i januar, som ble gjennomført av et stort antall jegere, og som for mange kunne minne om en militær operasjon, med bruk av kontroversielle metoder som innringing med flaggline og spesialbrøyting av veier som vanligvis får snø igjen, er virkelig høyt spill. Den som tror at dette kan fortsette uten konsekvenser for jegernes anseelse, også i distriktene, er rett og slett naive. Å fortsette å påstå at dette handler om alle jegeres og alle bygdefolks felles interesser, betyr å gamble på to ting: At alle jegere og alle bygdefolk faktisk har felles interesser, og at styrkeforholdet mellom ulike befolkningsgrupper med ulikt forhold til utmark og naturbruk forblir som i dag, eller bikker i den tradisjonelle høstingskulturens favør. Ingen av delene er særlig sannsynlig.

Publisert som kronikk i Klassekampen 12.februar 2020. Se den versjonen her.