Tilrettelegging

March 25, 2020  •  Leave a Comment

Mange jegere uttrykker for tida bekymring for jaktas anseelse. Det nyeste faresignalet er kritikken av nordmenns kjøttforbruk og interessen for et vegetarisk kosthold. Kjøttskepsisen henger sammen med både bekymring for klimaeffekter av produksjonen, avskoging for å rydde beitemark, helsevirkninger av å spise mye kjøtt, og ikke minst dyrevelferden i et intensivt landbruk. Hvis noen skal bekymre seg om nedgang i forbruket som et resultat av dette, er det selvfølgelig de som leverer mesteparten av kjøttet vi spiser, nemlig bøndene. Om man leser Nationen, ser man at den bekymringen finnes i rikt monn. Men jegere blir engstelige for at kjøttkritikken skal ta med seg viltkjøttet i dragsuget.

Så er det befolkningens svekkede kontakt med utnyttelse av utmarksressurser. Flere og flere er fremmede overfor alle former for høsting, og å drepe ville dyr kan framstå som lite tiltalende og moralsk forkastelig. Dette gjelder kanskje særlig der høsting ikke er jaktas formål, som jakt på rovdyr. Ulike studier både i Norge og Sverige viser at det fortsatt er betydelig aksept for jakt i befolkningen. Likevel er det et faktum at urbanisering og sterk reduksjon i sysselsetting i naturbaserte næringer fører til at særlig de unges kontakt med en høstingskultur svekkes. Kanskje gir dette på sikt grunn til bekymring.

I en del land lenger sør i Europa er jaktmotstanden mer utbredt, og den har framfor alt en lenger historie. Er det sånn at folk i Storbritannia og Tyskland er enda mer fremmede for høsting av naturens overskudd, og mer opptatt av dyrs rettigheter, enn nordmenn er? Kanskje det; urbaniseringen begynte tidligere og har kommet lenger der. Men det finnes en viktig tilleggsfaktor, og det er jaktas sosiale posisjon. Én ting er hva jakta gjør med dyr, noe annet er hvem som har hatt tilgang til jakt opp gjennom historien, og hvordan jakta fortsatt ser ut i dag. Det er selvsagt store variasjoner, men det er ingen tvil om jakta som privilegium først for adelen, og siden for en økonomisk overklasse, har preget folks syn på jakt gjennom århundrer. Ikke tilfeldig at heltesagn i England handler om tjuvjegere som utfordret adelens kontroll med naturressurser og den grusomme undertrykkelsen av småfolk som sultet mens skogen var full av vilt. Historiene om Robin Hood handler om frihetskamp, men Robin og hans «merry men» var ikke minst krypskyttere. De skjøt kongens hjorter og ga kjøttet til de fattige. Det er langt fra eneste gang i historien utfordring av jaktrettigheter har handlet om både matauk og politisk kamp. Den moderne revejakta i samme land kan også ses som et privilegium for en oppstyltet overklasse med hvite hester og røde jakker, som praktiserte en barbarisk jaktform som nå er forbudt – nettopp som en følge av økt jaktmotstand. På store arealer i Skottland er hjorte- og rypejakt forbeholdt rikfolk som betaler dyrt for en svært omfattende tilrettelegging. Slik jakt blir et symbol på at det britiske klassesamfunnet lever i beste velgående. Mektige landeiere som forvalter sine eiendommer for jakt, har stått i veien for reetablering av den skotske furuskogen. De legendariske «highlands» er nemlig ikke naturlige lyngheier, men et av verdens mest avskogede områder. Og det er i jaktindustriens interesse at det forblir slik

Men situasjonen er jo en annen her i Norge? Så sant, men vi ser konturene av endringer som burde bekymre mer enn økt fokus på kjøttforbruk og dyrerettigheter. Med politisk støtte foregår det en utvikling av visse former for jaktturisme som raskt kan skape et bilde som bryter med den folkelige jakta. Det er ingen tvil om at jaktas sterke stilling her nord skyldes at den jevnt over ikke har vært et overklasseprivilegium. Når noen store aktører på grunneiersida nå satser på å fly inn jegere, ofte rike utlendinger, og tilby dem «pakker» som ligner de skotske, ser vi at det er endringer i vente. Fra det hold kan man høre klaging over restriksjoner på motorferdsel i utmark, for det gjør det vanskelig å kjøre jegerne helt fram til posten. Og man behøver bare tillatelse til å kjøre gjestene – vanlige folk ville ikke få kjøre, så det blir ikke så stor belastning. Vel, kanskje ikke på naturen, men åpenbart på jaktas anseelse. For meg er planene om å fly jegere inn og ut på dagen likevel prikken over i-en. Mindre sensitivitet for en av vår tids største utfordringer (flytrafikk er visst ikke så bra for klimaet) og en mer umusikalsk håndtering av jaktas sosiale aksept går det nesten ikke an å tenke seg. Jeg kan garantere at en slik utvikling representerer en større trussel mot framtidas jakt enn alle veganere og dataspillende ungdommer til sammen.

Publisert som Månedens kommentar i Jakt & Fiske nr. 1-2 2020, og på Jakt & Fiskes nettside her.


Comments

No comments posted.
Loading...

Archive
January February March April May June July August September October November (1) December
January (1) February March April (1) May June (1) July August (1) September October November (1) December
January February March (2) April May June (1) July August September (1) October (1) November (1) December (1)
January February March April (1) May June July (1) August September October (1) November (1) December (1)
January February (1) March April May (1) June July August (1) September October November (1) December
January February March (1) April May June July August September (1) October November (1) December
January February March (2) April May (1) June July August September (1) October November (1) December
January February March (1) April May (1) June July August September October November December